Nordmenn sutrer seg til sykmelding

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Det bør være aktivtetskrav til ALLE som er involvert i prosessen med å få folk friske. Ikke bare friske nok til å gå på jobb, men friske nok til å ha god livskvalitet.

Min erfaring er at alt for ofte får faktisk sykmeldte beskjed om å "bare tenke/forkusere på seg selv/egne behov" i altfor lang tid f.eks når det gjelder fravær på grunn av psykiske lidelser. De får ingen råd om hvordan de kan legge opp hverdagen når de ikke skal på jobb. De får ingen oppgaver de skal ha gjennomført til neste time. De er ikke NØDT til å gå i terapi viss de ikke vil. Legene (ikke alle heldigvis) oppfatter arbeidsgiver nærmest som et hår i suppa hvis man prøver å gå i dialog om oppfølgingsplaner og avklaringsmøter (jeg har sågar hatt en ansatt som forlenget sykmeldingen via mail...), og NAV-kontorene er nærmest umulig å få med på noe som helst, og når vi er i møter har de liksom ingenting å komme med.

IA-konsulentene har vi derimot fått masse hjelp og råd fra, og det er bra!

Ja, det er noe der.
Den oppfølgingen jeg har fått har jeg måttet mase meg til.

Jeg tror kanskje det ville vært lettere for en arbeidsgiver å "godta" en sykmelding dersom man faktisk kan vise til at man bruker sykmeldingen til noe. Eller, som en leder på jobben min sa: "Dersom en ansatt kommer og baksnakker fordi h*n har sett deg et sted, så vet jeg at dette er en del av behandlingen".

[Che]

Klart noen sutrer seg til sykemelding. Jeg har eksempler på mange som mener de ikke kan være på jobb, men som nok kunne jobbet redusert om ikke annet. - OG jeg har fulgt opp mange som mener de ikke kan jobbe (for sliten, utslitt, feil døgnrytme, hva som helst) - men som har jobbet kjempebra når de først har kommet til en jobb de trives i og føler de mestrer.

Nå mener jeg selvfølgelig ikke at dette gjelder alle, men noen gjelder det helt sikkert.

F.eks som jeg nevnt over her nå, så tror jeg det er kjempemange som sykemeldes pga at de ikke trives i jobben sin - og som godt kunne fungert utmerket i en annen stilling. Er det da riktig at disse går og er sykemeldt i lange perioder - eller bør de heller få hjelp til jobbsøking og karriereveiledning? *kaster ut tanker*

De som sykemeldes på grunn av trivselsmangel på jobben bør tas på alvor mener jeg. Det er jo faktisk helt ødeleggende om man virkelig mistrives intenst. Og da blir man jo syk. Det bør være større muligheter til å rydde opp i mistrivsel.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

De som sykemeldes på grunn av trivselsmangel på jobben bør tas på alvor mener jeg. Det er jo faktisk helt ødeleggende om man virkelig mistrives intenst. Og da blir man jo syk. Det bør være større muligheter til å rydde opp i mistrivsel.

Enig i det.

Samtidig ser jeg at akkurat dette er forferdelig vanskelig. Jeg vet om folk som har vært sykemeldt som følge av mistrivsel, men som utad har hevdet alle mulige andre forklaringer. Jeg tror det fortsatt er litt tabu-belagt det med å ikke trives. Jeg har også vært med i prosesser for å få ryddet opp i trivsel og mistrivsel, og det er kjempevanskelig.

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Enig i det.

Samtidig ser jeg at akkurat dette er forferdelig vanskelig. Jeg vet om folk som har vært sykemeldt som følge av mistrivsel, men som utad har hevdet alle mulige andre forklaringer. Jeg tror det fortsatt er litt tabu-belagt det med å ikke trives. Jeg har også vært med i prosesser for å få ryddet opp i trivsel og mistrivsel, og det er kjempevanskelig.

Det er jo ikke enkelt for da hadde det jo vært fikset vil jeg tro.

Men det koster så innmari mye penger slik det er også så da må det jo lønne seg å få systemer som bedrer dette på plass - for å spare sykepengebudsjettet.

Og igjen - alle som sykemeldes og er slitne bør testes for mangel på vitamin D og for stoffskifte.
Det tar et øyeblikk og det er lett løsbart om det er dette som er problemet, det er ikke så sjelden at det faktisk er dette som er problem også og man endrer tilværelsen radikalt når det kommer i orden.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Det er jo ikke enkelt for da hadde det jo vært fikset vil jeg tro.

Men det koster så innmari mye penger slik det er også så da må det jo lønne seg å få systemer som bedrer dette på plass - for å spare sykepengebudsjettet.

Og igjen - alle som sykemeldes og er slitne bør testes for mangel på vitamin D og for stoffskifte.
Det tar et øyeblikk og det er lett løsbart om det er dette som er problemet, det er ikke så sjelden at det faktisk er dette som er problem også og man endrer tilværelsen radikalt når det kommer i orden.

Der hvor jeg jobber og har jobbet har det aldri stått på pengene i slike saker. Jeg har alltid brukt det jeg har ment har vært nødvendig, trukket inn bedriftshelsetjenesten, bedriftspsykolog, spesialister på konfliktløsning, osv. Vi har tilbudt enkeltpersoner timer hos psykolog, lege eller miljøterapeut, som arbeidsgiver betaler for, vi har tilbudt fysisk opptrening, osv. Det er klart at det er ulik praksisk på dette blant arbeidsgivere også. Men jeg har opplevd at mange oppfatter det som SÅ tabubelagt å jobbe med konfliktløsning, snakke med psykolog, drøfte psykososiale forhold, osv, at det er som om det knytter seg i magen på dem, og de bare KAN ikke være med.

Vi hadde en som ble sykemeldt som følge av en slik prosess, for prosessen i seg selv ble for belastende, og hun mente at hun ikke maktet å delta. Der lå det en konflikt til grunn, og hun mente at løsningen var å omplassere motparten. Jeg forlangte at vi skulle prøve å rydde opp i konflikten (for det var ikke åpenbart hvem som var "snill" og hvem som var "slem", og begge to hadde det vanskelig i situasjonen), og den ene parten ville gjerne delta, mens den andre altså ble sykemeldt og nektet å delta på møter.

Jeg kan forstå at slike prosesser er krevende, jeg har vært med på noen, og det er som om man tappes for all energi. Det er tungt og vanskelig å ta opp "gammelt grums" og bli møtt med tilsvarende fra den man føler har gjort en selv urett. Men med unntaket som er nevnt over så har jeg utelukkende opplevd at prosessene har ført fram, og man har greid å legge konflikten bak seg og få et fornuftig samarbeidsforhold igjen. (Jeg vil ikke si at konfliktene blir løst, for det blir de sjelden, men man får i alle fall løst opp litt og blir enige om kjøreregler). De fleste kommer i ettertid og forteller at de er glad for at prosessen ble gjennomført.

Men det er vanskelig å motivere folk for å gå inn i en følelsesmessig krevende prosess på den måten.

[emm]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Og igjen - alle som sykemeldes og er slitne bør testes for mangel på vitamin D og for stoffskifte.
Det tar et øyeblikk og det er lett løsbart om det er dette som er problemet, det er ikke så sjelden at det faktisk er dette som er problem også og man endrer tilværelsen radikalt når det kommer i orden.

Føy til B12 også! Jeg har ikke vært sykemeldt for utbrendthet o.l, men jeg visste virkelig ikke hvor jeg skulle hente energien fra en periode. Sov all fritid og lot mannen dra lasset. Det var nesten så jeg gråt når vekkerklokka ringte om morgenen, det var ikke mye moro. En liten tur til legen og i løpet av 14 dager var jeg som ny, hadde B12 mangel, og nå får jeg som de på gamlehjemmet en sprøyte hver mnd for å dekke inn for dette. Hipp hurra!

[Perhonen]

Det burde vært en selvfølge å bli testet for de mest generelle sykdommene, slike man kan få svar på ved hjelp av en blodprøve osv. Hos meg selv var det helt tilfeldig at det ble oppdaget at jeg hadde diabetes. Samt at blodtrykket var skyhøyt. Ennå strever jeg litt med det der, det er arbeidssomt. Men selv om jeg nå kunne vært 100 prosent sykemeldt velger jeg å gå på jobb som aktivt sykemeldt. Jeg ville hatt det fælt uten jobben min og kollegaene mine. De betyr faktisk like mye som familien min. Den ene kunne på en måte ikke vært uten den andre. Uten jobb...ja ingen familie. Hadde jeg ikke hatt råd til da.

[Minty]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

De som sykemeldes på grunn av trivselsmangel på jobben bør tas på alvor mener jeg. Det er jo faktisk helt ødeleggende om man virkelig mistrives intenst. Og da blir man jo syk. Det bør være større muligheter til å rydde opp i mistrivsel.

Jepp - og det kan gå fort! :been there, done that, never again:

[Jessica]

I denne tråden får en inntrykk av at det er enkelt å skifte jobb. For veldig mange er det ikke det. Jeg bor i en liten by og her er det vanskelig å få jobb. Man holder på den man har. Tidligere kollegaer som har mistet jobben her i byen har måttet begynne å pendle eller jobbe på flyplassen en del mil unna med ugunstige arbeidstider og det som er. Det er ikke alle som er i en livssituasjon der man kan pendle så langt.

Det stemmer, bina. Men det blir jo så bra når det funker!
Jeg har sett en avdeling med store problemer bli til en avdeling med et samhold av armert betong - det er jo mulig. Det er veldig bra at du er i en bedrift som tør å satse på sånt.

Jeg håper det kan gå an å få det mindre tabubelagt å ta tak i konflikter etterhvert. Kanskje er noe av veien å gå at man får større kunnskap og bedre systemer - eller mer kjente systemer - for å ordne opp. Sånn at de som havner i en konflikt vet at dette finnes det veier og metoder for å komme ut av.

[kie]

Det høres ut som en leder som hadde skjønt noe viktig, ja.

Hvordan arbeidsplassen forholder seg til at noen ikke er 110%-mennesker i en periode har veldig mye å si for mange.

[kie]

En ting, mens vi er inne på temaet.
Det har hendt at jeg noen ganger skulle ønske at jeg hadde en annen type jobb. At jeg ved bruk av en egenmeldingsdag eller sykmelding har tenkt at "det hadde jeg ikke trengt å gjøre i en annen type jobb".

Det jeg vil frem til er at det ikke nødvendigvis er slik at folk har mer arbeidsmoral i et yrke og dårligere i et annet. Og at dersom jeg f.eks. sammenligner meg med naboen, så kan vi ikke bare se på antall dager man presset seg eller ble hjemme. Man må også ta hva slags jobb folk har med i betraktningen. Om de har mulighet for å holde kroppen i ro, skru ned tempoet, mengde pasient/kundekontakt, mulighet for hjemmekontor osv.

Sitat:

Min bakgrunn er arbeidsmedisinsk praksis i over 30 år, herunder ti år i Arbeidstilsynet. Jeg har sett endringene som stilles til folk i arbeidslivet i denne perioden. De fleste arbeidstakerne har fått det bedre, men et mindretall har fått det verre. Det kan være noe av forklaringen på at fem prosent av arbeidstakerne står for hele 80 prosent av sykefraværet. Å øke kravene og stramme inn på
rettighetene blir som å piske en trøtt hest. Det er ikke mer å hente.

http://www.dagbladet.no/2010/01/04/k...elonn/9763886/

Det som jeg synes er litt provoserende er når det kan se ut til at flertallet som har fått det bedre går hardt ut mot mindretallet som har fått det verre. Folk snakker utifra seg selv og sin egen situasjon og mange ser ut til å glemme forskjellene. Det blir en lite fair "kamp" når en kontorarbeider med flexitid, hjemmekontormulighet osv. skal hovere overfor en hjelpepleier med slitasjeplager hva sykefravær angår. "Se på meg! Jeg var også syk, men jeg tok meg sammen og kom meg på jobb, jeg. For jeg har arbeidsmoral, jeg."

Og så glemmer man liksom at det er en forskjell på å sitte i en myk kontorstol, suge på et kamferdrops og drikke te mens man jobber og å ta tunge stell på en underbemannet sykehjemsavdeling der alle må løpe beina av seg. For å sette det litt på spissen.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Det jeg vil frem til er at det ikke nødvendigvis er slik at folk har mer arbeidsmoral i et yrke og dårligere i et annet. Og at dersom jeg f.eks. sammenligner meg med naboen, så kan vi ikke bare se på antall dager man presset seg eller ble hjemme. Man må også ta hva slags jobb folk har med i betraktningen. Om de har mulighet for å holde kroppen i ro, skru ned tempoet, mengde pasient/kundekontakt, mulighet for hjemmekontor osv.


http://www.dagbladet.no/2010/01/04/k...elonn/9763886/

Det som jeg synes er litt provoserende er når det kan se ut til at flertallet som har fått det bedre går hardt ut mot mindretallet som har fått det verre. Folk snakker utifra seg selv og sin egen situasjon og mange ser ut til å glemme forskjellene. Det blir en lite fair "kamp" når en kontorarbeider med flexitid, hjemmekontormulighet osv. skal hovere overfor en hjelpepleier med slitasjeplager hva sykefravær angår. "Se på meg! Jeg var også syk, men jeg tok meg sammen og kom meg på jobb, jeg. For jeg har arbeidsmoral, jeg."

Jeg er veldig enig med deg i det. De fleste av mine "erfaringer" med tvilsomme sykemeldinger, kommer derimot fra folk med samme yrke som meg selv.

[allium]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

"Se på meg! Jeg var også syk, men jeg tok meg sammen og kom meg på jobb, jeg. For jeg har arbeidsmoral, jeg."

Og så synes jeg debatten stadig dreier seg om å "komme seg på jobb".

Jeg kunne også klart å komme meg på jobben sist jeg var sykmeldt. Slik enkelte her også uttrykte det - min diagnose var bare latskap og jeg hadde å slutte å forlange betalt ferie og komme meg på jobb.

Javel, men nå har ikke jeg en jobb som kontorpynt. Jeg skal faktisk gjøre noe når jeg er på jobben, og det hadde ikke gått. Å jobbe dreier seg om mer enn å møte opp.

[ingling]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Og så glemmer man liksom at det er en forskjell på å sitte i en myk kontorstol, suge på et kamferdrops og drikke te mens man jobber og å ta tunge stell på en underbemannet sykehjemsavdeling der alle må løpe beina av seg. For å sette det litt på spissen.

Jeg skjønner at du setter på spissen og er enig i at en kan ta i betraktning hvilken jobb folk har, men for veldig mange av oss med kontorjobb tilbringes altså ikke dagen med å drikke te, spise kamferdrops og kose seg! Jeg kan f.eks. ikke gjøre min jobb på noe som helst bra vis hvis jeg er dårlig, og kan heller ikke velge hjemmekontor særlig ofte siden en stor del av jobben min går på å forholde meg til andre mennesker. Det blir for enkelt å si at alle med kontorjobb kan sitte på kontoret sitt i fred og ro, og at vi derfor ikke har like stor grunn til å bli sykemeldt som dere som ikke har kontorjobber.

Forøvrig er jeg enig i at det er irriterende med folk som skal fremstå som Folk Med Høy Arbeidsmoral fordi de drar seg på jobb uansett hva som feiler dem, og dermed implisitt sier at vi som ikke nødvendigvis gjør det er svakere eller har dårligere arbeidsmoral. Jeg har kolleger som gjør det der, ofte de samme som sliter seg helt og totalt ut. Dessuten skaper de et press på resten av kollegafellesskapet. Det er helt sikkert folk som ber om og får mer sykemelding enn de burde ha fått, men det betyr ikke at det store flertallet av befolkningen har dårlig arbeidsmoral (som forøvrig er et ord jeg misliker sterk).

OK, jeg drikker te på jobb altså. Men kamferdrops? Nah!

[Hasselnøtt]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Og så glemmer man liksom at det er en forskjell på å sitte i en myk kontorstol, suge på et kamferdrops og drikke te mens man jobber og å ta tunge stell på en underbemannet sykehjemsavdeling der alle må løpe beina av seg. For å sette det litt på spissen.

Jeg ble også litt provosert over dette kjenner, jeg ... Jeg sitter ikke og suger mye på kamferdrops. Tvert imot kjenner jeg at jeg til tider har hatt såpass stor arbeidsbelastning og så kort tid å gjøre det på at jeg har sittet på jobb både morgen og kveld, tenkt på jobb mens jeg spiser middag med ungene, ligget våken om natta og tenkt på alt jeg ikke har fått gjort, våknet om natta, sjekket kalenderen og slått på jobb-pc'en fordi jeg ikke ikke får roet meg på grunn av ting som brenner. Da skulle jeg gitt hva-som-helst for en fysisk tung jobb som andre tok seg av når jeg ikke var der, i stedet for å bære alt ansvaret alene fra kontorstolen min. (For å nyansere litt, jeg skjønner at du setter ting på spissen).

Apropos det å tilrettelegge, det jeg oppfatter er vanskelig i min type jobb er nettopp det at jeg selv må ta ansvar for å si stopp, stopp, stopp. Er jeg på jobb, så er jeg der, jeg kan ikke velge å takke nei til møter, jeg kan ikke velge å la være å ta telefonen, jeg kan be om hjelp og si at jeg har for mye å gjøre, jeg møter som regel en forståelsesfull sjef som klapper meg på skuldra, men ingen tiltak. Det er et problem i mange kontrorjobber. (Nå skal det for ordens skyld sies at dette ikke p.t. er min hverdag, men jeg har hatt det sånn tidligere, og jeg kjenner mange som opplever det sånn).

[Perhonen]

Enig med deg Hasselnøtt, av og til savner jeg det uforpliktende fysisk tunge arbeidet mitt som jeg kunne legge igjen når jeg drog fra jobb. Nå bærer jeg med meg jobben nærmest hele tiden. Å være leder innebærer et stort ansvar og i praksis føler jeg at jeg aldri har fri. Tidligere var det nok slik at man som pedleder kunne overlate mye av det administrative arbeidet hos styrer. Slik som det er i dag ser jeg at jeg må ta mer og mer av det selv.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Og så glemmer man liksom at det er en forskjell på å sitte i en myk kontorstol, suge på et kamferdrops og drikke te mens man jobber og å ta tunge stell på en underbemannet sykehjemsavdeling der alle må løpe beina av seg. For å sette det litt på spissen.

Vel, jeg har hatt jobber som er helt sinnsvakt tunge i helsevesenet og jeg har hatt kontorjobb. Det er fordeler og ulemper med begge deler.

Når man jobber kontorjobb så må man være skjerpet på en annen måte, jobber man i helsevesenet så presenterer arbeidsoppgavene foran deg så man kan lettere jobbe når man er trøtt, man får gjort jobben likevel. Og man har fordelen av at om man ikke går på jobb så øker ikke jobben til neste gang, noen andre tar arbeidet. Ulempen er at man vet ikke hvor travelt vakten blir, man kan få sin travleste vakt det året og man kan få det rolig.

På kontor kan man derimot gå om man er bare 30 % i stand til å kreke seg avgårde og man kan velge å ta noen lette arbeidsoppgaver. Og det er også mer fristende å gjøre det fordi det er sjelden at noen andre tar arbeidsoppgavene for deg, får du ikke gjort noe på en uke så må du ta det igjen.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

På kontor kan man derimot gå om man er bare 30 % i stand til å kreke seg avgårde og man kan velge å ta noen lette arbeidsoppgaver.

Det var noe sånt jeg tenkte på. Kamferdropsen og teen ble nevnt fordi jeg så for meg sykdom som krever noe isolasjon og gir mindre plager ved fysisk ro. Jeg kunne like gjerne ha sagt "med kleenexboksen ved siden av".

Poenget mitt var at hjelpepleieren også kunne ha hatt "arbeidsmoral og selvdisiplin" dersom jobben var noe annet enn det det var. Og at man derfor vanskelig kan sammenlige utifra egne behov og krav i egen jobb bestandig. Og selv om man da kanskje klarer å gjøre noe, men ikke det man har som arbeidsoppgaver så er det ikke "bare å tilrettelegge". Dersom man bør holde seg i ro, ikke bør ha pasientkontakt, men kanskje kunne ha klart å skrive litt på pc til tross for dårlig form så har det litt å si for hvem som blir hjemme og hvem som har anledning til å presse seg på jobb. Det er det jeg vil frem til. Ikke alle har samme anledning til å presse seg fordi det slett ikke er den samme jobben som venter.

I min jobb er det f.eks. ikke så mye tungt arbeid. Men man bør ha god konsentrasjon og man bør ha et veldig avklart forhold til egen ballast rent psykisk. Og man bør også kunne være i aktivitet, selv om det ikke er så mange tunge løft. Det har selvsagt betydning for vurdering av om man bør være på jobb. Du skal tåle andres psykiske smerte tett på, du skal ha en sunn distanse og du skal ikke projisere egne greier over på andre.

I en annen jobb jeg har hatt (der man har ansvar for premature og syke nyfødte) var det ekstremt viktig at man holdt seg hjemme ved den minste antydning til forkjølelse.

En i min familie attføres nå bort fra salg/kontorjobb fordi hun etter en bilulykke sliter med konsentrasjonsvansker. Men andre som har mer kortvarige problemer med dette ville kanskje ha måttet hatt et vanlig sykefravær istedet frem til dette ble bra igjen. På den annen side ville kanskje noen av dem hatt anledning til å være ganske sylta på jobb, bak lukket dør og allikevel fått gjort noe. Altså med kamferdrops/halslinser, en kopp te og en boks kleenex ved pulten. I motsetning til ansatte på prematuravdelingen.

Når man ikke tar høyde for at det er store forskjeller mellom hva som kreves på jobb, hva som kan tilrettelegges og hva man kan yte i forskjellige situasjoner så sitter vi jo og sammenligner appelsiner og pærer når vi sammenligner arbeidsmoral utifra hvem som går på jobb når de er syke på den eller den måten.