Nordmenn sutrer seg til sykmelding

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Necesario, her.

Men det er vel forskjell på å kreve og på det å få?
Det er jo uansett legen som sykmelder til slutt.

Man kan jo velge å gi alt for jobben også. Men i mange tilfeller vil vel det bety for noen at da må man velge bort familieliv. Iallefall ville det vært sånn for meg. Jeg kunne sikkert brukt kreftene mine på å jobbe. Men da kunne jeg ikke hatt familie.

Jeg har samme opplevelse som Esme, for mange er jobben noe man går på hvis det ikke går på bekostning av privatlivet og fritiden, og det er sjelden snakk om tilpasning av annet enn jobben.

Jeg har også vært borti personer som kommer og sier at hvis de skal jobbe kan de ikke fungere utenom jobben. (Jeg vil ikke diskutere deg, for jeg kjenner deg ikke og vet ikke hvorfor du er sykemeldt). Og det er da jeg lurer litt - hvorfor må man da gå å være sykemeldt? Hvorfor sier man ikke opp jobben når man ser at man ikke kan forene jobb og familieliv? Oftest er svaret økonomi. Man har ikke råd til å slutte i jobb, selv om det var det man burde, derfor ender man med langtids sykemelding, ofte den ene etter den andre, og så hangler man seg gjennom noen måneder nå og da for å tjene opp ny rett til sykepenger. Men er det rett, da? Hvor er ens eget ansvar opp i det hele? Hvis jeg ser at jeg ikke takler å jobbe 100 %, og mener jeg burde jobbe 60 %, er det ikke da min egen plikt å sørge for enten å bytte jobb eller få redusert arbeidstiden? I slike situasjoner går mange til legen og får sykepenger for den delen som er "for mye". Og på sikt ender en del av disse med gradert uføretrygd.

Det er ikke noen selvfølge at alle mennesker i alle livsfaser skal ha 100 % jobb, og jeg mener at LITT ansvar må den enkelte ta også.

Som sagt gjelder ikke dette deg personlig, og jeg håper du ikke tar det personlig heller.