Are you beautiful and just don't know it?

[Sitron]

Det var avslutningskommentaren i dokumentaren America the Beautiful, som jeg akkurat har sett.

Barn helt ned i ganske ung alder som påpeker at de er stygge, fordi de ikke ligner idealene på tv, i magasiner, overalt.

Så var det en mor som hadde en datter som døde av bulimi og som påpekte at vi alle har et ansvar for hvordan vi markedsfører oss selv overfor barna. Ikke bare våre, men andres også. Hun fortalte hvordan hun kritiserte sin egen kropp, foran datteren, som vokste opp til å få den samme kroppsbygningen som moren. Og om hvordan hun slet med dårlig samvittighet i årene etter dødsfallet. Og hvordan bulimien ble ansett som en mental lidelse og dermed kom den ikke med på dødsattesten, for man dør ikke av en mental lidelse.

Jeg er en av de som ser på meg selv som veldig lite attraktiv. Ikke fordi jeg ikke er slank. Jeg syns nemlig at ganske store kvinner også kan være veldig flotte, sexy, søte og i det hele tatt. For min del er det ansiktet. Jeg er rett og slett ikke pen i forhold til alle andre. Hadde jeg vært feit OG søt, så hadde jeg i det minste hatt en fordel. Nå har jeg ingen liksom.

Men; jeg tror faktisk at jeg er flink overfor ungene. Jeg snakker ikke dritt om hvordan jeg ser ut, eller hvordan andre ser ut. Ikke til dem, eller i nærheten av dem. Er veldig opptatt av å lære dem at alle er like mye verdt, selv om de er annerledes. Og så langt funker det, men eldste er jo bare 11. Så vi får se. Jeg burde sikkert endret min egen tankegang, men det er så in your face (hehe, pun intended) at det ikke er så lett. Og hvorfor endre, egentlig. Det er jo bare fakta. Det er jo ikke som om det hemmer meg i hverdagen, generelt sett. Og om andre har problemer med mitt utseende (og ja, det har skjedd) så er det jo DE som har problemer med aksept og det er tross alt ikke min feil.

Fyren som laget dokumentaren var en AA med pondus, halvskalla og grå i skjegget. Og han sa at et godt kompliment han har fått var da han fikk beskjed om at han hadde "a beautiful handshake". For som han sa; vi trenger bare finne det ved oss som ER pent, ikke fokusere på alt som er stygt.

Så hvordan er det med deg (spør om det her liksom, som har over gjennomsnittlig mange vakre mennesker, hah!)? Klarer du å fokusere på det som er FLOTT ved deg selv, eller har du også en tendens til å trekke frem det som du ser på som kritikkverdig? Og; ut fra hvilke kriterier vurderer du ting ved deg som kritikkverdige? For er det motebildet, skjønnhetsbildet m.m. så er det bare en illusjon og ikke det spor verdig til å måle seg opp mot. Den generelle kvinnen er faktisk langt, langt penere.

Det varierer litt fra dag til dag. Men jo - jeg er flink til å skryte meg selv opp. Jeg tror egentlig mange blir litt skuffa når de treffer meg etter å ha hørt om den veltrente bærta som har nerver til å si at jeg er fin nok i massevis - også dukker det opp ei diger dame som kunne endret seg både her og der.

Men jeg bare orker ikke å se ned på meg. Noen ganger gjør jeg det jo likevel. Det hender jeg får hetta av tanken på å legge på meg alt sammen igjen. (Jeg har tatt av skrekkelig mange kilo - jeg er fremdeles stor, veldig stor ifølge badevekta - men ikke sånn at folk snur seg og peker mer.)

Men stort sett tenker jeg at jeg er fin. Jeg er sterk som en okse. Jeg liker sex. Jeg går på stranda i bikini og nyter sola uten å krympe meg for andres blikk og jeg kjenner at denne kroppen som bærer meg rundt, har født ungene mine og gjør så godt den kan - den fortjener å elskes.

Den er ikke ung og lekkersmekker. Men på den lyse side - det var den ikke da jeg var ung heller. Den funker. Det holder i massevis. Og latteren er høy nok til at den skjærer i ørene og stemmen bærer langt. Flotte saker.

Jeg vet ikke om noe jeg synes er tristere enn alle kvinnene der ute som går gjennom livet hemmet av komplekser og avhengige av stadige bekreftelser utenfra fordi de ikke kan bekrefte seg selv. Jeg skulle ønske alle var litt flinkere til å si seg fornøyde og digge seg selv litt.

Jeg siterer Elsket Kollega om pupper: De aller fineste puppene i hele verden er de det er lov å kjenne på.

[Joika]

Tror jeg har blitt flinkere til å se at det er ok å ikke være et glansbilde etterhvert som jeg har blitt eldre. Det er ikke andre enn jeg selv som "forlanger" at jeg skal være sylslank og ikke ha cellulitter osv. Det er noe de andre ikke fokuserer på, kun meg, dermed så blir det destruktivt å fokusere på det. *eureka*

Jeg syntes at mennesker som ikke er billedskjønne i seg selv kan fremstå som freshe og atttraktive for det. Syntes at det å være velstelt, kle seg litt ok og i det heletatt anstrenge seg litt, ofte gjør mer for utseende enn pene trekk. Det er svært få som ser utrolig bra ut i klær som ikke passer figuren, uflidd på håret og med dårlige tenner feks.

Sitron - jeg har sett mange bilder av datteren din forresten. Jeg har aldri sett et eneste hvor jeg ser en jente med komplekser og skam. Jeg tror ikke du har ført noe slikt til noen.

[Wicca]

Jeg har lagt merke til at jeg får flere komplimenter hvis jeg er fornøyd med looken selv Utsråling er kjempeviktig! Da jeg gikk på barneskolen og ungdomsskolen hatet jeg utseende mitt, og fikk også lite komplimenter. Etter at jeg og bestevenninna mi øvde oss i speilet ved å si til oss selv: "Jeg er vakrest i verden" (Etter tips fra min mor) begynte jeg å føle meg vakker. Etter det begynte jeg å få flere komplimenter også Så godt selvbilde har MYE å si

Viktig tema forresten!

[Erica]

Jeg er ikke spesielt pen, ikke spesielt slank, men jeg har sexappeal og det holder for meg. Jeg har slanket meg 14 kg siste året, og det har gjort kroppen min godt. For selvtilliten betydde det egentlig lite, for jeg har alltid hatt en sterk indre styrke uansett vekt. Tiltrekningskraften på det andre kjønn har egentlig vært ganske lik uansett vekt, og det sier meg at det har faktisk ikke all verdens å si. Det har nok vel så mye med utstråling og sjarm å gjøre.
Jeg har født 3 barn, kroppen er ikke som da jeg var 20 lenger, men jeg har lært meg å like den kroppen jeg har fått. De periodene jeg har vært misfornøyd med den har vært da jeg har vært lite sterk og dvask pga lite trening. Da har jeg hatt lett for å bli sliten og få vondter, og det har gjort meg misfornøyd.

Jeg syns det er viktig å lære barna at alle er forskjellige, noen er tynne, noen er tykke, noen er utadvendte, noen er beskjedne - men vi er alle like mye verdt. Jeg håper jeg når frem med denne lærdommen.

[safran]

Jeg er veldig bevisst på at jeg ikke skal kommentere negative ting ved min eller andres kropp. Slankeprat er forbudt i nærheten av jentene, og jeg må stadig vekk minne heltens familie om det. Jeg er bevisst på at jeg heller ikke kommenterer kropper som er fine, for jeg vil rett og slett ikke ha det fokuset. Jeg har selv vokst opp med en mor som alltid slanket seg, og som alltid kommenterte både sin egen og andres kropper. Det førte til at jeg aldri følte meg fin nok, og var veldig opptatt av hvordan jeg så ut. Jeg slanket meg fra jeg gikk på barneskolen, selv om jeg var mer enn tynn nok.

[Bluen]

Jeg er ikke så flink til å fokusere på det positive. Nå har vi vært på juleferie hos svigerforeldrene mine, hvis nye bad er utstyrt slik at man kan se seg selv i speilet mens man dusjer. Som vanlig ser jeg bare hoftene mine, som er deigete og brede og stikker ut. Og de små puppene, da. Det er jo så tåpelig at det knapt er til å tro, men jeg har drasset med meg de samme kompleksene siden ungdomstida. I fjortisalderen var det ingen som ville ha den stutte lille fjøla, og det henger i. De siste 20 åra har vært helt annerledes på den fronten, men en del av meg er fortsatt 15 år og ukyssa.

Bedre ble det for øvrig ikke at jeg hentet klærne jeg bestilte på salg nå i kveld, og det ene skjørtet var i trangeste laget over hoftene. Det bekrefter liksom bildet mitt av meg selv. (Jeg har selvfølgelig brede hofter - det er ikke midjen som er smal. )

[Sitron]

Fødehofter er kjempefint, EB.

[Polyanna]

Nå ble jeg sittende og tenke litt her.

Jeg tror jeg er flink så det holder på hva jeg sier. Det snakkes aldri om slanking her, det snakkes aldri om andres utseende og i det hele taget. Jeg er i HVERT fall flinkere enn min mor, som rett som det var kunne benevne en lubben jente som "dundre". ( Noe som selvsagt bunnet i egne, andre komplekser).

Men nå ble jeg sittende å tenke på - hva med det jeg ikke sier? Unger plukker opp så mangt. Plukker de opp st jeg smiler mer til meg selv i speilet, retter ryggen mer, svinger mer på rompa og helt åpenbart er mye mer fornøyd med meg selv når jeg er på matchvekt?

Hvor mye ser de av at jeg kan sukke til mitt eget speilbilde på en dårlig dag?

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Hvor mye ser de av at jeg kan sukke til mitt eget speilbilde på en dårlig dag?

Ja, jeg tenkte på denne selv også. Jeg har generelt ikke dårlige eller gode dager sånn sett. Det er liksom bare sånn ting er og ferdig med det. Ikke driver jeg og går ut og sånne ting heller, så oppstæsjing og sånt som gjerne man glitrer litt ekstra av skjer rett og slett ikke. Tror ungene nok vil huske meg som ganske monoton på det området. Så jeg tror ikke det er synlig, selv gjennom hva underbevisstheten sier. Men det er jo selvsagt ikke lett å vite.

[rine]

Nope. Er ikke flink til det i det hele tatt.

Jeg er nok ikke den rette å spørre om sånt, for jeg har endret innstilling totalt det siste året og synes at jeg er rålekker. Ikke bare fordi jeg endelig er slank(ish) og kan bruke klær jeg liker, men mest fordi jeg har lært å bli glad i meg selv. Og det tror jeg vises. Det smitter nok over på ungene også.

[Bluen]

Mine unger er for øvrig så små ennå at vi foreløpig ikke har tenkt så mye over kropps- og utseenderelaterte ting. Jeg håper selvfølgelig at de vil få et godt forhold til kroppen sin, og at jeg ikke overfører mine egne nevroser til dem.

I dag var vi på restaurant, og ei svært røslig dame på godt over 1,80 passerte bordet vårt. "Det var en stor dame," sa Liv (heldigvis ikke så høyt ). Jeg svarte at sånt bør man ikke kommentere. "Hvorfor ikke," spurte hun. Jeg kunne sikkert ha håndtert situasjonen bedre enn å mumle noe ullent.

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Likevel blir jeg glad over å finne en genser i M som passer, mens jeg blir smådeppa resten av dagen de gangene meg må opp i XL i et klesplagg. (Ja, jeg er et sykt, sykt menneske på det området der...:: )

Men klesstørrelsene er jo helt på bærtur. De skrus jo oppover og oppover, mens plaggene blir mindre og mindre. Sammenlign en M nå med en for 10 år siden, så ser du forskjellen. Det er helt vilt.

[cora]

Jeg har alltid følt meg som en grå, liten mus, anonym, ikke noe spesielt pen, men slank og veltrent har jeg blitt de siste årene og det får jeg ofte komplimenter for. I årevis slet jeg med dårlig selvfølelse på grunn av diverse komplekser, men det har blitt bedre etter at jeg fikk barn. Har blitt mye mindre selvsentrert enn før, tror jeg, og det hjelper.

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av Elinblu, her.

I dag var vi på restaurant, og ei svært røslig dame på godt over 1,80 passerte bordet vårt. "Det var en stor dame," sa Liv (heldigvis ikke så høyt ). Jeg svarte at sånt bør man ikke kommentere. "Hvorfor ikke," spurte hun. Jeg kunne sikkert ha håndtert situasjonen bedre enn å mumle noe ullent.

Da sier man at noen er store og noen er små, noen er brune og noen er hvite, men alle er fine mennesker likevel.

[Mandarin]

Alle , uansett hvordan de ser ut., har jo sider ved seg selv som man er mindre fornøyd med. Jeg måtte tenke litt nå, - men jeg føler at dette er jeg ganske flink til. Jeg reagerer ihvertfall på mamma som kan plumpe ut med div. ting i tide og utide om sine 1.5 kilo for mye. Overgangsalderen?

Vi har ikke vekt i hus (det hadde ikke jeg da jeg vokste opp heller), og tror at det kan være viktig. Tror ikke ungene mine vet at man kan veie seg en gang.

Men som dere selv påpeker her.,- hvor mye de ser av hvordan jeg ser meg selv på en dårlig dag? Heldigvis er speilet på badet, så jeg satser på at det ikke er alt for ofte... Men jeg pynter meg jo i blant, i leggetid, dersom jeg skal ut på noe f.eks.. Og det har i grunnen slått meg at jeg ikke synes det er komfortabelt å la de se meg ta mascara, sminke, føne håret og alt slagt stæsj på meg.

Et fint innlegg i grunn.

[Bluen]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Da sier man at noen er store og noen er små, noen er brune og noen er hvite, men alle er fine mennesker likevel.

Ja, det var noe sånt jeg skulle ha svart, men jeg ble litt perpleks.

[Skilpadda]

Det faller meg ikke naturlig å snakke stygt om meg selv eller å klage over hvordan jeg ser ut, og i alle fall ikke overfor unger. Poden er veldig lite opptatt av ytre ting - det er ikke fordi han er så "dyp", det er fordi han ikke får med seg ting - og det har aldri hendt at han har sagt til oss (eller vi har sagt til ham) noe om hvordan noen ser ut.

Når det gjelder eget selvbilde, så synes jeg at jeg ser helt grei ut - jeg synes jeg er penere og nettere når jeg er slankere, men det har ikke så mye med selvbildet eller identiteten min å gjøre. Jeg identifiserer meg ikke med speilbildet mitt i så veldig stor grad, men når jeg ser meg i speilet, synes jeg jeg ser bra nok ut. Og jeg snakker aldri om at jeg synes jeg er for tjukk, eller at jeg heller burde vært slankere. Hverken for å si noe om utseendet eller helsen min.