Synd på deltakerne i Luksusfellen?

[007]

Opprinnelig lagt inn av alfaCharlie, her.

Det er vel ikke noe galt i å heller prioritere ferier og opplevelser enn større bolig?

Eller å heller prioritere ferier og opplevelser enn garasjeporter og nytt kjøkken?

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Eller å heller prioritere ferier og opplevelser enn garasjeporter og nytt kjøkken?

Nope.

[007]

Opprinnelig lagt inn av alfaCharlie, her.

Nope.

[Matilda]

Opprinnelig lagt inn av alfaCharlie, her.

Det er vel ikke noe galt i å heller prioritere ferier og opplevelser enn større bolig?

Helt klart ikke! Det er jo ingen vits i å kjøpe større bolig om det er ferier og opplevelser man vil ha? Det er jo prioritering det også!

(Men om man hele tiden hinter til Noen Med Større Bolig om hvor god råd de må ha, mens realiteten er at de har kjørt stram spareplan i årevis først og altså valgt å forsake en del ting for å ha råd til denne boligen, da kan man kanskje tenke seg om litt. Som Mim var inne på - noen vil tydeligvis ha alt og har ikke skjønt det der med å velge. Og når det er sagt veit jeg utmerket godt at man ikke alltid har så mye penger at man kan velge noe som helst, bare for å få med det og. :BTDT: )

[Maverick]

Ahja, det blir noe helt annet. Og rimelig teit, ikke minst.

[carolin]

Dette er et tema som jeg er veldig engasjert i.

Jeg har sett ett par episoder av luksusfellen. Selv om jeg har blitt både opprørt, sint og frustrert av å se hvordan enkelte roter seg inn i et gjeldsmareritt når de i utgangspunktet har ”god” nok økonomi til å klare seg fint så synes jeg synd i dem.

Det å være et gjeldsoffer i Norge er noe jeg ikke unner noen og om man har seg selv å takke for det eller om man uskyldig har havnet i et slikt uføre så er maktesløsheten og den psykiske påkjenningen man føler den samme. Man må tåle fordommer, å bli ydmyket og trakkasert av det offentlige, å bli skjelt ut av inkassobyråer, nedringt til alle døgnets tider og få fortalt for et myslykket menneske man er , og i samme slengen kan de gjerne ringe familien din og fortelle dem hvor myslykket du er.

Jeg er et gjeldsoffer, og det er ikke synd i meg, men jeg skulle ønske at folk ikke var så fordomsfulle og heller kunne prøvd å se mennesket eller historien bak uføret. Jeg vet dessverre om en del som ikke har taklet fordommene og ydmykelsene så bra og sett på selvmord som eneste utvei. Om de har havnet i problemer selvforskyldt eller ikke kan vel virkelig ikke ha så mye å si? Ingen fortjener å ha det så vondt uansett grunn, men det er min mening da.

Jeg ble dratt inn i det pga en mann jeg var sammen med. Uten å ville gå noe nærmere i detalj på hvordan, så når jeg endelig kom meg vekk så hadde jeg 3 millioner i gjeld pga hans pengeforbruk. Og jeg kan med hånden på hjertet si at i løpet av de ti årene det stod på så gjorde jeg virkelig alt som stod i min makt for å ordne opp. Jobbet doble skift samtidig som jeg hadde aleneansvaret for vår datter, ringte, sendte brev, opprettet betalingsavtaler +++ men det var ikke noen som så ut til å forstå at det ikke var noen vits i betalingsavtaler som var så stramme at de ikke lot seg gjennomføre. Jeg gjorde alt jeg kunne, slet meg ut til det punktet der beina sluttet å virke, men møtte bare fordommer og hets fra det offentlige og kreditorer. Så når man har prøvd i noen år, og ingen ser ut til å ville gå med på en løsning og gjelden bare øker, og telefonene fra kreditorer med utskjellinger bare øker så blir man syk til slutt. Man slutter å ta telefoner, man slutter å åpne post, man slutter å gå ut blant folk for man er sikker på at de ser ned på deg. Man utvikler finansfobi som er en altfor lite kjent diagnose her i Norge.


Jeg stod frem i media for å belyse dette problemet i håp om at politikere skulle ta affære og gjøre det lettere for gjeldsofre i Norge å få ordnet opp i problemene sine. For de fleste VIL og prøver virkelig å ordne opp før det går så langt som det gjorde med meg og mange andre. Det gikk i kke så bra, og tilbakemeldingene var stort sett Ala typen ”hun fortjener det” og ” hun har satt seg i den situasjonen selv” , og det er greit nok, folk kan selvsagt mene det de vil, men hvis min historie bidro til å hjelpe bare en person så er jeg fornøyd. Her er link om noen er interessert:

http://www.nettavisen.no/innenriks/i...cle2131451.ece
Som følge av min historie så kom denne artikkelen:
http://www.nettavisen.no/innenriks/i...cle2154887.ece

Så hjulene rulte en liten stund, men så stoppet de. L

Som nevnt tidligere så var det pga en mann jeg havnet i uføret. Jeg kom meg omsider vekk fra det forholdet, min mor hjalp til med å åpne opp all posten jeg hadde gjemt, og hun satt i timevis hver dag i over 2 måneder og åpnet gammel post.

I dag har jeg gjeldsordning som går til 2012, jeg har fått orden på alt økonomisk, er à jour med alle regninger og jeg kan si at jeg har aldri hatt så mye penger før, samtidig som jeg aldri har hatt så lite penger før. Det ordnet seg for meg til slutt. Veien var lang, psykisk grusom, og jeg ble veldig syk av det, men nå går det oppover. Hadde jeg ikke hatt den fantastiske familien og de herlige vennene jeg har så hadde det aldri gått. Jeg er heldig.

Jeg jobber frivillig nå med mennesker som blir sosial ekskluderte grunnet fattigdom og det er så mange tragiske historier. Det verste oppi det hele er hvordan de blir møtt av andres fordommer.