Nordmenn sutrer seg til sykmelding

[kie]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Ja, det høres ut som en løsning som kommer til å hjelpe mye.

Tja. Selv har jeg brukt ganske mye tid hos både fastlege og behandler der temaet har vært nettopp dette. Skyld, skam og i det hele tatt. Selv om begge er klinkende klare på at jeg har vært sykmeldt med veldig god grunn så er jeg tydeligvis en som trenger å høre det om og om igjen. Man er da tross alt en "flink pike" som har lagt ned nesten alt av selvbilde og selvtillit i hva man kan yte.

Det kan selvsagt være veldig annerledes for andre og kanskje er jeg kjempeunik. Men jeg tror faktisk ikke det. Jeg har lest og hørt mange syke folk som opplever samfunnets misnøye med "alle disse sykmeldte" og nedlatende formuleringer som "sutring", "latsabber" osv. som en hard tilleggsbelastning som ofte tar fokus og krefter fra mer konstruktiv energibruk. Noe som det virker logisk at vil kunne forlenge prosessen mot full arbeidsførhet igjen.

[Mjau]

Mine egne opplevelser og observasjoner fra arbeidslivet når det kommer til sykemeldinger sier meg at det i noen tilfeller kunne vært unngått å gå til det skrittet å bli sykemeldt, og i andre tilfeller har det vært veldig nødvendig.

Det er nok akkurat likedan når det kommer til sykemeldinger som når det kommer til andre ting. Noen misbruker muligheten mens andre ikke får den hjelpen de trenger selv om de virkelig har behov for en break.

Mine egne opplevelser sier meg at når det kommer til konflikter på arbeidsplassen kunne maaaaange sykemeldinger vært unngått om arbeidstilsynet hadde vært raskere på pletten og gitt en god del sjefer en skikkelig oppvåkning når det kommer til hvordan man behandler sine ansatte. Mange ansatte prøver å ta opp ting, for så å oppleve at ingenting skjer, og man blir dårlig av det. :been there, done that:

[Imma]

For at sykemeldingene skal ned må det finnes et alternativ som tar den sykes lidelse på alvor og som inneholder tiltak som man forventer skal hjelpe. En sykemelding blir i mine øyne en slags bagatellisering av lidelsen. Type: ta deg litt fri vennen, så går det nok over skal du se.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Mjau, her.

Mange ansatte prøver å ta opp ting, for så å oppleve at ingenting skjer, og man blir dårlig av det. :been there, done that:

Eller man får en herlig tilleggsbelastning fordi man er en varsler. Det kan bli ganske stygt. Når man da burde koblet på både den ene og den andre instansen, er man gjerne så nedkjørt at man er... ja, syk. Og dermed hjelper det ikke så mye hva som gjøres. Vedkommende er satt ut av spill og må bli bra igjen.

Mer forebyggende arbeid og bedre kontroll, derimot.

[sykkelpappa]

Lurer egentlig litt på hvorfor denne debatten eksisterer på det politiske planet den gjør. Det er vel fint liten debatt om hvorvidt de som er syke/uføre/arbeidsledige/med redusert evne til å tjene til livets opphold, skal ha rett til støtte i en eller annen form. Vi lever tross alt i et velferdssamfunn. Det hele det koker ned til er hvilket budsjett utgiften skal gå over. Selvfølgelig koster en person i fullt lønnet sykemelding mer for samfunnet, en som blir skvist ut i arbeidsledighet får jo bare ledighetsstønad, bidrar ikke til økt sykefravær og koster generelt samfunnet mye mindre , ikke sant!? Eller kanskje ikke...? Nei, som sagt før (det trenger tydeligvis ikke inn hos en del folk siden det må gjentas om igjen og igjen) Få fokuset vekk fra hvem som skal betale regningen og over på hvordan vi kan hjelpe de med problemer, så hjelper vi kanskje de som trenger hjelp, istedetfor å hjelpe revisorene med å få budsjettene til å gå i balanse. Med mindre det er viktigere å ha pene, ryddige regnskap enn innbyggere med god livskvalitet (uavhengig av sykdom og uførhet, for det er faktisk fullt mulig å a god livskvalitet selv om man er syk så lenge man får muligheten til å synes det selv. Se bare på Stephen Hawking...)

/end rant

edit:
Er visst veldig enig med DM over, så det bare ikke mens jeg skrev min egen lille tirade...

[valborg]

Opprinnelig lagt inn av sykkelpappa, her.

Lurer egentlig litt på hvorfor denne debatten eksisterer på det politiske planet den gjør. Det er vel fint liten debatt om hvorvidt de som er syke/uføre/arbeidsledige/med redusert evne til å tjene til livets opphold, skal ha rett til støtte i en eller annen form. Vi lever tross alt i et velferdssamfunn. Det hele det koker ned til er hvilket budsjett utgiften skal gå over.

Joda, men vi inkluderer vel i debatten også muligheten for at noe av det som idag går over de nevnte budsjettene kunne eller skulle gå over den enkeltes budsjett. Jeg tror at for mange familieøkonomier er basert på 2x100% lønn (eller mer) i perioder av livet hvor aktivitetsnivået (små barn og mange barn) tilsier reduserte stillingsprosenter.

[pulverheksa]

Jeg blir grenseløst provosert av slike påstander.

Den professor, lekmann eller lege som mener jeg må skjerpe meg, har suttret meg til sykemelding eller tror jeg bare gjør meg til kan gjerne få komme hit i mine sko noen dager. Det finnes oss som vil jobbe, som skjerper oss hver eneste dag som takker nei til sykemeldinger så lenge vi overhodet klarer å stå på beina, men som likevel går ned for telling og blir sykemeldt. For min del er det et valg mellom å sende bort vesla eller å være sykemeldt, det er et valg om min egen og andres sikkerhet ettersom jeg roter og husker så dårlig at jeg ikke en gang bør kjøre noe særlig bil.

I stedet for å gå ut offentlig og gnikke på statisitkker og tall, å komme med offentlige oppfordringer om å skjerpe seg, så burde dette tas opp der dette kan gjøres noe med, nemelig hos legene. De er de som sitter med ansvaret for å sykemelde. Slik debatten går i media nå bidrar det utelukkende til å gi slike som meg enda mer salt i såret og bunnløst fortvilende samvittighetsgnag.

[kie]

Jeg synes debatten går over alle kosteskaft og de som ikke ser at den gjør noe med mange samvittighetsfulle folk som er sykmeldte eller uføre, skjønner jeg meg rett og slett ikke på.

Og så er det denne omgangen med statistikk, da. Så og så mange prosent av de som er sykmeldte utover x måneder, ender på uføretrygd. Så rart. Når man ved uførhet sjelden kan hoppe bukk over sykmeldingsåret. Pussige greier.

Og så har man "pose og sekk"-tankegangen. Man vil ha høy arbeidsdeltakelse, man vil ha et inkluderende arbeidsliv med plass til de som ikke fungerer 110% til enhver tid. Samtidig vil man ikke ha konsekvensene av det. Hurra.

Den ene etter den andre melder seg gladelig i media for å piske en sliten og syk hest.

Heldigvis er det noen unntak:

Sitat:

Vi hører henne på radio innimellom. Forsker og spesialist i arbeidsmedisin Ebba Wergeland. Temaet er alltid det samme: sykefraværet. Det som ikke øker i Norge, tross alle påstander om det motsatte. Det som har ligget flatt siden 1971.

Sitat:

I bunn og grunn er angrepene på sykelønnsordningen en ideologisk offensiv med basis i den gamle klassetenkingen, mener Wergeland. Der man i en periode etter krigen innførte bevisste fordelingsmekanismer som tok fra de yrkesaktive og ga til de midlertidig yrkespassive, er man nå tilbake til arbeidsreglementet av 1873: "de ansatte plikter å holde seg friske." Og fordi det er en ideologisk offensiv, blir debatten uærlig.

Sitat:

Sykefraværet er ikke ditt og mitt fravær. Det er antall fraværsdager i en gruppe, målt i prosent av avtalte arbeidsdager. Sykefraværet vil variere avhengig av hvem som er i denne gruppen. Hiver man ut de eldre og syke, vil fraværet gå ned. Tar man dem inn, vil sykefraværet gå opp.

Fra Sykefraværet i Norge er for lavt!

En annen fining med peiling:
Slutt å piske arbeidsfolk
Hvor er de late?

[bina]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Jeg synes debatten går over alle kosteskaft og de som ikke ser at den gjør noe med mange samvittighetsfulle folk som er sykmeldte eller uføre, skjønner jeg meg rett og slett ikke på.

Og så er det denne omgangen med statistikk, da. Så og så mange prosent av de som er sykmeldte utover x måneder, ender på uføretrygd. Så rart. Når man ved uførhet sjelden kan hoppe bukk over sykmeldingsåret. Pussige greier.

Og så har man "pose og sekk"-tankegangen. Man vil ha høy arbeidsdeltakelse, man vil ha et inkluderende arbeidsliv med plass til de som ikke fungerer 110% til enhver tid. Samtidig vil man ikke ha konsekvensene av det. Hurra.

Det er mye rart med "systemet". I enkelte tilfeller jeg vet om har det vært klart temmelig tidlig at en person er på vei over på uføretrygd. (Heter vel strengt tatt noe annet, jeg husker ikke). Likevel må personen gå sykemeldt i et år før NAV vil "ta" i saken. Andre ganger har folk hatt rehabilitering av forskjellig slag, med tanke på avklaring av arbeidsevne, og det er frem og tilbake, med NAV, leger, spesialister, behandlere, arbeidsgiver - og det er som om en del av disse faller mellom stolene. Det er til slutt ingen som har "ansvar" for dem.

Men det er jo også ganske mange som omplasseres, får kurs eller annet gjennom NAV, omskoleres, går over i andre yrker, osv. Så selv om statistikken sier at så og så mange ikke kommer tilbake i jobb etter x antall måneder sykemelding, så betyr jo ikke det at de nødvendigvis blir uføre, men at de ikke kommer tilbake til DEN jobben.

Forøvrig enig i "pose og sekk"-paradokset. Det er vanskelig å ha inkluderende arbeidsliv, og samtidig redusere sykefraværet. Samtidig er det vanskelig å ha folk i jobb som har redusert arbeidsevne. NAV stiller opp med å dekke arbeidsgiverperioden ved sykefravær - og that's it. Men de færreste jobber er sånn at man kan utebli fra jobben uten at noen merker det eller at andre får merarbeid. En person med redusert arbeidsevne eller sviktende helse som medfører høyt sykefravær blir fort en belastning og et irritasjonsmoment for kolleger og ledere.

Jeg var borti en sak med en person med svært høyt sykefravær (og fraværet var legitimt det, altså, det var ikke det), hvor de som jobbet sammen med vedkommende ble mer og mer oppgitt og sluttet å regne med denne personen. "H*n kommer sikkert ikke i morgen heller". De måtte jo det. Planlegge dagen og uka og måneden, og de kunne ikke basere seg på at vedkommende kom på jobb. Dermed blir ikke personen "inkludert" slik tanken kanskje var i IA-avtalen. Personen blir en ekstra-person som kommer og går og som ingen regner med til slutt, som kanskje opplever å bli fratatt arbeidsoppgaver og bli sittende med meningsløse oppgaver fordi ting som haster eller er tidsfrister på ikke kan overlates til vedkommende.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Det er mye rart med "systemet". I enkelte tilfeller jeg vet om har det vært klart temmelig tidlig at en person er på vei over på uføretrygd. (Heter vel strengt tatt noe annet, jeg husker ikke). Likevel må personen gå sykemeldt i et år før NAV vil "ta" i saken. Andre ganger har folk hatt rehabilitering av forskjellig slag, med tanke på avklaring av arbeidsevne, og det er frem og tilbake, med NAV, leger, spesialister, behandlere, arbeidsgiver - og det er som om en del av disse faller mellom stolene. Det er til slutt ingen som har "ansvar" for dem.

Men det er jo også ganske mange som omplasseres, får kurs eller annet gjennom NAV, omskoleres, går over i andre yrker, osv. Så selv om statistikken sier at så og så mange ikke kommer tilbake i jobb etter x antall måneder sykemelding, så betyr jo ikke det at de nødvendigvis blir uføre, men at de ikke kommer tilbake til DEN jobben.

Forøvrig enig i "pose og sekk"-paradokset. Det er vanskelig å ha inkluderende arbeidsliv, og samtidig redusere sykefraværet. Samtidig er det vanskelig å ha folk i jobb som har redusert arbeidsevne. NAV stiller opp med å dekke arbeidsgiverperioden ved sykefravær - og that's it. Men de færreste jobber er sånn at man kan utebli fra jobben uten at noen merker det eller at andre får merarbeid. En person med redusert arbeidsevne eller sviktende helse som medfører høyt sykefravær blir fort en belastning og et irritasjonsmoment for kolleger og ledere.

Jeg var borti en sak med en person med svært høyt sykefravær (og fraværet var legitimt det, altså, det var ikke det), hvor de som jobbet sammen med vedkommende ble mer og mer oppgitt og sluttet å regne med denne personen. "H*n kommer sikkert ikke i morgen heller". De måtte jo det. Planlegge dagen og uka og måneden, og de kunne ikke basere seg på at vedkommende kom på jobb. Dermed blir ikke personen "inkludert" slik tanken kanskje var i IA-avtalen. Personen blir en ekstra-person som kommer og går og som ingen regner med til slutt, som kanskje opplever å bli fratatt arbeidsoppgaver og bli sittende med meningsløse oppgaver fordi ting som haster eller er tidsfrister på ikke kan overlates til vedkommende.

Veldig enig med deg i dette.
Og spesielt dette med inkluderende arbeidsliv. Arbeidsplassene krever man inkludering fra, men det er sjelden tilrettelagt for at det kan fungere uten at den sykmeldte blir et irritasjonsmoment. Det er heller ikke særlig ok å være "belastningen".

[Hannah]

Jeg har ikke lest hele tråden, men deler av den.

Jeg kjenner at jeg er litt splittet her. På den ene siden er jeg veldig enig med Esme bl.a. her, og på en annen side så skjønner jeg godt at man får dårlig samvittighet av å være sykelmeldt, særlig langtidssykemeldt, når man hører på denne debatten.

Jeg er enig i at mange sykemeldinger kunne vært unngått om man fikk komme inn på ryggskoler, med opptrening osv, i stedet for å være sykemeldt og passiv. Det er jo også folk som går lenge sykemeldt i påvente av f.eks operasjoner av forskjellig slag. Hadde man fått ned ventelisten på operasjoner, så ville man unngått mange lange sykemeldinger. Jeg har ikke satt meg så veldig inn i dette, så hvordan ventelister skulle blitt kortere har jeg ikke noe godt svar på pr. nå.

Det jeg ikke er enig i er utsagnet om at hvis man er for syk til å jobbe 100% så er det bare å redusere stillingen. Jeg syns ikke dette er riktig. Er man for syk til å arbeide 100% stilling, ja da bør man heller se på muligheten for uføretrygd. Det er ingen god løsning det heller, men det er bedre enn å belaste arbeidsgiver med mange lange sykemeldinger. Jeg syns ikke det er riktig at en som er for syk til å jobbe fullt, bare skal redusere arbeidsstilling, uten å få kompensert dette på noen måte. En uføretrygd er ingen fullgod kompensasjon, men det er da noe.

En avsporing:
Hvordan var dette med å trene på grønn resept? Er det bare noe jeg har tatt helt ut av det blå, eller er dette virkelig noe? Hvis dette finnes, hvorfor blir det ikke brukt mer i tilfelle?

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Hannah, her.

Jeg er enig i at mange sykemeldinger kunne vært unngått om man fikk komme inn på ryggskoler, med opptrening osv, i stedet for å være sykemeldt og passiv. Det er jo også folk som går lenge sykemeldt i påvente av f.eks operasjoner av forskjellig slag. Hadde man fått ned ventelisten på operasjoner, så ville man unngått mange lange sykemeldinger. Jeg har ikke satt meg så veldig inn i dette, så hvordan ventelister skulle blitt kortere har jeg ikke noe godt svar på pr. nå.

Jeg har skiftet leger, ikke fordi jeg ville finne en jeg kunne sutre meg til sykmelding av, men fordi jeg ville finne en som tok meg seriøst og faktisk ville hjelpe meg.

[bina]

Necesario: tanken er edel; kjempe for å holde folk i arbeid.

Mine erfaringer er fra både det å være ansatt, og det å være leder.

Og spørsmålet mitt blir: Holde folk i arbeid - til hvilken pris?

For eksempel er det en del arbeidstakere som forsåvidt greier å være tilstede på arbeidsplassen i 100 % tid, men som ikke yter på langt nær 100 %. Hva med dem? Jo, NAV kan gi tilretteleggingstilskudd, slik at arbeidstakeren utfører f.eks. 50 % jobb på 80 % tid. Men mange arbeidstakere nekter å innse at de har redusert arbeidskapasitet, og vil ikke være med på dette.

Og det er da moroa starter. Man kan sitte i møte etter møte, med arbeidstaker, lege og NAV, og arbeidstakeren vil ha en "tilrettelegging" som er uklar, legen taler pasientens sak, NAV har sine regler og systemer, og som arbeidsgiver kan det være vanskelig å vite hva man skal gjøre. Jeg har mer enn en gang foreslått tilretteleggingstilskudd, men kun i EN eneste sak har det blitt en realitet. I alle de andre sakene oppfatter arbeidstakeren dette som et ufint angrep på egen person. Litt sånn "Jasså, så du syns jeg gjør for lite??? Hva med den og den, de tar nå mye pauser!!!".

Det blir et spørsmål om hvor mye det er realistisk å tilrettelegge, og i hvilken grad arbeidsgivere skal akseptere at arbeidstakere ikke yter det de skal yte (det de er betalt for). De fleste arbeidsgivere (i alle fall private) har liten eller ingen mulighet til å ha arbeidstakere som ikke gjør nytte for lønna.

Dessuten som jeg har sagt før så vil ofte den arbeidstakeren som yter for lite bli et irritasjonsmoment for alle andre. Det blir energilekkasje, og det har lett for å oppstå misnøye og derav konflikter. Den sykemeldte arbeidstakeren føler seg uglesett, blir lei seg, deprimert - og til en viss grad har vedkommende ofte rett i at de er blitt uglesett på arbeidsplassen.

Hvorfor er det BARE arbeidsgiver som skal strekke seg? Hvorfor skal man ikke kunne stille krav til arbeidstakeren også? Krav om at folk vurderer sin egen arbeidsevne, og tar en jobb de er i stand til å mestre?

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Necesario: tanken er edel; kjempe for å holde folk i arbeid.

Mine erfaringer er fra både det å være ansatt, og det å være leder.

Og spørsmålet mitt blir: Holde folk i arbeid - til hvilken pris?

For eksempel er det en del arbeidstakere som forsåvidt greier å være tilstede på arbeidsplassen i 100 % tid, men som ikke yter på langt nær 100 %. Hva med dem? Jo, NAV kan gi tilretteleggingstilskudd, slik at arbeidstakeren utfører f.eks. 50 % jobb på 80 % tid. Men mange arbeidstakere nekter å innse at de har redusert arbeidskapasitet, og vil ikke være med på dette.

Og det er da moroa starter. Man kan sitte i møte etter møte, med arbeidstaker, lege og NAV, og arbeidstakeren vil ha en "tilrettelegging" som er uklar, legen taler pasientens sak, NAV har sine regler og systemer, og som arbeidsgiver kan det være vanskelig å vite hva man skal gjøre. Jeg har mer enn en gang foreslått tilretteleggingstilskudd, men kun i EN eneste sak har det blitt en realitet. I alle de andre sakene oppfatter arbeidstakeren dette som et ufint angrep på egen person. Litt sånn "Jasså, så du syns jeg gjør for lite??? Hva med den og den, de tar nå mye pauser!!!".

Det blir et spørsmål om hvor mye det er realistisk å tilrettelegge, og i hvilken grad arbeidsgivere skal akseptere at arbeidstakere ikke yter det de skal yte (det de er betalt for). De fleste arbeidsgivere (i alle fall private) har liten eller ingen mulighet til å ha arbeidstakere som ikke gjør nytte for lønna.

Dessuten som jeg har sagt før så vil ofte den arbeidstakeren som yter for lite bli et irritasjonsmoment for alle andre. Det blir energilekkasje, og det har lett for å oppstå misnøye og derav konflikter. Den sykemeldte arbeidstakeren føler seg uglesett, blir lei seg, deprimert - og til en viss grad har vedkommende ofte rett i at de er blitt uglesett på arbeidsplassen.

Hvorfor er det BARE arbeidsgiver som skal strekke seg? Hvorfor skal man ikke kunne stille krav til arbeidstakeren også? Krav om at folk vurderer sin egen arbeidsevne, og tar en jobb de er i stand til å mestre?

Men det vil jo ikke koste staten så mye mindre om man kutter ut å holde folk i jobb? Stønad vil de jo få uansett, selv om det ikke er snakk om sykmeldingspenger. Jeg prater ikke om at vedkommende skal beholde sin jobb og sine arbeidsoppgaver til enhver pris. Men det har stor betydning for mange å være i en eller annen jobb, og jeg tror vi får et trist samfunn om dette ikke blir ivaretatt. Det gjør noe med folk å få føle at de bidrar, og det gjør noe med folk å bli satt på sidelinjen som ubrukelig.
Det stilles jo ganske mange krav til arbeidsgiver også, ift utprøving av jobber og slike ting. Men mange ganger synes jeg arbeidsgiver slipper for lett, og fokuserer i for stor grad på problemet istedet for kompetansen.

[DM]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

DM: jeg er ikke direkte uenig med deg. Men jeg mener at hvis folk ikke kan være i arbeid, så skal de heller ikke være i arbeid. Det er feil, overfor både den som ikke kan være i arbeid, overfor kollegene og arbeidsgiver, å sette folk inn i yrkeslivet hvis de ender med å bli en belastning og selv oppleve det som belastende. Javel, så er det belastende å være sosialstønadmottaker også, men det er DER utgiften hører hjemme for de som ikke mestrer arbeidslivet, helt eller delvis. Jeg tror det gjør noe med arbeidsmoralen også for de "friske" arbeidstakerne når man opplever at en kollega stadig vekk er borte fra arbeidet.

Jeg synes det ser ut som at du er direkte uenig med meg her. For når jeg leser det du skriver så hører jeg at du mener at man ikke skal ha IA, og heller skvise ut dem som forsøker å fungere i arbeidslivet og få dem over som langtidsmottakere av trygd (med alle de ulemper det får for samfunnet).

Sitat:

Jeg oppfatter at slik utviklingen har vært så har målet vært at ALLE skal i arbeid. Og det omtrent enten de vil eller ikke, om de kan eller ikke, om de har helse til det eller ikke. En person som ikke kan jobbe 100 % av helsemessige årsaker må vurdere om lavere stillingsprosent er til å leve med. Og ja, jeg mener at individet også har et ansvar. Hvis man så ikke klarer seg på lavere inntekt, så er det etter min oppfatning sosialhjelp man skal få, ikke sykepenger. Sykemeldinger og sykelønn brukes i mange tilfeller som sosialhjelp, og det er feil, selv om nok mange opplever det som "bedre" å være sykemeldt enn å være "sosialklient" (som er et belastet begrep).

Ja, vi er preget av den berømte arbeidslinja. Det er jo en hovedlinje i samfunnet vårt. Alle skal i arbeid, og alle skal være i stand til å forsørge seg, og kan de ikke det, så skal vi hjelpe dem. Enten ved å la dem få sykepenger når de trenger det, sosialstønad når de trenger det, hjelp til å skaffe seg arbeid og arbeidsledighetstrygd når vi trenger det.

Det siste vi trenger er flere sosiale problemer. Og dem som er syke hører til i sykelønnsordningen og trygdesystemet, ikke på sosialtrygd. Jeg skjønner ikke helt hvorfor du ønsker å skyve dem over på sosialtrygd? Mener du at de ikke skal få rettighetene som mange av dem har bygget seg opp gjennom arbeidslivet og skattepengene de har betalt inn? Mener du at det blir billigere for samfunnet å flytte utgiftsposten til et annet budsjett? Kostnaden blir jo den samme, pluss allle de andre problemene og dertilhørende kostnadene det påfører samfunnet (med slitasje på en hel familie, oppvoksende barn, arvet sosialmottakerstatus, øket kriminalitet, osv.).

Sitat:

Problemet er at for mange er det pengene som er problemet. Så lenge man er arbeidstaker og sykemeldt får man mer penger enn hvis man mister sykelønna og får sosialhjelp eller andre ytelser. Jeg har vært borti flere tilfeller med enkeltpersoner som er slitne etter mange år i yrkeslivet, som er over 62 år og kan ta AFP, men som vil tape for mye på det økonomisk, fordi de ikke har full opptjeningstid i pensjonsordningen, og som derfor blir gående og hangle de siste årene. For noen trekker dette ut i årevis. Og mange er sykemeldt det siste året før de går av med pensjon eller AFP. En del er svært åpne om det økonomiske aspektet, for ved sykemelding får de fortsatt pensjonsopptjening. Ett år fra eller til betyr mye når man har for kort opptjeningstid.

Hvem som betaler pensjonen? Hvem som betaler sykelønnen, er det ikke staten?

Sitat:

Men er det sånn sykelønn skal brukes? For å holde folk i "arbeid" selv om de ikke burde være i arbeid? Er det ikke da bedre å få avklart situasjonen og sørge for at de får pensjon eller andre ytelser de kan leve med?

Hvilke andre ytelser sikter du til?

[Katta]

Den korte perioden jeg var i allmennpraksis var det ikke helt sjeldent det kom pasienter som kom og skulle ha sykmelding for vage årsaker. Både "barn, hus, mann, svigermor og vanskelig arbeidsgiver gjør meg helt nedslitt, sånn skal man vel ikke ha det?", banale luftveisinfeksjoner hvor de kom fordi de ville ha egenmeldingene sine til gode til senere (les: til man trenger fri uten noe klart å vise frem), forstuet ankel hvor det burde være mulig å gjøre endel jobb (men arbeidsgiver har sagt at det er bedre med full sykmelding en å måtte ta hensyn). Og de med fire brudd i ryggen og hjernerystelse man må tvinge til å være hjemme den perioden det er forsvarlig. Som lege må man stole på det pasienten har å fortelle, i praksis er det vel sånn at hvis noen virkelig vil ha en sykmelding, så får de det enten av den aktuelle legen eller den neste. Og sånn skal det kanskje være også? Jeg tenker at det ikke er så veldig ok å ha problemer som legen ikke skjønner heller, hvis man føler man skal opp til eksamen og i retten samme dag for å få en sykmelding av fastlegen.

En ting det godt kunne vært mer krav til tenker jeg, er hva som skjer mens vedkommende er sykmeldt. En mer aktiv innstilling til behandling/aktivitet i sykmeldingsperioden. Jeg vet nav har prøvd i flere omganger å få til dette gjennom tilbakemeldingsrubrikker på sykmeldingsblanketten, endret navn på samme blankett, møter etc. Men det er ikke alltid enkelt å være fastlege å sitte der og skulle stille krav til pasienten samtidig som man skal være pasientens allierte overfor nav og hjelpe vedkommende til å bli frisk. Kanskje det burde ligge en slags standarisert sykmeldingslengde og aktivitet ved sykmelding inne i systemet, selvfølgelig med mulighet for individualisering, men en slags beskrivelse av hva som regnes som "normal" sykmeldingslengde ved en gitt tilstand. Jeg vet ikke. Og et krav til aktivitet/behandling. Både fordi man godt kunne være mer proaktiv i forhold til behandling i enkelte tilfeller, og for å begrense muligheten til å bruke det som ren fritid. Men enkelt er det ikke.

Bina: jeg er enig med deg i enkelte momenter, men du greier samtidig å provosere meg kraftig. På en side ønsker du tilrettelegging/tilretteleggingstilskudd etc, på den andre siden virker det som du mener at "redusert arbeidsevne" ikke har noe med sykdom å gjøre, og at man da selv skal finansiere arbeidsgivers behov for arbeidskraft som virker til enhver tid. Eller gå fra en fast stilling til å bli sosialhjelpsmottaker fordi man ikke er syk nok til å havne i trygdesystemet? Jeg håper du ikke mener det. Klart jeg er med deg på at arbeidstager også må være med på endring når det er snakk om tilrettelegging, men den sterke parten i dette forholdet er tross alt arbeidsgiver. Og hvis arbeidsgiver stiller med "du jobber ikke fort nok" som utgangspunkt i samtale med en sykmeldt skjønner jeg at det ikke blir noe tilretteleggingstilskudd i andre enden av diskusjonen. Og jeg vet at holdningen "det er mye bedre å få vedkommende ut i en langtids trygdeytelse så vi kan få inn en vikar vi kan stole på istedenfor" er ganske utbredt, det er ikke lett å være sykmeldt med redusert arbeidsevne å på den ene siden leve med samvittigheten og presset som oppleves til å gå på jobb/be om tilrettelegging for å fungere/håpe og jobbe mot full arbeidsevne igjen og på den andre siden ta hensyn til arbeidsgivers behov for stabilitet.

[007]

Det er ingen tvil om at det finnes folk som sutrer seg til sykemelding og som dermed misbruker sykelønnsordningen. Dette går selvfølgelig ut over de som er syke og som bruker sykelønnsordningen slik den skal brukes.

[DM]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Hvorfor sier man ikke opp jobben når man ser at man ikke kan forene jobb og familieliv? Oftest er svaret økonomi. Man har ikke råd til å slutte i jobb, selv om det var det man burde, derfor ender man med langtids sykemelding, ofte den ene etter den andre, og så hangler man seg gjennom noen måneder nå og da for å tjene opp ny rett til sykepenger. Men er det rett, da? Hvor er ens eget ansvar opp i det hele? Hvis jeg ser at jeg ikke takler å jobbe 100 %, og mener jeg burde jobbe 60 %, er det ikke da min egen plikt å sørge for enten å bytte jobb eller få redusert arbeidstiden? I slike situasjoner går mange til legen og får sykepenger for den delen som er "for mye". Og på sikt ender en del av disse med gradert uføretrygd.

Vi bor i et land med en velferdsstat som har lover som skal sikre levekårene for sine borgere. De vil sikre økonomisk trygghet dersom man er ute av stand til å forsørge seg og sin familie. De snakker også om at man skal ha mulighet til å leve og bo selvstendig, at man skal fremme overgang til arbeid, sosial inkludering og aktiv deltakelse i samfunnet.

Lovene i landet vårt sier at dersom man ikke er i stand til å jobbe og sørge for familien sin, så skal man ha hjelp, på grunnlag av at man ønsker disse verdiene for menneskene som bor her. Og det er ikke bare fordi det er flotte og gode verdier og vi har mulighet til det med oljefondet. Det er også fordi man på sikt vil få arbeidstakere ut i arbeidslivet igjen med den tankegangen, fordi vi investerer i barna til dem som er syke, og sørger for at livsvilkårene deres er ok til tross for en eller to syke foreldre, og at de derfor kan vokse opp til å bli dugandes arbeidstakere og bidra til samfunnet. Det vil vise seg positivt på kriminalitetsstatistikken også å sørge for gode livskår for dem som er syke.

Det å kutte ut sykelønnsordningen, eller kutte ned på den synes jeg er tullete. Det eneste som skjer da, er at sykelønnsutgiftene går ned, og sosialhjelpsutgiftene går opp. Man forskyver problemet over på en annen post, og skaper dermed også mye større problemer i samfunnet. Det er fortsatt skambelagt å gå på sosialkontoret, det skaper mye arbeid og bekymringer for dem som er syke og gjør dem mer syke, statistikk viser at når man først er kommet inn i sosialtrygdesystemet, så er det vanskelig å komme seg ut igjen, og at man har mange-generasjons-sosialtjenestemottakere (dvs at barna av sosialtjenestebrukere blir det selv også). osv. Jeg mener forresten også å ha lest en plass at en del av de landene vi sammenligner oss med på tall fra sykelønnsutbetalinger har lavere tall fordi de har andre lover som gjør at en del av dem som kommer inn i sykelønnsutbetalingene her, kommer inn i sosialtjenesteutbetalinger der.

Jeg tror fullt og fast på at det å ha en slik sykelønnsordning som vi har i dag er en god ting. Det er ikke mange som klarer å reise seg igjen dersom man mister huset sitt og havner på sosialtrygd og får regninger som hauger seg opp fordi man ble syk, knakk foten og ikke kunne jobbe osv.

Det er snyltere av et slikt system, men den prisen vil jeg heller betale, fremfor alternativet. Jeg synes det vil være mye mer konstruktivt å diskutere hvem er snylterne og hvordan kan vi straffe dem/belønne dem som angir osv. Istedet for å kalle syke folk late.

[Mrs. Longbottom]

Opprinnelig lagt inn av DM, her.

Vi bor i et land med en velferdsstat som har lover som skal sikre levekårene for sine borgere. De vil sikre økonomisk trygghet dersom man er ute av stand til å forsørge seg og sin familie. De snakker også om at man skal ha mulighet til å leve og bo selvstendig, at man skal fremme overgang til arbeid, sosial inkludering og aktiv deltakelse i samfunnet.

Lovene i landet vårt sier at dersom man ikke er i stand til å jobbe og sørge for familien sin, så skal man ha hjelp, på grunnlag av at man ønsker disse verdiene for menneskene som bor her. Og det er ikke bare fordi det er flotte og gode verdier og vi har mulighet til det med oljefondet. Det er også fordi man på sikt vil få arbeidstakere ut i arbeidslivet igjen med den tankegangen, fordi vi investerer i barna til dem som er syke, og sørger for at livsvilkårene deres er ok til tross for en eller to syke foreldre, og at de derfor kan vokse opp til å bli dugandes arbeidstakere og bidra til samfunnet. Det vil vise seg positivt på kriminalitetsstatistikken også å sørge for gode livskår for dem som er syke.

Det å kutte ut sykelønnsordningen, eller kutte ned på den synes jeg er tullete. Det eneste som skjer da, er at sykelønnsutgiftene går ned, og sosialhjelpsutgiftene går opp. Man forskyver problemet over på en annen post, og skaper dermed også mye større problemer i samfunnet. Det er fortsatt skambelagt å gå på sosialkontoret, det skaper mye arbeid og bekymringer for dem som er syke og gjør dem mer syke, statistikk viser at når man først er kommet inn i sosialtrygdesystemet, så er det vanskelig å komme seg ut igjen, og at man har mange-generasjons-sosialtjenestemottakere (dvs at barna av sosialtjenestebrukere blir det selv også). osv. Jeg mener forresten også å ha lest en plass at en del av de landene vi sammenligner oss med på tall fra sykelønnsutbetalinger har lavere tall fordi de har andre lover som gjør at en del av dem som kommer inn i sykelønnsutbetalingene her, kommer inn i sosialtjenesteutbetalinger der.

Jeg tror fullt og fast på at det å ha en slik sykelønnsordning som vi har i dag er en god ting. Det er ikke mange som klarer å reise seg igjen dersom man mister huset sitt og havner på sosialtrygd og får regninger som hauger seg opp fordi man ble syk, knakk foten og ikke kunne jobbe osv.

Det er snyltere av et slikt system, men den prisen vil jeg heller betale, fremfor alternativet. Jeg synes det vil være mye mer konstruktivt å diskutere hvem er snylterne og hvordan kan vi straffe dem/belønne dem som angir osv. Istedet for å kalle syke folk late.

Amen!

[bina]

DM: jeg er ikke direkte uenig med deg. Men jeg mener at hvis folk ikke kan være i arbeid, så skal de heller ikke være i arbeid. Det er feil, overfor både den som ikke kan være i arbeid, overfor kollegene og arbeidsgiver, å sette folk inn i yrkeslivet hvis de ender med å bli en belastning og selv oppleve det som belastende. Javel, så er det belastende å være sosialstønadmottaker også, men det er DER utgiften hører hjemme for de som ikke mestrer arbeidslivet, helt eller delvis. Jeg tror det gjør noe med arbeidsmoralen også for de "friske" arbeidstakerne når man opplever at en kollega stadig vekk er borte fra arbeidet.

Jeg oppfatter at slik utviklingen har vært så har målet vært at ALLE skal i arbeid. Og det omtrent enten de vil eller ikke, om de kan eller ikke, om de har helse til det eller ikke. En person som ikke kan jobbe 100 % av helsemessige årsaker må vurdere om lavere stillingsprosent er til å leve med. Og ja, jeg mener at individet også har et ansvar. Hvis man så ikke klarer seg på lavere inntekt, så er det etter min oppfatning sosialhjelp man skal få, ikke sykepenger. Sykemeldinger og sykelønn brukes i mange tilfeller som sosialhjelp, og det er feil, selv om nok mange opplever det som "bedre" å være sykemeldt enn å være "sosialklient" (som er et belastet begrep).

Vi kan ikke kamuflere at folk mangler arbeidsevne ved å sykemelde dem.

Problemet er at for mange er det pengene som er problemet. Så lenge man er arbeidstaker og sykemeldt får man mer penger enn hvis man mister sykelønna og får sosialhjelp eller andre ytelser. Jeg har vært borti flere tilfeller med enkeltpersoner som er slitne etter mange år i yrkeslivet, som er over 62 år og kan ta AFP, men som vil tape for mye på det økonomisk, fordi de ikke har full opptjeningstid i pensjonsordningen, og som derfor blir gående og hangle de siste årene. For noen trekker dette ut i årevis. Og mange er sykemeldt det siste året før de går av med pensjon eller AFP. En del er svært åpne om det økonomiske aspektet, for ved sykemelding får de fortsatt pensjonsopptjening. Ett år fra eller til betyr mye når man har for kort opptjeningstid.

Men er det sånn sykelønn skal brukes? For å holde folk i "arbeid" selv om de ikke burde være i arbeid? Er det ikke da bedre å få avklart situasjonen og sørge for at de får pensjon eller andre ytelser de kan leve med?