Når barnet ikke får til det sosiale livet

[Geir1]

Hei igjen.
OK, jeg ser at det kan være behjelpelig med mer konkretisering enkelte steder.
Takk for svar så langt, jeg skal forsøke å eksemplifisere litt mer. I dag var nok en dag vi ikke fikk henne på skolen. Morgenen begynte med at hun ikke ville stå opp, så kom all frustrasjonen og endeløs gråt. Dette henger sammen med en episode fra gårsdagen (tror jeg). For å svare kort på en del spørsmål som ble stilt i svarene: Ja hun fungerer bedre når reglene og premissene er gitt på forhånd. I arrangert lek er opplevelsen av samvær en helt annen. Hun spiller fotball og i det miljøet trives hun godt. Hun er åtte år er alenebarn. I barnehagen var mye veldig annerledes, hun trivdes bra og lekte med mange av barna daglig. Jeg mener å se at det var i skolen at ting begynte å endre seg. Frem til nå har hun bodd en del forskjellig steder, og det ser jeg at ikke er helt uproblematisk.

Så for å konrektisere litt så kan jeg prøve å komme med noen eksempler. Nærmest daglig forteller hun at det har vært gnisninger mellom hun og en venninne (heretter A). Hun sier selv at du hun bare har en venninne, som hun nærmeste klamrer seg til. De (jenta vår og A) er nokså forskjellige, og det jeg og kona mi ser er at det som trekker de til seg er de felles sosiale utfordringene de begge opplever. Faglig står de langt fra hverandre, jenta vår er faglig veldig sterkt, mens A heller det motsatte.

Som jeg skrev innledningsvis, har jenta vår mange klassevenninner som gjerne vil være sammen med henne. Dette sier jeg ut i fra det jeg ser når jeg henter og leverer henne på skolen/SFO. Mange av jentene oppsøker henne, hilser og tar uoppfordret kontakt, gir komplimenter for forskjellige ting. Jeg opplever henne da som veldig usikker på hvordan hun skal respondere og oftest ser hun ned og sier ingenting tilbake. Når vi drar for dagen følger flere av klassevenninne etter for å si hade, da også unngår hun situasjonen og går uten å si noe tilbake. Hun trekker seg inn i seg selv og det virker som hun velger den forutsigbare utveien, der hun vet at hun ikke blir stilt i situasjon der hun impulsivt må være sosial med andre. Dette gjenspeiler også det at hun leker best der reglene og premissene er lagt.

Episoden i går, som jeg tror er årsaken til at det gikk i lås i dag, var at hun ble bedt av A om å bli med å mekle mellom to andre i klassen som hadde kranglet litt. Og dette er typisk for forholdet mellom jenta vår og A. A tar føringen og overbeviser jenta vår om å bli med på ting hun egentlig ikke vil. De gikk inn i en situasjon de ikke hadde noen forutsetning om å gå inn i, de kjente ikke til hvorfor de kranglet eller hvor alvorlig det var, men A mente at de burde hjelpe til. Jenta vår stod mest i bakkant mens A skulle forsone de to andre. Dette endte med at de to andre sa at dette har ikke dere noe med og ba jenta vår og A om å komme seg vekk. A forstatte og til slutt ble det litt dytting mot A og jenta vår, hvilket jenta vår ble helt knekt av. I hennes verden stod hun i situasjon hun på ingen måte ville være i, og resultatet av hendelsen er at de to andre synes hun (og A) er ganske teite. Poenget er at dette er noe jenta vår aldri ville være med på i utgangspuntket, men siden hun ikke vil konfrontere A (eller noen andre i den forstand) havner hun opp i situasjoner hun ikke vil være i. Alt dette fortalte hun i går, og det tror jeg helt og holdent på.

Hun har enormt mye empati og tar utrolig mye hensyn til andre. Slik jeg ser det tar nettopp dette litt overhånd og styrer en del andre mekanismer i henne. Vi prøve å motivere henne noen ganger til å prøve å ta styringen når hun leker sammen med venninnen (hun som hun leker mest med) sin, og ikke la hun overstyre alt, men hun er så redd for å si i fra, og velger da også å ikke gjøre det. I stedet holder hun det inni seg. Dette sier hun også selv at hun gjør. I går sa hun: jeg vil ikke ta igjen eller si i mot, for da kan de andre bli lei seg. Jeg forsøkte å forklare hvordan jeg opplever det, at ved å ikke si i fra, ved å ikke si hva du mener, så blir jo du lei deg, veldig veldig ofte. Hun gir uttrykk for at hun er enig, men sier at det er så vanskelig. Jeg tenker at dette har pågått over en så lang tid, at hun har bygd opp en terskel nå som er vanskelig å krysse. Det er derfor jeg søker litt hjelp her.

Dessverre føler vi at skolen ikke greier å få dette med seg. Vi har tatt det opp tidligere med kontaktlærer, men det virker ikke som læreren ser alvoret i det. Vi skal snakke med skolen igjen om dette nå om noen dager, så håper å nå litt mer gjennom da.

På et nivå, føler jeg at dette utvikler seg og at det er vanskelig for oss hjemme å si de rette tingene, at det muligens vil være fornuftig med hjelp til å snu en del tankebaner hos henne. Når jeg leser gjennom dette, så ser jeg at det er naturlig at det er mange spørsmål rundt situasjonen, men det er ikke alltid like lett å få frem alle sidene i en kompleks situasjon...