Litt vemodig eller bare bra at ungene blir større?

[Milfrid]

I lys av en annen tråd: jeg har bare lest HI, men tar en Madam Mim og skyter fra hofta .

Jeg synes det er deilig at barna blir større! Jeg synes hver alder har sin sjarm, men at det bare blir kjekkere og kjekkere jo større de blir. Joda, jeg kan få et snev av vemods-følelse når jeg blar i gamle album og se bilder av når de var pittesmå, men ikke i den grad at jeg får akutt behov for en ny baby eller 1-åring.

Noe av det jeg synes er så kjekt med å ha unger er nettopp det at de vokser, det å se utvikling deres, finne ut hvem de blir etter hvert som de vokser til.

Og babyer er søte, men det er langt fra den mest spennende tiden. Det var over hode ingen krise da vi fikk en 1-åring andre gang. Selv om det selvfølgelig var godt å ha opplevd baby-tiden med minstemann også.

Sånn. Da skal jeg skumme tråden og se hvilken retning den sporte av i før jeg fikk svart ...

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Imma, her.

Denne sangen av Abba faller rett som det er inn i hodet mitt.

Slipping Through My Fingers lyrics

Schoolbag in hand, she leaves home in the early morning
Waving goodbye with an absent-minded smile
I watch her go with a surge of that well-known sadness
And I have to sit down for a while
The feeling that Im losing her forever
And without really entering her world
Im glad whenever I can share her laughter
That funny little girl

Slipping through my fingers all the time
I try to capture every minute
The feeling in it
Slipping through my fingers all the time
Do I really see whats in her mind
Each time I think Im close to knowing
She keeps on growing
Slipping through my fingers all the time

Sleep in our eyes, her and me at the breakfast table
Barely awake, I let precious time go by
Then when shes gone theres that odd melancholy feeling
And a sense of guilt I cant deny
What happened to the wonderful adventures
The places I had planned for us to go
(slipping through my fingers all the time)
Well, some of that we did but most we didnt
And why I just dont know

Slipping through my fingers all the time
I try to capture every minute
The feeling in it
Slipping through my fingers all the time
Do I really see whats in her mind
Each time I think Im close to knowing
She keeps on growing
Slipping through my fingers all the time

Sometimes I wish that I could freeze the picture
And save it from the funny tricks of time
Slipping through my fingers...

Slipping through my fingers all the time

Schoolbag in hand she leaves home in the early morning
Waving goodbye with an absent-minded smile...

Synes det er litt vemodig, ja. Men veldig, veldig deilig også. Og jeg ser frem til å få virkelig store unger, tenåringer, unge voksne og så selvfølgelig til å bli bestemor.

Åhhh, den sangen er så fin . Får tårer i øynene av den. Så kanskje er det litt vemodig at de vokser til, likevel? Ikke i form av at de ikke er babyer lengre, men i form av at jo eldre de blir, jo mindre del av livet deres får man?

Fiiiiine sangen!

[Chanett]

Det er vemodig og skremmende. At jeg har en attenåring om fem år gir meg virkelig angst. Hvor ble det av tida?

Det er fint med store barn, jeg kjente vemodet når min sønn skulle flytte hjemmefra.

[Obelix]

Det er begge deler.
Det er vemodig samtidig som jeg synes det er flott å se at ungene vokser til og blir selvstendige mennesker.

Opprinnelig lagt inn av Skvetten, her.

Det er fint med store barn, jeg kjente vemodet når min sønn skulle flytte hjemmefra.

Jeg kan av og til glede meg litt til ungene flytter hjemmefra. :sliten tenåringsalenemor:
Men altså - da håper jeg så inderlig at de er solide, trygge mennesker som er klar til å møte verden med en god porsjon fornuft og klokskap.
Ja, de skal gjøre sine egne feil og lære av dem - men jeg kjenner at om de ikke klarer seg bra (som i trives og har det godt med seg selv) som selvstendige voksne så vil jeg mye heller ha bleieunger i all evighet. :ambivalent:

[Ru]

Jeg synes det er utrolig deilig etter hvert som Knotten blir mer og mer selvstendig, og savner overhodet ikke nattevåk og hyl og bleieskift.

[Trixie]

Jeg syns det er vldig vemodig.
Akkurat nå har jeg 3 på veldig forskjellig nivå, en 1,5 åring, en 4 åring og en 7 åring. Men babytiden er fantastisk.

[Anne]

Jeg syns de er skjønne i alle aldre, men litt vemodig å aldri skulle ha en småttis lengre.
Likevel litt deilig at de blir større, spennende å se hvordan de utvikler seg, hvilke valg de tar

[jannski]

Opprinnelig lagt inn av Bauche, her.

Jeg er veldig dårlig på babytiden - iallefall spebarnstiden. Fra de er 1,5 år er de helt fantastiske! - Jeg ser sjarmen ved de fleste aldre.

Som om jeg skulle skrevet det selv. Gleeeeeder meg til vi vipper året med minstemann her, DA blir jeg god!

[Ullvott]

Mine barn er ganske små enda, og foreløpig synes jeg ikke det er vemodig i seg selv at barna blir større og at tiden går, men jeg føler på mange måter at jeg ikke får utnyttet den tiden vi har godt nok. At vi ikke får skapt nok fine minner. At hverdagens kjas og mas fylt av uviktigheter og plikter bruker opp tiden som går så fort. Sånne tanker gjør seg gjerne litt ekstra gjeldende etter dager hvor det har vært mye trass med påfølgende masing og kjefting.

[iana]

Jeg synes ikke det er vemodig. Nå gleder jeg meg over barnas vekst og fremgang og savner absolutt ikke tiden med baby og bleiebarn. Jeg kjenner at den tiden er jeg veldig ferdig med.

[Intrigue]

Ikke litt vemodig nei, VELDIG VEMODIG

[Amelie]

Fin tråd.

[gullet]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Vi har jo bare ett barn, og jeg tenker liksom ikke på at vi "har barn", jeg tenker at vi "har Poden". Og når det gjelder ham, har jeg i grunnen alltid tenkt at "det er best akkurat nå". Jeg har aldri tenkt at det var bedre i fjor eller for tre år siden, liksom. Og jeg ser ikke for meg at jeg kommer til å slutte å tenke sånn heller.

Jeg kan være litt vemodig når jeg ser på smårollingbilder, eller på andres smårollinger. Det er hyggelig og morsomt å ha småbarn. Men når det gjelder sønnen min, så er jeg utelukkende glad for at han er så stor, så fin og smart og selvstendig, og jeg fryder meg genuint over at han utvider trygghetssonen sin, at han klarer ting på egen hånd, og over hvor selvstendig han er i forhold til oss. Men nå har jeg alltid opplevd ham som veldig selvstendig i forhold til oss, han har egentlig aldri gitt inntrykk av at mamma/pappa er de eneste som gjelds - på mange måter føler jeg mer mye nærmere ham nå, når han er større og vi kan snakke sammen og ha ting til felles på en helt annen måte enn da han var liten.

Det er en nydelig måte å si det på, og favner alt.

Opprinnelig lagt inn av nolo, her.

Med ungene er det i grunnen alltid best NÅ. (Unntatt kanskje i den verste søvnterrortiden. )

Nolo sa det enklere.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Amelie, her.

Fin tråd.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Utelukkende glede. Men jeg kommer nok til å savne 3-4 åringene. Det er den beste alderen.

Jeg også.
Jeg synes at Hannah på 4 er i en herlig alder nå. Og jeg vil savne den alderen. Det er ikke sånn at jeg gleder meg VELDIG til at barna blir tenåringer () - men jeg er definitivt ikke noen spedbarnsmor.

Jeg liker å kommunisere med barna, inngå avtaler, prate sammen, gjøre ting sammen og bli forstått. Med Hannah kan vi ha en rolig dag når vi er i dårlig form, se tv, lese bok, høre litt musikk og kose oss. Med Peder er det et evig styr, mye gråt, hyling, frustrasjon og masse energi.

Jeg liker å sove om natta. Og når de blir eldre så sover de som regel om natta (og kanskje litt utpå morgenen og?). Peder har ikke sovet ei natt nesten, siden han ble født. Og nå er han snart 2 år.

Jeg synes babyer er herlige. De lukter godt, er ufattelig søte og nydelige. Men krevende. På et helt annet nivå enn barn på 4 +. Og litt vel avhengige. Det passer ikke meg, har jeg innsett.

Så for meg er det ikke vemodig at barna blir eldre, ikke enda.

[Mani]

Som så mye annet i livet er dette et sprøsmål med både og svar, ikke enten eller.