Er du en slik mor eller far som du skulle ønske?

[polarjenta]

Nei, ikke i det hele tatt. Trøsten er at ungene er glade i meg likevel, og at jeg vet ting kommer til å bli bedre når jeg bare får natta tilbake, og vi får flyttet.

[vixen]

Så langt så vel! Egentlig rimelig fornøyd med egen innsats. Nå er jo junior bare 20 mnd så de store utfordringene kommer kanskje ikke før senere. Har forholdsvis lang lunte og det er som oftest ganske god stemning i heimen. Har flyttet til ny by og trenger å bli kjent med mennesker med små barn. Spesielt med tanke på aktiviteter ute på helg. Leking ute synes jeg nemlig er ganske kjedelig.... (spes på vinterstid)Mannen er vel generelt flinkere til å leke enn meg, men vi kan da ikke være like flink til alt! Nå skal det sies at poden i huset er, og har alltid vært, en "enkel" unge å ha med å gjøre. Trygg, blid, sosial, masse latter og tøys. Sover over tolv timer på natta og er lett å legge. Dermed så får jeg mer overskudd til å være en god mamma også.

[Joika]

Jeg er noen ganger bra, andre ganger ikke. Jeg vil si at jeg er en ytterst menneskelig mor, og jeg henger meg ikke opp i at jeg tidvis ikke lever opp til egne forventninger. Alt i alt, så mener jeg at poden har det ganske greit sammen med meg. Han lurer ikke på om jeg er glad i han, om han får mat, om han får hjelp om han trenger osv. Han har trygghet.

[Karima]

Tja. På det som er viktigst for meg, er jeg riktig flink. Barna mine får masse kos og oppmerksomhet, og jeg føler selv at jeg lærer dem å ha det gøy. De blir passet godt på, men får samtidig frihet til å utforske tilværelsen sin. Det er jeg fornøyd med.

Det jeg ikke er så fonøyd med, er at jeg har problemer med å takle at de maser på meg og krever mer enn jeg føler jeg har kapasitet til. Da blir jeg sur og kjeftete og lite konstruktiv, akkurat som jeg husker min egen mor fra oppveksten (hun var en super mamma på de fleste måter, men humørsyken hennes kunne oppleves ganske forvirrende iblant).

Men alt i alt skårer jeg minst 80 prosent. Ingen grunn til bekymring for mine unger, nei.

[Jessica]

Jeg tror jeg er en bra mamma på mange måter, men min kreftsykdom har gjort meg til en sliten mamma. Jeg er ikke kjeftete og ganske diplomatisk. Minstejenta på 9 år har blitt veldig knyttet til sin far. Jeg prøver å være en god mamma når jeg orker. Når en blir alvorlig syk så endres rollene hjemme også. Viktig å tenke hva som er viktig for å være en god forelder. For meg er det å være tilstede for barna, lytte og gjøre det hyggelig hjemme når jeg orker det.

Tror vi setter mye større krav til å være foreldre nå enn hva man gjorde da jeg vokste opp på 1960-70-tallet. Vi forventer mer av oss selv enn det barna forventer.

[Mandino]

Nå har jeg fått tenkt meg grundig om og ser at jeg var litt for kritisk til meg selv da jeg svarte sist. Jo, hverdagen er stressende og jeg skulle ønske jeg var mer tålmodig og "gøyal" mamma som ikke kjeftet i hytt og gevær. Men, samtidig er jeg flink til å finne på ting med familien i helger og ferier, jeg planlegger og organiserer små og store utflukter og har faktisk fått skryt for at jeg er så aktiv med ungene. Skulle vært en bedre mor, men er kanskje ikke så aller verst bestandig.

[Ullvott]

Jessica

[tiddelibom]

Ikke i dag :dårlig morgen, kjeftemamma:

[Skilpadda]

Jeg kunne ønsket meg mer overskudd, og så skulle jeg ønske vi var flinkere til å være mer fysisk aktive i helger og sånt. (Det virker som dette er ting som går igjen hos flere, så vi er sikkert ikke "spesielt ille".) Men i det store og det hele synes jeg jeg trives med min egen rolle som forelder, og at jeg vanligvis har et fint og konstruktivt forhold til sønnen min. Og det praktiske/"fysiske" er jo på plass, med stort sett god og sunn mat, ordentlige klær, oppfølging med skolen, høytlesning, hjelp med praktiske ting og svar på ting han lurer på.

Opprinnelig lagt inn av Ullvott, her.

Jeg vil aller helst være en sånn avbalansert, tolmodig, morsom, passe snill, energisk supermamma som klarer å finne på artige ting å gjøre, og får barna til å like de tingene jeg har tenkt ut at vi skal gjøre for å hygge oss.

I virkelighetens verden er jeg stressa, og dermed ganske utolmodig og til tider kjeftete, dumsnill noen ganger, for streng andre ganger, og som regel langt fra energisk og oppfinnsom. Og jeg orker ikke alltid leke klovn for å løse opp trassigpomp-situasjoner. Ting jeg finner på som i teorien skulle være hyggelig ender ofte med sutring, trass, kjefting og dårlig stemning

Er det andre som også har det sånn? Har hatt en litt dårlig start på dagen...

Jeg har ikke dårlig samvittighet for å være et menneske på godt og vondt. Med følelser. Det forstår faktisk ungene mine også, fordi jeg snakker med dem. Det er ikke verre enn det. Jeg forteller ungene mine hva jeg tenker og føler, og det går strålende. "Når du gjør sånn, eller oppfører deg på denne måten, blir jeg lei meg FORDI sånn eller slik, eller jeg blir irritert FORDI sånn eller slik". Det samme gjør ungene mine. "Mamma, jeg blir sint på deg når du sier eller gjør sånn eller slik". Vi snakker sammen om det meste vi gjør.

[tink]

Både ja og nei. Før jeg fikk barn hadde jeg nok noen litt rosafargete idealer om foreldreskap og samvær med egne barn. Det er jo bare å gjøre alt riktig - så får man flinke og greie barn.

Mange av disse tankene er justert etter første og enda litt mer etter andre barn. Barn er individer, og forskjellige fra hverandre, med ulike behov. Vi foreldre er også mennesker først, deretter foreldre - og hos oss er vi supre til å være oss selv.

Det siste året har jeg vært mye sliten og brølemamma har hatt lettere tilgang. Jeg har ikke alltid greid å se barna der de er og følge deres behov for nærhet og det å bli sett - noe som tross alt er viktigere enn all verdens helgeaktiviteter. Så nei - jeg strekker ikke til på absolutt alle områder.

Det jeg likevel er fornøyd med, er at vi - både mannen min og jeg - ser når begeret er fyllt for barna. Innimellom kommer vi inn i dårlige vaner, men da tar vi oss på tak, legger en slagplan - og greier som oftest å løse opp i vanskelige ting. Holder det ikke med kloke foreldrehoder, så søker vi hjelp og støtte hos ansatte i barnehagen og/eller helsestasjonen. Kort sagt, vi bruker nettverket rundt oss. (Skulle ønske vi hadde mer familie og venner å ta av da.)

Selv om vi har enkelte områder hvor vi ikke strekker helt til, så vet jeg at vi er fantastiske på andre områder. Jeg ser utålmodighet og kort lunte litt i sammenheng med evnen til å finne på og gjøre artige ting sammen. Så klart vi slapper av og koser oss sammen, men vi er nok mer preget av impulsivitet og kreativitet enn den store roen. Heldigvis ser det ut til at barna likner på oss.

[Ullvott]

Det er interessant å se folks perspektiv på ting. Og det er klart at folks terskel for hvor mye stress og trass man takler er forskjellig. Jeg har liksom ikke helt funnet mekanismene som hjelper meg gjennom de mer strevsomme dagene.

Jeg blir stadig like imponert når jeg f.eks i barnehagen ser foreldre om alltid klarer å snakke med rolig og dempet stemme til sine små håpefulle. I alle fall tilsynelatende. Men jeg ser jo også at de av oss som har to tette som er ganske små enda ofte er litt villere i blikket enn de som skal hente ett barn eller har større barn.

Jeg blir rett og slett litt satt ut av hvor tappende jeg opplever det når storesøster på 3,5 f.eks nekter å ta på seg jakke, eller lue eller vinterstøvler når det er kuldegrader og jeg samtidig må få klær på lillebror på to, som er mer eller mindre samarbeidsvillig.

[tiddelibom]

Opprinnelig lagt inn av Ullvott, her.

Jeg blir rett og slett litt satt ut av hvor tappende jeg opplever det når storesøster på 3,5 f.eks nekter å ta på seg jakke, eller lue eller vinterstøvler når det er kuldegrader og jeg samtidig må få klær på lillebror på to, som er mer eller mindre samarbeidsvillig.

... og i det du har fått på den ene klær, kan du banne på at den andre har kledd av seg, så er det på'n igjen...

Min yngste er fint lite interessert i å kle på seg selv, men han er ganske god i å kle av seg i en rasende fart når han ikke vil gå ut, for eksempel.

[Azi]

Nei jeg er ikke det. Skulle ønske jeg var en supermamma med seks hender og føtter, 3 hoder, 3 kropp og allverden med tid og omsorg.

[tink]

Opprinnelig lagt inn av Ullvott, her.

Det er interessant å se folks perspektiv på ting. Og det er klart at folks terskel for hvor mye stress og trass man takler er forskjellig. Jeg har liksom ikke helt funnet mekanismene som hjelper meg gjennom de mer strevsomme dagene.

Her tror jeg du er inne på noe vesentlig. Vi har veldig ulik erfaring med stress, og forskjellige teknikker for å overleve de dagene som kan være litt strie. For de finnes nok hos alle. Jeg tror nok at jeg kan se tilsynelatende rolig ut på utsiden, selv om hodet koker. Det hender jeg kjefter og blir sint jeg også, men sjelden akkurat i barnehagen.

Dessuten har vi forskjellige krav til oss selv om hvor rent og pent vi må ha det rundt oss til en hver tid. Det gir litt mindre stress om man innimellom kan la oppvasken stå - og heller danse litt med barna på stuegulvet i 5 minutter.

[Mamma@work]

Noen ganger, andre ganger ikke. Men barna vet jo ikke bedre:-)

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Et unikum som ikke sitter på dataen, men hele tiden finner på morsomme ting for ungene, arrangerer selskaper for barnas venner, er leder i ørten fritidsaktiviteter, leser med dem, spiller med dem og underviser hele dagen og engasjerer meg 100% i alt de driver med kommer jeg dessverre ikke til å bli, tid og overskudd eller ikke. Det tror jeg bare vi må leve med, og jeg har det best om jeg stryker dette fra ønskelista, og heller kommer med en mer realistisk spesifikasjonsliste til mammarollen.

Veldig enig.

Dessuten, generelt: Jeg er ikke helt sikker på at dette idealet er det beste for barna egentlig jeg. Barn trenger å lære seg å bli selvstendige, jeg tror det ikke er bra at de skal bli sysselsatt av voksne hele tiden. Altså: Jeg tror at det som vi tenker er idealet er langt over og way beyond hva de egentlig skal ha.

[vixen]

Opprinnelig lagt inn av tink, her.

Dessuten har vi forskjellige krav til oss selv om hvor rent og pent vi må ha det rundt oss til en hver tid. Det gir litt mindre stress om man innimellom kan la oppvasken stå - og heller danse litt med barna på stuegulvet i 5 minutter.

signerer. Takk og lov er det ikke astma i denne familien, for her danser hybelkaninene sammen med oss titt og ofte Nå er vi to voksne og ett barn (som er så liten at han ikke har begynt med fritidsaktiviteter og slikt enda), så det kommer nok til å ta seg opp her i gården også. Er vokst opp i en søskenflokk på fire der alle var aktive i korps, fotball o.l. pluss foreldre som satt i styre og stell. Det gikk det også og det har nok gjort at jeg har blitt ganske god til å organisere hverdagen uten alt for mye stress.

[Nillenalle]

Jeg syns mange av mine idealer forsvant ut døra da vi fikk tvillinger. I lengre preioder har det handlet om å leve, overleve og fungere på et minimum. Det er utrolig hva søvnmangel kan gjøre med et menneske. Jeg føler meg grensepsykotisk av søvnmangel av og til, og da er man generelt ikke en smilende, morsom mamma med gøyale påfunn. Nå begynner ting å ordne seg og da er det litt lettere. Men jeg tror generelt det ikke er mulig å la være å klikke i vinkel av og til; når begge trasser, slår ut melka, vil ikke, miiin!!!!