Befolke hele verden alene?

[Blondie]

Jeg kjenner at jeg er nødt til å treffe noen med ny baby snart. Jeg bare MÅ prøve ut hva som skjer om jeg ikke sier et ord om ungen, men bare spør om hun har hørt at vi har fått oss ny katt.

[Polyanna]

Jeg har opplevd å møte en annen familie som hadde splitterny baby, akkurat like gammel som vår. VI gratulerte og kommenterte og akket og spurte, DE tittet ikke engang opp i vogna vår.

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg har opplevd å møte en annen familie som hadde splitterny baby, akkurat like gammel som vår. VI gratulerte og kommenterte og akket og spurte, DE tittet ikke engang opp i vogna vår.

LITT fokus på seg selv?

Da lillebror var liten var det en dame jeg hadde et styreverv sammen med som fikk ny baby et par uker etter meg. Jeg skulle overrekke henne en blomst hilsen styret og si noen ord. Og klarte å åpne med å takke for blomsten jeg sto og skulle gi bort.

[Polyanna]

De var førstegangs, da, og virkelig erketypen av sådanne. Godt voksne, og totalt loco. Vi var tredjegangs og allerede godt herdet i at tredjemann er det ikke så mange som lager noe fuzz av.

[007]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg har opplevd å møte en annen familie som hadde splitterny baby, akkurat like gammel som vår. VI gratulerte og kommenterte og akket og spurte, DE tittet ikke engang opp i vogna vår.

Jeg kikker sjelden opp i vogner. Jeg er ikke babyinteressert og selv om jeg har planer om å kikke og skryte, så hender det at jeg glemmer det.

[Harriet Vane]

Jeg synes "Å, helledussen, så NYDELIG!" er en god setning å bruke når man møter nye babyer. Ofte er de også klisslik faren, har nydelige små hender, bittesmå tær, lukter godt og er kjempesøte. Og så kan man gjerne spørre hvordan det går, le litt av at man ikke greier å begrense besøk første gangen, men blir flinkere til det etterhvert, hvordan evt søsken håndterer det, osv.

[Kirsebær]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg syns ikke det er vanskelig på en flekk å kommentere på babyer. :babygæren:

- ÅÅÅÅÅÅHH!
- Å, så søt!
- Jeg syns da han er prikk lik faren!
- Så bitteliten!!! Hjelp, man glemmer hvor små de er?!
- Hvordan har DU det da, kommer du deg til hektene, eller? (her kan man jo se an bittelitt. Ikke spør om det ser ut til at svaret er krampegråt, og dere står i kantina på jobben)
- Fin vogn!
- Åh, masse hår!!
- Og så helt rosakledd, da!

Should I go on?

De markerte der er ikke trygge utbrudd. Da kommer det foruminnlegg om "Er babyen min unormal, nabodama syns h*n var så liten. Hvorfor sa hun det? "
"Hvorfor bryr nabodama seg om at vår lille Merzedez var kledd i rosa? Vi liker rosa! Er det galt det også nåh?!"
":hulke: Alle sier at han ligner på pappan, jeg blir sjalu-hu-huuuu!"

Tro meg. Jeg har sett noen innlegg i samme løypa.

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Jeg kikker sjelden opp i vogner. Jeg er ikke babyinteressert og selv om jeg har planer om å kikke og skryte, så hender det at jeg glemmer det.

Det var kontrasten som ble veldig slående denne gangen. De var PLENTY babyinteressert, nemlig, men rettet EN vei. Så til overmål. Mer småpinlig enn irriterende, egentlig.

[Blondie]

Sitat:

":hulke: Alle sier at han ligner på pappan, jeg blir sjalu-hu-huuuu!"

Eventuelt, "Og jeg som ikke vet hvem faren er!"

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Kirsebær, her.

De markerte der er ikke trygge utbrudd. Da kommer det foruminnlegg om "Er babyen min unormal, nabodama syns h*n var så liten. Hvorfor sa hun det? "
"Hvorfor bryr nabodama seg om at vår lille Merzedez var kledd i rosa? Vi liker rosa! Er det galt det også nåh?!"
":hulke: Alle sier at han ligner på pappan, jeg blir sjalu-hu-huuuu!"

Tro meg. Jeg har sett noen innlegg i samme løypa.

Da er de idioter og kan skrive hva de vil.

Det er slik at de fleste kvinner som skal kommentere en ny baby ser spesielt etter likhetstrekk med faren. Det er fra gammelt av en klok strategi for å bekrefte at det er faren som er faren - dermed styrke båndet mellom far og barn og således øke oddsene til babyen for et godt liv.

Ren biologi tilsier at man finner likhetstrekk med faren fordi det er det man ser etter.

Kilde - egen hukommelse - med andre ord ekstremt pålitelig...

[Kirsebær]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Det er slik at de fleste kvinner som skal kommentere en ny baby ser spesielt etter likhetstrekk med faren. Det er fra gammelt av en klok strategi for å bekrefte at det er faren som er faren - dermed styrke båndet mellom far og barn og således øke oddsene til babyen for et godt liv.

Ren biologi tilsier at man finner likhetstrekk med faren fordi det er det man ser etter.

Kilde - egen hukommelse - med andre ord ekstremt pålitelig...

Min hukommelse mener også ha lest noe om at spebarn ofte ligner mer på pappan fordi det da skal være lettere for pappan å knytte bånd til barnet.
Ikke bare fordi man ser etter de likehetene.

[Polyanna]

Babyer ER ofte mer lik på faren det første leveåret, har de visst funnet ut. Og så går det seg til. Biologi, som du sier.

Svigerinnen min opplevde konkret tilfelle da hun lå på barsel med en som hadde barnefar som ikke vedkjente seg farskapet, men han skulle nå komme innom en tur, da. Og hilse på HENNE. Ikke lausungen. Så kommer fyren inn og damene må under dynene og fnise. De var tro kopier av hverandre, far og barn. Og faren så det også, smeltet helt, og vedkjente seg visst alt på stedet.

Opprinnelig lagt inn av Kirsebær, her.

Min hukommelse mener også ha lest noe om at spebarn ofte ligner mer på pappan fordi det da skal være lettere for pappan å knytte bånd til barnet.
Ikke bare fordi man ser etter de likehetene.

Jøsses - enda tøffere jo!
Det er betegnende at da storebror var liten så sto de aller fleste lenge og studerte ham før de konkluderte: "Jøss, han ligner virkelig ikke det alle minste på noen av dere jo!"
/

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Babyer ER ofte mer lik på faren det første leveåret, har de visst funnet ut. Og så går det seg til. Biologi, som du sier.

Svigerinnen min opplevde konkret tilfelle da hun lå på barsel med en som hadde barnefar som ikke vedkjente seg farskapet, men han skulle nå komme innom en tur, da. Og hilse på HENNE. Ikke lausungen. Så kommer fyren inn og damene må under dynene og fnise. De var tro kopier av hverandre, far og barn. Og faren så det også, smeltet helt, og vedkjente seg visst alt på stedet.

[Polyanna]

Som min mor fortalte om, da et særs "ordinært" utseende par fra bygda hjemme fikk baby: En nabodame stod og okket og akket seg over vogna: For et nyyydelig barn! Så vakker! Helt fantastisk. Hun er visst ikke lik hverken mor eller far!!

[Kirsebær]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Som min mor fortalte om, da et særs "ordinært" utseende par fra bygda hjemme fikk baby: En nabodame stod og okket og akket seg over vogna: For et nyyydelig barn! Så vakker! Helt fantastisk. Hun er visst ikke lik hverken mor eller far!!

Eller som onkelen min sa til min søster da hun hadde fått barn nr 2:

"Dere klarer å lage så utrolig pene barn! Du og mannen er det perfekte beviset på at minus og minus blir pluss!"

Genial kommentar!

[Harriet Vane]

Haha, mormor -ærligheten personlig - sa det en gang til min mor: Tenk at dere har fått så pene barn. Ja, det skulle ingen tro.

[Polyanna]

Ja, en jeg kjenner fikk også den at "det er da utrolig at dere to som ser så ordinære ut får så pene unger!!" (Og dette er et veldig pent par, altså! Begge to!)

[bina]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Jeg kikker sjelden opp i vogner. Jeg er ikke babyinteressert og selv om jeg har planer om å kikke og skryte, så hender det at jeg glemmer det.

Jeg også. Jeg syns mange ganger når jeg møter nybakte mødre (ja, mødre er verre enn fedre i så måte) at de nærmest forventer at jeg skal snakke med ungen. For eksempel hvis jeg møter en mor med en 10 mnd gammel baby i vogna, og jeg småprater og spør "Hva heter han?", så i stedet for å svare begynner hun å henvende seg til ungen: "Hva heter du? Kan du si hva du heter?" og en masse bla-bla-bla. Ungen svarer jo selvsagt ikke. Dette gjentar seg selvsagt også når barna blir større og faktisk KAN svare. Også da syns jeg det er på grensen til uhøflig, for jeg henvendte meg til mor, ikke sant? Hvis jeg henvender meg til barnet, og barnet ikke vil svare, har jeg ingen motforestillinger mot at mor svarer på barnets vegne. Men å forvente at en baby skal svare på mors vegne, det blir bare slitsomt.