Nordmenn sutrer seg til sykmelding

[Nessie]

Alt for mange nordmenn sutrer seg til sykemelding dersom de møter motgang i livet, mener sosiolog Jan Mehlum.

Allmennlegeforeningen kjenner igjen synspunktene og sier at mange pasienter har urealistiske forventninger om et sorgløst liv.
Deprimerte pasienter står for en stor del av sykefraværet i Norge. Skilsmisser og motgang på jobben ligger bak mange sykmeldinger.
Sosiolog Jan Mehlum understreker at han mener mange har svært god grunn til å være både deprimerte og sykemeldte. Men han mener også at mange burde skjerpe seg.

- Noen ganger vil det være nødvendig å si nå må du jaggu ta deg sammen, se frem, livet fortsetter.


Idag kjenner jeg at jeg blir litt provosert av denne.
All den fokus som er på sykmelding i media nå er litt "over the top" synes jeg. Sånn som jeg har forstått det så er ikke andelen sykmeldte større nå enn feks i 2000-2002. I 2003 eller deromkring var det vel til og med høyere? Men likevel virker det som om det er helt ekstremt akkurat nå.

Jeg er en av de som tilsynelatende ser så oppegående og frisk ut, men som likevel er sykmeldt. Og det er en påkjenning i seg selv. Jeg har ikke vært på legekontoret og sutret meg til en sykmelding, men når jeg leser ting som dette så tenker jeg at kanskje skulle jeg ha bitt tennene sammen og jobbet likevel. Innerst inne vet jeg jo at det ikke ville ha fungert sånn som det er nå, en likevel. Jeg får en klump i magen.

Hva tenker dere om sykmeldingsdebatten som raser nå? Og utspill fra både leger, politikere og andre "fagpersoner"?

http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.6950373

[bina]

Først og fremst tenker jeg at debatten er nyttig og nødvendig. Sykefraværet er økende, ingen vet helt hvorfor, leger forteller om pasienter som krever sykemeldinger og bytter fastlege hvis de ikke får viljen sin, sykefraværet koster samfunnet store summer, masse folk står utenfor ordinært arbeidsliv og henger og svever i tomrommet mellom ulike systemer og ytelser. Det er nødvendig å gjøre noe, og derfor er debatten også nødvendig. For det er klart at det er mange innfallsvinkler i en slik sak.

Jeg skjønner at noen føler at dette blir litt personlig eller belastende. Debatten er likevel ikke på enkeltpersoner, men på systemer, kostnader og årsaker.

Jeg er ikke kompetent til å mene noe om årsakene til det høye sykefraværet i Norge, og strengt tatt ikke om sykelønnsordningen heller. Jeg kjenner ikke detaljene godt nok. Men min oppfatning er at det er generelt litt for enkelt å bli sykemeldt. Enkelt både i betydningen at legene skriver ut sykemeldinger nærmest forebyggende, og enkelt i betydningen at da stilles det ingen krav til den sykemeldte.

I forhold til komme tilbake i arbeid viser tall fra NAV at jo lengre du er borte, jo mindre er sjansen for å komme tilbake til arbeid. Med forbehold om at jeg husker feil mener jeg at tallene sier ta etter 3 mnd er det bare 50 % som kommer tilbake i jobb. Og dette er alarmerende! Og viktig, også for den sykemeldte. Det blir vanskeligere å komme tilbake jo lengre du er borte. Man sakker akterut i forhold til arbeidet, mister kontakten med kollegene, mister oversikten over utviklingen på arbeidsplassen, glemmer detaljer, og det blir ofte en psykisk barriere for å komme tilbake.

Så ja, det er viktig å ta tak i dette, og forhindre at folk ender opp som uføre hvis de ikke absolutt må bli uføre.

[Esme]

Sykefraværet i Norge er vel høyere enn Sverige og Danmark for eksempel og koster oss vanvittige summer hvert år. Det er derfor et stort samfunnsproblem og det må kunne diskuteres.

Jeg synes at mange har veldig lav terskel for å kreve sykemelding og har hørt så mange lamme forespørsler om sykemelding fra pasienter at jeg har et klart inntrykk av at en god del av befolkningen er på jobb når det ikke er noe annet i veien liksom. Det er mange som mener at jobben skal anpasses livet og ikke motsattt.

[Nessie]

Jeg synes også debatten er ok. Men samtidig så føler jeg at media (og politikere) hauser opp dette mer enn nødvendig. Når tall (nei, jeg har de ikke foran meg) viser at det ikke er særlig stor økning de siste 9-10 årene.

Ift ufør så har jeg til tider inntrykk av at det ofte er mer avgjørende hvor innstilt NAV/arbeidsplass er når det kommer til tilrettelegging, enn det er for de som står i fare for å bli ufør. At det ofte blir veldig enten eller?

En ting er at sykefraværet må gjøres noe med, men det er noe annet å si at det bunner i dårlig arbeidsmoral, og at de som er sykmeldt bør få mindre å rutte med. Jeg tror man må se litt andre steder, og ikke ramme de som er så uheldig å bli syke.

[rine]

Selvfølgelig gjør vi det. :Skjønner ikke at det er noe å diskuterte en gang:

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Jeg synes at mange har veldig lav terskel for å kreve sykemelding og har hørt så mange lamme forespørsler om sykemelding fra pasienter at jeg har et klart inntrykk av at en god del av befolkningen er på jobb når det ikke er noe annet i veien liksom. Det er mange som mener at jobben skal anpasses livet og ikke motsattt.

Men det er vel forskjell på å kreve og på det å få?
Det er jo uansett legen som sykmelder til slutt.

Man kan jo velge å gi alt for jobben også. Men i mange tilfeller vil vel det bety for noen at da må man velge bort familieliv. Iallefall ville det vært sånn for meg. Jeg kunne sikkert brukt kreftene mine på å jobbe. Men da kunne jeg ikke hatt familie.

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av Necesario, her.

Jeg tror man må se litt andre steder, og ikke ramme de som er så uheldig å bli syke.

Det er vel ingen som rammer de som er syke. Derimot settes fokuset på de som ikke gidder. Stor forskjell.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Det er vel ingen som rammer de som er syke. Derimot settes fokuset på de som ikke gidder. Stor forskjell.

Når det er snakk om at de som er sykmeldte skal få mindre penger og slike ting, så rammer det jo de som er syke. Jeg synes det er litt skremmende om det blir sånn at leger ikke "tør" sykmelde lenger også.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Necesario, her.

Men det er vel forskjell på å kreve og på det å få?
Det er jo uansett legen som sykmelder til slutt.

Man kan jo velge å gi alt for jobben også. Men i mange tilfeller vil vel det bety for noen at da må man velge bort familieliv. Iallefall ville det vært sånn for meg. Jeg kunne sikkert brukt kreftene mine på å jobbe. Men da kunne jeg ikke hatt familie.

Jeg har samme opplevelse som Esme, for mange er jobben noe man går på hvis det ikke går på bekostning av privatlivet og fritiden, og det er sjelden snakk om tilpasning av annet enn jobben.

Jeg har også vært borti personer som kommer og sier at hvis de skal jobbe kan de ikke fungere utenom jobben. (Jeg vil ikke diskutere deg, for jeg kjenner deg ikke og vet ikke hvorfor du er sykemeldt). Og det er da jeg lurer litt - hvorfor må man da gå å være sykemeldt? Hvorfor sier man ikke opp jobben når man ser at man ikke kan forene jobb og familieliv? Oftest er svaret økonomi. Man har ikke råd til å slutte i jobb, selv om det var det man burde, derfor ender man med langtids sykemelding, ofte den ene etter den andre, og så hangler man seg gjennom noen måneder nå og da for å tjene opp ny rett til sykepenger. Men er det rett, da? Hvor er ens eget ansvar opp i det hele? Hvis jeg ser at jeg ikke takler å jobbe 100 %, og mener jeg burde jobbe 60 %, er det ikke da min egen plikt å sørge for enten å bytte jobb eller få redusert arbeidstiden? I slike situasjoner går mange til legen og får sykepenger for den delen som er "for mye". Og på sikt ender en del av disse med gradert uføretrygd.

Det er ikke noen selvfølge at alle mennesker i alle livsfaser skal ha 100 % jobb, og jeg mener at LITT ansvar må den enkelte ta også.

Som sagt gjelder ikke dette deg personlig, og jeg håper du ikke tar det personlig heller.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Necesario, her.

Når det er snakk om at de som er sykmeldte skal få mindre penger og slike ting, så rammer det jo de som er syke. Jeg synes det er litt skremmende om det blir sånn at leger ikke "tør" sykmelde lenger også.

Jeg synes det er en God Ting. (Ikke at jeg tror det kommer til å skje så store forandringer, dessverre, men..) De som virkelig, uten noensomhelst tvil, trenger sykemelding, kommer uansett ikke til å bli rammet. Og blir noen få promille utettferdig rammet av en evt. ny ordning, ja så synes jeg faktisk det er verdt det likevel.

[Jinx]

Ja mange sutrer seg til sjukemld. Jeg har selv vært sjukemeldt i 6 md pga psyken. Men det var en del krav fra legen om at jeg skulle gå i samtaleterapi osv.

Jeg bor i Sverige,og jeg tror virkelig ikke Norge vil ha dette systemet. Jeg kan ikke alt om det,bare det legene har fortalt meg da jeg har blitt sjukemeldt.

[sykkelpappa]

Litt av problemet er jo for de som er tilsynelatende friske, men likevel er syke. De blir stigmatisert i samfunnet fordi de ikke er så syke at de ligger flatt ut, men likevel ikke jobber. For mange er det en stor påkjenning å få høre at 'folk flest' synes de sykemeldte bare skal 'ta seg sammen' og 'skjerpe seg'. Det er en generell ukultur, spesielt i media, for å kommentere enkeltpersoners helse (og derunder problemer) på generelt grunnlag. Her synes jeg media skal la den saken ligge litt, så vil mange av de som føler seg stigmatisert i media slippe å bli stresset av det, og forhåpentligvis komme såpass til hektene at de er i stand til å jobbe litt igjen. Jeg tror at jo større fokus media setter på dette, jo mer uspesifikt fravær grunnet utmattelse/depresjon/lignende diagnoser vil vi se.

Litt usammenhengende innlegg, men ikke tid til å lese finkorrektur akkurat nå.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av sykkelpappa, her.

Litt av problemet er jo for de som er tilsynelatende friske, men likevel er syke. De blir stigmatisert i samfunnet fordi de ikke er så syke at de ligger flatt ut, men likevel ikke jobber. For mange er det en stor påkjenning å få høre at 'folk flest' synes de sykemeldte bare skal 'ta seg sammen' og 'skjerpe seg'. Det er en generell ukultur, spesielt i media, for å kommentere enkeltpersoners helse (og derunder problemer) på generelt grunnlag. Her synes jeg media skal la den saken ligge litt, så vil mange av de som føler seg stigmatisert i media slippe å bli stresset av det, og forhåpentligvis komme såpass til hektene at de er i stand til å jobbe litt igjen. Jeg tror at jo større fokus media setter på dette, jo mer uspesifikt fravær grunnet utmattelse/depresjon/lignende diagnoser vil vi se.

.

Ja, det høres ut som en løsning som kommer til å hjelpe mye.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Necesario, her.

Men det er vel forskjell på å kreve og på det å få?
Det er jo uansett legen som sykmelder til slutt.

Ja jeg har hørt den før. Og nei, som lege så må man i stor grad ta pasienten på alvor og stole på at det de sier er riktig, det er hele grunnlaget for konsultasjonen. Det er derfor en helt håpløs dobbeltrolle, at man på den ene siden skal være pasientens representant, men når det gjelder sykemelding plutselig skal være kontrollør for samfunnet.

Om man nå f.eks har operert noen i hånden og de skal holde hånden i ro i 4 dager. Da kommer det jo an på hva pasienten sier da, om h*n kan jobbe eller ei. Helt umulig å vite.

Og så tror jeg mange leger bare har gitt opp, og skriver ut. Så at leger kun skriver ut når det er "medisinsk grunn" er det rene bullshit.

Opprinnelig lagt inn av Necesario, her.

Man kan jo velge å gi alt for jobben også. Men i mange tilfeller vil vel det bety for noen at da må man velge bort familieliv. Iallefall ville det vært sånn for meg. Jeg kunne sikkert brukt kreftene mine på å jobbe. Men da kunne jeg ikke hatt familie.

Sykemelding er nå uansett ikke svaret på det, man må tilrettelegge livet sitt sånn at det funker, f.eks med å skifte jobb eller jobbe redusert om det går.

Altså, jeg driver IKKE og diskuterer hvorvidt folk trenger sykemeldinger, det gjør i praksis alle fra tid til annen. Jeg tror at noe av grunnen til det høye sykefraværet er at sykemelding på en måte har blitt "standardløsningen" for hva folk skal gjøre når noe skjærer seg.

F.eks så er mange sykmeldt på grunn av dårlig arbeidsmiljø, egentlig skal jo dette meldes til arbeidstilsynet, men folk går til lege for det. Her bør man styrke arbeidstilsynet i stedet.

Alle de med langvarige muskel-og skjelettplager burde kostes iinn på opptrening, det er knapt en kronisk ryggpasient som har blitt bra av å være sykemeldt, det er rett og slett en elendig behandling i forhold til ryggskoler/rehabiliteringssenter.

Sånne tiltak bør man heller i gang med, men da må man kunne peke på store sykemeldingsgrupper hvor svaret er noe annet enn sykemelding.

[sykkelpappa]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Ja, det høres ut som en løsning som kommer til å hjelpe mye.

Vil det hjelpe å ha en bred, sosial debatt som ikke fører noe sted fordi ingen tør å endre på regelverket som sikrer de sykemeldtes rettigheter (uavhengig av hvor urettferdige su synes de er...)?

Og når det gjelder sykelønssordninger vil jeg si at jeg betaler gladelig skatten min vel vitende om at en og annen snylter får penger urettmessig, enn at systemet skal legges om slik at bare noen få rettmessige mottakere blir truffet. Sett dere inn i situasjonen til den ene, det er verre enn at noen skattekroner går tapt. Nei, sett heller ressursene inn på å oppdage og filleriste snylterne...

[Mjau]

Mine egne opplevelser og observasjoner fra arbeidslivet når det kommer til sykemeldinger sier meg at det i noen tilfeller kunne vært unngått å gå til det skrittet å bli sykemeldt, og i andre tilfeller har det vært veldig nødvendig.

Det er nok akkurat likedan når det kommer til sykemeldinger som når det kommer til andre ting. Noen misbruker muligheten mens andre ikke får den hjelpen de trenger selv om de virkelig har behov for en break.

Mine egne opplevelser sier meg at når det kommer til konflikter på arbeidsplassen kunne maaaaange sykemeldinger vært unngått om arbeidstilsynet hadde vært raskere på pletten og gitt en god del sjefer en skikkelig oppvåkning når det kommer til hvordan man behandler sine ansatte. Mange ansatte prøver å ta opp ting, for så å oppleve at ingenting skjer, og man blir dårlig av det. :been there, done that:

[bina]

Esme: AMEN!

Det er nettopp dette jeg også mener. Sykemelding har blitt løsningen på alt. Jeg har sett folk klamre seg til 100 % stilling, med gjentatt og langvarig sykefravær, og det eneste de fungerer i er å jobbe redusert. Men å gjøre det, uten å få sykepenger?? Nei, da taper de jo penger, da! Det går jo ikke!

Dermed brukes sykemelding egentlig ikke får melde fra om sykdom, men for å sikre folk inntekt selv om de må jobbe redusert.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av sykkelpappa, her.

Vil det hjelpe å ha en bred, sosial debatt som ikke fører noe sted fordi ingen tør å endre på regelverket som sikrer de sykemeldtes rettigheter (uavhengig av hvor urettferdige su synes de er...)?

Og når det gjelder sykelønssordninger vil jeg si at jeg betaler gladelig skatten min vel vitende om at en og annen snylter får penger urettmessig, enn at systemet skal legges om slik at bare noen få rettmessige mottakere blir truffet. Sett dere inn i situasjonen til den ene, det er verre enn at noen skattekroner går tapt. Nei, sett heller ressursene inn på å oppdage og filleriste snylterne...

For min del hadde de kunnet økt skatten med flere prosent om det gjorde at det ble mer aktive tiltak overfor en del av sykemeldingsgruppene. Det å være langtidssykemeldt er så himla sosialt usunt og isolerende og man bør ha andre tilbud. En 20-åring som har vært sykemeldig i et halvår pga ryggvondt har store problemer å tilpasse seg arbeidslivet senere f.eks.

[Blånn]

Og så må man gjøre noe for de som ønsker å jobbe, men hvor ting blir veldig kronglete. Jeg har en kollega som har ME. Nå jobber hun 30% og er midlertidig ufør 70%. For det første er det for henne ganske tøft økonomisk, i tillegg er kontakten med NAV frustrerende og en evig karusell. Hvis hun er "vanlig" syk (forkjølelse/influensa/omgangssyken) er papirmølla enorm. Hun har til og med fått beskjed om at det hadde vært bedre om hun var 100% ufør - dette av en på lønnskontoret sentralt i kommunen. Da er det faktisk vanskelig å ta vare på den lille arbeidsresten man har!

[kie]

Jeg synes debatten går over alle kosteskaft og de som ikke ser at den gjør noe med mange samvittighetsfulle folk som er sykmeldte eller uføre, skjønner jeg meg rett og slett ikke på.

Og så er det denne omgangen med statistikk, da. Så og så mange prosent av de som er sykmeldte utover x måneder, ender på uføretrygd. Så rart. Når man ved uførhet sjelden kan hoppe bukk over sykmeldingsåret. Pussige greier.

Og så har man "pose og sekk"-tankegangen. Man vil ha høy arbeidsdeltakelse, man vil ha et inkluderende arbeidsliv med plass til de som ikke fungerer 110% til enhver tid. Samtidig vil man ikke ha konsekvensene av det. Hurra.

Den ene etter den andre melder seg gladelig i media for å piske en sliten og syk hest.

Heldigvis er det noen unntak:

Sitat:

Vi hører henne på radio innimellom. Forsker og spesialist i arbeidsmedisin Ebba Wergeland. Temaet er alltid det samme: sykefraværet. Det som ikke øker i Norge, tross alle påstander om det motsatte. Det som har ligget flatt siden 1971.

Sitat:

I bunn og grunn er angrepene på sykelønnsordningen en ideologisk offensiv med basis i den gamle klassetenkingen, mener Wergeland. Der man i en periode etter krigen innførte bevisste fordelingsmekanismer som tok fra de yrkesaktive og ga til de midlertidig yrkespassive, er man nå tilbake til arbeidsreglementet av 1873: "de ansatte plikter å holde seg friske." Og fordi det er en ideologisk offensiv, blir debatten uærlig.

Sitat:

Sykefraværet er ikke ditt og mitt fravær. Det er antall fraværsdager i en gruppe, målt i prosent av avtalte arbeidsdager. Sykefraværet vil variere avhengig av hvem som er i denne gruppen. Hiver man ut de eldre og syke, vil fraværet gå ned. Tar man dem inn, vil sykefraværet gå opp.

Fra Sykefraværet i Norge er for lavt!

En annen fining med peiling:
Slutt å piske arbeidsfolk
Hvor er de late?