Dersom du måtte på uføretrygd om et år?

[Angelique]

Hadde merket det godt da jeg tjener et godt stykke over 6G, og uføretrygd er 66% av 6G.
Hadde klart det, men det hadde blitt tøft.

[tink]

Det hadde blitt vanskelig og leit å gi slipp på mye av det som vi i dag tar som en selvfølge: trygg bil, hyppige reiser til familie som bor alt fra noen timer til en flyreise unna, cafébesøk i tide og utide, kjøpe skikkelige sko/klær til ungene uten at hele budsjettet ryker. Men vi hadde nok klart oss på et vis.

Mentalt sett er jeg veldig usikker på om jeg hadde taklet å ikke fungere helt på grunn av sykdom, som jo er utgangspunktet for uføretrygd. Jeg tror den mentale psykiske biten hadde vært værre enn den økonomiske.

[Matilda]

Økonomisk hadde det antakelig gått strålende, vi hadde klart oss fint med en god del lavere inntekt enn vi har i dag. Psykisk hadde det vært kjempetøft.

[Divine]

Det hadde gått rett på ræva, tror jeg. Vi kan ikke bo så mye billigere enn det vi gjør nå, og vi har få luksusvaner, så jeg frykter at det ville ha gått hardt utover hverdagsøkonomien.

[Lisa]

Opprinnelig lagt inn av gajamor, her.

Hvis husbonden hadde funnet seg en jobb innen den tid, hadde vi klart oss greit. Vi har lagt opp utgiftene etter 1 1/2 inntekt. Men hvis begge to hadde hatt 60% inntekt så hadde vi måttet revurdert ting som bosted, barnehage og matvaner.

Jeg vet ikke hvordan reglene for uføretrygd er og hva jeg evt. skulle blitt trygdet på grunn av, men jeg har vanskelig for å se for meg en sykdom som ville hindret meg i å ha en liten ekstrainntekt på av noe slag. I perioder med arbeidsløshet, hjemmeværende barn o.l. har jeg tatt inn en god del på småjobber hjemmefra.

Fy f#¤% så provosert jeg blir Jeg skal love deg det er mange sykdommer som tilsier at folk aldri kan gjøre litt på "si" for å skaffe seg en ekstrainntekt. Virkligheten for veldig mange mennesker, som f.eks blir uføretrygdet pga kreft (sorry Jessica, jeg bruker det som eksempel fordi det er nært i min familie også) er nok langt mer alvorlig en din virklighetsforståelse.
I tillegg til en sykdom som tar fra deg et arbeidsliv (ikke bare en inntekt) så blir mange mennesker bostedssløse ved alvorlig sykdom og uførhet. Dette er nært knyttet opp mot hele fattigdomsdebatten i Norge i dag. Hvis min mor ikke hadde kommet ut i arbeidslivet igjen etter kreft og rehabilitering ville hun ha vært en av disse menneskene og det så i en periode ut til at det ville gå den veien. Så beklager, men dette ble jeg sinnsykt provosert av på veldig mange menneskers vegne. Hvis du sier dette på personlig grunnlag alene så ok, men slik jeg leser deg så blir det litt for "generelt" synes jeg, litt som om at alle liksom bare kan spe på inntekten sin hvis de vireklig vil ......

[Puslingen]

Eg har allerede gått ned i 66% lønn pga attføring, og det er ikkje enkelt. Har to barn som trenger sitt, så det blir ikkje mange utskeielsane for min del. Eg er ikkje ferdig med heile runden hos nav endå, så eg satser på at månedsinntekt skal gå opp med eit par tusen.

[Joika]

Det er vel noe sånt jeg lever på nå det, som student. Det går faktisk helt fint, men så har jeg heller ikke lagt opp til et liv med 40 % mer i inntekt ennå da.

[gajamor]

Opprinnelig lagt inn av Lisa, her.

Fy f#¤% så provosert jeg blir Jeg skal love deg det er mange sykdommer som tilsier at folk aldri kan gjøre litt på "si" for å skaffe seg en ekstrainntekt. Virkligheten for veldig mange mennesker, som f.eks blir uføretrygdet pga kreft (sorry Jessica, jeg bruker det som eksempel fordi det er nært i min familie også) er nok langt mer alvorlig en din virklighetsforståelse.
I tillegg til en sykdom som tar fra deg et arbeidsliv (ikke bare en inntekt) så blir mange mennesker bostedssløse ved alvorlig sykdom og uførhet. Dette er nært knyttet opp mot hele fattigdomsdebatten i Norge i dag. Hvis min mor ikke hadde kommet ut i arbeidslivet igjen etter kreft og rehabilitering ville hun ha vært en av disse menneskene og det så i en periode ut til at det ville gå den veien. Så beklager, men dette ble jeg sinnsykt provosert av på veldig mange menneskers vegne. Hvis du sier dette på personlig grunnlag alene så ok, men slik jeg leser deg så blir det litt for "generelt" synes jeg, litt som om at alle liksom bare kan spe på inntekten sin hvis de vireklig vil ......

Opprinnelig lagt inn av Fadese, her.

Med all respekt, jeg tror en del alvorlig syke kan bli støtt når deres ikke-deltakelse i arbeidslivet sammenlignes med arbeidsløshet og hjemmeværende barn. Det du beskriver handler ikke om å ikke være i jobb på grunn av sykdom, men fordi man enten ikke får jobb eller velger å være hjemme med barn. Og det er noe ganske annet. For eksempel er det en rekke sykdommer som medfører en ekstrem trettbarhet som setter enrome begrensninger i dagliglivet. Må man økonomisere krefter, velger man sannsynligvis lek med barna i de periodene man er opplagt framfor å pakke konvolutter eller hva det måtte være.

Og forresten: Man kan ikke ha ekstrainntekt på si' før man har hatt en uføreytelse etter ett år. Som regel betyr det at man først har hatt rehabiliteringpsenger 1-2 år først. Så etter 2-3 år med redusert inntekt, med andre ord. Alternativet er en gradert ytelse, og da kanskje ha 80 % støtte fra NAV og så jobbe de resterende 20 %. Det utgjør ikke stort økonomisk, og det det er uforutsigbart for mange med en type sykdom som kan gjøre at de over lengre perioder ikke makter å jobbe.

Utrolig hvor provoserte folk kan bli av noe jeg personlig innbiller meg om meg selv. Jeg har ikke sagt at alle burde ta seg sammen og jobbe, bare at jeg tror at jeg personlig hadde prioritert kreftene mine slik. Klart, har man ME, kronisk utmattelsessyndrom e.l. slik at man alltid er totalt på felgen så blir det noe annet. Men de fleste jeg kjenner som har uførestønad har det fordi de ikke kan fungere stabilt i en jobb. De har innimellom litt overskudd, men de vet ikke på forhånd hva eller hvor mye de kan klare. Hvis man i tillegg kombinerer det med lav utdannelse (det er jo en viss statistisk sammenheng mellom lav utdannelse, fysisk slitsomme jobber og uføretrygd) så ender man opp med uføretrygdede som har en viss restarbeidsevne, men som ikke kan ta den ut fordi de ikke har kompetanse til de jobbene som de fysisk kunne mestret. Og det er ikke alle som er i stand til å opparbeide seg den kompetansen.

Mange av de hjemmebaserte jobbene jeg har funnet krever en viss utdanning, og jeg er så heldig at jeg er en av de som har det som kreves. Når man så kombinerer det med en nesten sykelig trang til å prioritere jobb foran alt annet (inkludert leik med ungene), så må det være lov å anta litt om hvordan jeg hadde reagert i en teoretisk ny livssituasjon.

[Ullvott]

Tror det hadde gått greit, pga har gjeldsforsikringer som vil hjelpe oss mye i alle fall, og mye av utgiftene våre er lån.

Inntektstapet hadde blitt større dersom det hadde skjedd mannen, men er usikker på om ikke han har noen tilleggsforsikringer. Er usikker.

[Hyacinth]

Opprinnelig lagt inn av tink, her.

Mentalt sett er jeg veldig usikker på om jeg hadde taklet å ikke fungere helt på grunn av sykdom, som jo er utgangspunktet for uføretrygd.

Du har jo ikke noe valg.

[Maverick]

Det hadde gått ganske til helvete på alle måter, tenker jeg. :selvinnsikt:

[mkj]

Det kunne nok ha blitt tøft for oss. Klart det tror jeg absolutt vi hadde, men det kan godt tenkes at vi hadde kjøpt oss et mindre hus. Vi har ganske romslig egenkapital som ligger i huset vårt, så vi hadde nok realisert det om dette hadde skjedd. Vi kan godt gå ned fra 200 kvm til 120 uten at en lever dårlig av den grunn.

[Anne C]

Det hadde blitt skikkelig kjipt, men det hadde vel gått på et vis nå som vi har fått ryddet unna endel tull vi hadde pådratt oss. Vi hadde nok ikke hatt råd til å ha eldstemann på SFO, men det hadde vel ikke vært superkrise egentlig.

[emm]

Det hadde virkelig blitt vanskelig, jeg regner med at vi verken kunne droppet barnehage eller SFO hvis jeg ble ufør. Klarer jeg å underholde et barnehagebarn hjemme tror jeg at jeg greier en eller annen form for jobb også.
Men vi ville nok nedgradert bostandarden betraktelig, og da tror jeg det ville løst seg greit.

[emm]

Opprinnelig lagt inn av mkj, her.

Det kunne nok ha blitt tøft for oss. Klart det tror jeg absolutt vi hadde, men det kan godt tenkes at vi hadde kjøpt oss et mindre hus. Vi har ganske romslig egenkapital som ligger i huset vårt, så vi hadde nok realisert det om dette hadde skjedd. Vi kan godt gå ned fra 200 kvm til 120 uten at en lever dårlig av den grunn.

Nettopp, det tenker jeg også. Det som virkelig hadde blitt krise var et boligkrakk samtidig med uførhet.

[Fadese]

Opprinnelig lagt inn av gajamor, her.

Utrolig hvor provoserte folk kan bli av noe jeg personlig innbiller meg om meg selv. Jeg har ikke sagt at alle burde ta seg sammen og jobbe, bare at jeg tror at jeg personlig hadde prioritert kreftene mine slik. Klart, har man ME, kronisk utmattelsessyndrom e.l. slik at man alltid er totalt på felgen så blir det noe annet. Men de fleste jeg kjenner som har uførestønad har det fordi de ikke kan fungere stabilt i en jobb. De har innimellom litt overskudd, men de vet ikke på forhånd hva eller hvor mye de kan klare. Hvis man i tillegg kombinerer det med lav utdannelse (det er jo en viss statistisk sammenheng mellom lav utdannelse, fysisk slitsomme jobber og uføretrygd) så ender man opp med uføretrygdede som har en viss restarbeidsevne, men som ikke kan ta den ut fordi de ikke har kompetanse til de jobbene som de fysisk kunne mestret. Og det er ikke alle som er i stand til å opparbeide seg den kompetansen.

Mange av de hjemmebaserte jobbene jeg har funnet krever en viss utdanning, og jeg er så heldig at jeg er en av de som har det som kreves. Når man så kombinerer det med en nesten sykelig trang til å prioritere jobb foran alt annet (inkludert leik med ungene), så må det være lov å anta litt om hvordan jeg hadde reagert i en teoretisk ny livssituasjon.

Jeg var ikke så utrolig provosert, bare så det er sagt. Men siden ikke kunne se for deg noen lidelser som kunne hindret deg i å jobbe og samtidig viste til bijobbing du har hatt i perioder du har vært hjemme uten at det har vært sykdomsrelatert, så tolket jeg det dit hen at det var enkeltpenkelt å jobbe noe til tross for sykdom. Eller bagatellisering av alvorlig sykdom, om du vil. Og så enkelt tror jeg ikke det er for alle, jeg vet det er veldig sårt for mange og det var derfor jeg kommenterte innlegget ditt.

[Nessie]

Det hadde nok gått, selv om vi helt klart hadde merket det. Vi måtte nok ha omprioritert litt tenker jeg, men vi skulle nok ha fått det til.

Jeg ligger kanskje an til yrkesrettet attføring, og ser for meg et par år med lavere lønn. Men forhåpentligvis ikke ut livet.

[m^2]

.....

[Karamell]

Jeg har attføringspenger i dag og det er vel ca samme ytelsen. Det går greit.

[Martis]

Det ville ha blitt vanskelig, i allefall i en overgnagsfase der man skulle legge om økonomien og bli vant til en ny standard. Vi har i dag begge uføreforsikringer som vil gi tilleggsytelser til det offentlige.

I tillegg har jeg mye av min identitet knyttet mot utdanning og det å arbeide, så den delen ville også være tung å gi opp.