Synd på deltakerne i Luksusfellen?

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Problemet oppstår når man er den ene som skal ha alt det alle andre har til sammen og så litt til, og man ikke svømmer i penger.

Men sånn er det jo noen som har det i mange sammenhenger. Jeg har jo sett her på FP at noen skriver de føler seg så udugelige, alle andre er flinke med alt. Men da har de på en måte lagt sammen alle andres sterke sider, pluss og fordeler og sammenlignet seg med summen av det. Og summen av FPs sterke sider er det ingen som kan leve opp til, ingen kan ha doktorgrad i alt, ha reist til alle land, snakke ti-femten språk, være steinrik, bo i et gigantisk hus, ha den kjekkeste og mest romantiske mannen, den nyeste bilen, nesten ikke jobbe i en kjempekul og engasjerende jobb, være på ferie hele tiden, være oppdatert på mote, interiør, kunst, film, litteratur og musikk, i tillegg til at man lager all mat fra bunnen, skifter sengetøy hver uke, har nypussede vinduer og en kjempefin kjøkkenhage.

Alle har litt av dette, men ingen har alt. Og der tror jeg luksusfellefolka driter seg ut også. De ser naboens flatskjerm og tenker ikke på at naboen forsaket en helgetur eller tre for å ha råd til den. de ser den andre naboens bilder fra en kjempekul tur til Mexico, men skjønner ikke at de sparte i tre år for å ha råd til det. De ser at kollegene har nye klær hele tiden, når sannheten er at en kollega har noe nytt den ene uken, den andre den neste. Det er den manglende viljen til å forsake som er problemet, tror jeg. Og noen mindreverdighetskomplekser i fht å ikke våge å si "nei, vi har ikke råd", et behov for oppmeksomheten en ny ting/et nytt plagg/en statusgreie gir et ørlite sekund osv.