Nordmenn sutrer seg til sykmelding

[Billa]

Fryktelig vanskelig å diskutere dette med tunga rett i munnen. Særlig fordi det i diskusjonen (naturlig nok) tas frem egenopplevde opplevelser på sykdom som har gjort at man (selvsagt) ikke kan delta i arbeidslivet. Selv har jeg vært hjemme i seks uker på grunn av en kneoperasjon. Det tok meg kortkort tid å la det å vært hjemme bli en vane. Det underlige var at jeg faktisk opplevde en form for depresjon ved å bare gå hjemme. Jeg hadde jo ikke noe valg eller sånn, og følte jeg ble satt på siden av alt som skjedde "der ute"...

Jeg synes diskusjonen er viktig, og jeg synes at ALLE aspekter ved vårt sykmeldingssystem bør kunne diskuteres. Så må vi heller tørre å ta opp de vanskelige spørsmålene uten å legge lokk på det som kan være vanskelig og sårt. Hvis det virkelig er slik overskriften antyder, burde det jo ikke være noe problem for offentlige utvalg og kommisjoner å utrede dette? De vil jo uansett finne ut at det ikke er slik, ikke sant? Vi må tørre å tenke andre årsaker enn bare det enkleste og mest PK, som jo er å peke på dårlige sjefer og grådige eiere.

Jeg mener at en sykmelding bør innebære KRAV OM AKTIVITET. Det være seg trening, terapi, skrive ned egne tanker rundt situasjonen, whatever! Bare NOE som gjør at man har en link til lege/arbeidsgiver/NAV underveis, og ikke kan risikere å glemmes i månedsvis. Det sier seg selv at det å komme tilbake i jobb er tøft når man har innarbeidet helt andre daglige rutiner gjennom en lang sykmeldingsperiode.

Jeg er også enig i at jevnlige sykmeldinger ikke skal være et alternativ til å redusere stillingsstørrelse. Da får man heller søke om å få annen støtte. Pengene kommer kanskje fra samme potten, men for arbeidsgiver og kollegaer er det betydelig mer forutsigbart med en kollega som jobber varig 60%, enn en i 100 % som stadig blir sykmeldt hver sommer og fra november og ut mars... Det er ikke et menneskekrav å ha 100 % stilling hvis man ikke makter å utføre de 100 %ene _sammen med krav på hjemmebane_. Vi MÅ bli flinkere til å innse egne begrensninger uten at vi samtidig mener at vi har krav på at det offentlige nærmest ubegrenset skal kompensere oss for dem.