Nordmenn sutrer seg til sykmelding

[Hasselnøtt]

Opprinnelig lagt inn av apan, her.

Det er likevel et aspekt jeg alltid irriterer meg over, og det er at det virker som om en del tror at for dem som ikke velger sykmelding i gitte situasjoner går alt lekende lett.

Akkurat det har jeg også tenkt på flere ganger. Jeg har mange ganger på jobb (nå som gravid, f.eks) blitt omtalt som "så heldig" som er så frisk og rask, mens sannheten er jo at det kommer ikke av seg selv. Jeg er til tider dønn sliten.

[apan]

Opprinnelig lagt inn av Hasselnøtt, her.

Akkurat det har jeg også tenkt på flere ganger. Jeg har mange ganger på jobb (nå som gravid, f.eks) blitt omtalt som "så heldig" som er så frisk og rask, mens sannheten er jo at det kommer ikke av seg selv. Jeg er til tider dønn sliten.

Man er selvsagt heldig fordi man ikke har bekkenløsning, ikke kaster opp og ikke har risikosvangerskap, men det er tungt eller blytungt store deler av svangerskapet for de aller fleste, det er jeg helt sikker på.

[007]

Necesario: Du gjør denne diskusjonen veldig personlig, så det er vanskelig å diskutere på generelt grunnlag her. :lusker ut igjen:

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Necesario: Du gjør denne diskusjonen veldig personlig, så det er vanskelig å diskutere på generelt grunnlag her. :lusker ut igjen:

Mulig det. Men jeg kommer også med eksempler som ikke angår meg i det hele tatt, men som jeg har erfaring ifra gjennom jobben min.
Dessuten er det vel mange her som snakker ut i fra egenerfaring? Både når det gjelder graviditet og egen sykdom.

Men jeg har slettet en del av de personlige tingene nå. Det er ikke så enkelt å svare nøytralt på alt når det går direkte på ting som angår seg selv.

[apan]

Det er klart man må trekke inn ting man har tenkt på og erfart selv, men det blir vanskelig hvis alt vi forsøker å diskutere generelt blir tatt som et personlig angrep på en selv og ens egen sykmelding. Da sporer vi av hele tiden. Ift mitt siste innlegg ang graviditet for eksempel; det er på en måte ikke noen vits i at en som kastet opp i 40 uker svarer snurt "synes du ikke at jeg skulle vært sykmeldt?". Selvsagt synes jeg det, det er da ikke slike tilfeller som må sies å være grensetilfeller. Alle og enhver er jo enig om at i et slikt tilfelle er det faktisk ikke mulig å jobbe. Likevel må det være lov å stille spørsmålstegn rundt sykmeldingene til andre gravide. På samme måte tenker jeg ift sykmelding av dem med kroniske smerter, psykiske problemer, familieforhold og whatever - hvis det skal gå an å diskutere hvordan sykelønnsordningen i Norge fungerer idag, kan vi ikke hele tiden trekke inn alle dem som helt klart SKAL være sykmeldt. Det er ikke der jobben må gjøres.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av apan, her.

Det er klart man må trekke inn ting man har tenkt på og erfart selv, men det blir vanskelig hvis alt vi forsøker å diskutere generelt blir tatt som et personlig angrep på en selv og ens egen sykmelding. Da sporer vi av hele tiden. Ift mitt siste innlegg ang graviditet for eksempel; det er på en måte ikke noen vits i at en som kastet opp i 40 uker svarer snurt "synes du ikke at jeg skulle vært sykmeldt?". Selvsagt synes jeg det, det er da ikke slike tilfeller som må sies å være grensetilfeller. Alle og enhver er jo enig om at i et slikt tilfelle er det faktisk ikke mulig å jobbe. Likevel må det være lov å stille spørsmålstegn rundt sykmeldingene til andre gravide. På samme måte tenker jeg ift sykmelding av dem med kroniske smerter, psykiske problemer, familieforhold og whatever - hvis det skal gå an å diskutere hvordan sykelønnsordningen i Norge fungerer idag, kan vi ikke hele tiden trekke inn alle dem som helt klart SKAL være sykmeldt. Det er ikke der jobben må gjøres.

Nå har jeg gått igjennom alle mine innlegg her i tråden, og jeg synes ikke jeg har dratt fram ekstremt mye om MEG. Men jeg har prata en del om min opplevelse av å feks jobbe i en kommune. Både som leder og sykmeldt.

Men om mine synspunkter har gjort det vanskelig å diskutere så beklager jeg det, men jeg synes da det ser ut som om mange har klart det ganske fint likevel.

[apan]

Opprinnelig lagt inn av Necesario, her.

Nå har jeg gått igjennom alle mine innlegg her i tråden, og jeg synes ikke jeg har dratt fram ekstremt mye om MEG. Men jeg har prata en del om min opplevelse av å feks jobbe i en kommune. Både som leder og sykmeldt.

Men om mine synspunkter har gjort det vanskelig å diskutere så beklager jeg det, men jeg synes da det ser ut som om mange har klart det ganske fint likevel.

Jeg tenkte ikke spesielt på deg, jeg reflekterte bare litt rundt det å dra frem personlige erfaringer i tråden. Ingen av oss klarer unngå det helt.

[Hasselnøtt]

Klart man drar fram egne erfaringer, uten blir det ofte vanskelig å mene noe som helst. Sagt på en annen måte, man mener gjerne mest om de tingene man har erfaring fra, gjør man ikke?

[Perhonen]

Her har også vært snakk om de som ikke velger sykemelding, som velger å gå på jobb uansett vær og vind hadde jeg nær sagt. Er ikke så veldig fordel for de som skal jobbe sammen med dem det heller. Det kan også oppleves veldig belastende. For ikke snakk om å jobbe sammen med noen som er deprimert, eller utbrent og møkka lei av jobben sin. Det er ikke bare den som er "syk" som har følelsen av å tråkke rundt i sirup, men også de som jobbe sammen med dem. Og for da å ikke forringe det psykososiale miljøet enda mer er det kanskje riktig å sykmelde seg/be om sykemelding i en periode?

[apan]

Opprinnelig lagt inn av Perhonen, her.

Her har også vært snakk om de som ikke velger sykemelding, som velger å gå på jobb uansett vær og vind hadde jeg nær sagt. Er ikke så veldig fordel for de som skal jobbe sammen med dem det heller. Det kan også oppleves veldig belastende. For ikke snakk om å jobbe sammen med noen som er deprimert, eller utbrent og møkka lei av jobben sin. Det er ikke bare den som er "syk" som har følelsen av å tråkke rundt i sirup, men også de som jobbe sammen med dem. Og for da å ikke forringe det psykososiale miljøet enda mer er det kanskje riktig å sykmelde seg/be om sykemelding i en periode?

Jeg tror ikke så mange av dem som ikke velger sykmelding er sånn på jobben? I mitt hode er det soleklart at den dagen du er SÅNN, må du selvsagt ta en sykmelding. Man må kunne mobilisere til å gjøre jobben ordentlig og ikke forsure arbeidsmiljøet. Jeg har aldri tenkt at man ikke klarer å være hyggelig og blid på jobb selv om man er sliten for eksempel - det går vel helst utover livet forøvrig.

[Hasselnøtt]

Opprinnelig lagt inn av Perhonen, her.

Og for da å ikke forringe det psykososiale miljøet enda mer er det kanskje riktig å sykmelde seg/be om sykemelding i en periode?

Er man møkka lei og demotivert, burde man jo strengt tatt heller si opp og finne seg en ny jobb. (Evt snakke med arbeidsgiver om hvordan gjøre situasjonen bedre). Man er jo ikke syk selv om man ikke er motivert.

[apan]

Opprinnelig lagt inn av Hasselnøtt, her.

Er man møkka lei og demotivert, burde man jo strengt tatt heller si opp og finne seg en ny jobb. (Evt snakke med arbeidsgiver om hvordan gjøre situasjonen bedre). Man er jo ikke syk selv om man ikke er motivert.

Jeg modererer mitt forrige innlegg til å være enig med Hasselnøtt. Altså; er man deprimert eller har andre medisinske plager som gjør at man ikke kan bidra på jobb, er sykmelding riktig, er man møkkalei jobben bør man finne en annen løsning.

[Perhonen]

Opprinnelig lagt inn av apan, her.

Jeg tror ikke så mange av dem som ikke velger sykmelding er sånn på jobben? I mitt hode er det soleklart at den dagen du er SÅNN, må du selvsagt ta en sykmelding. Man må kunne mobilisere til å gjøre jobben ordentlig og ikke forsure arbeidsmiljøet. Jeg har aldri tenkt at man ikke klarer å være hyggelig og blid på jobb selv om man er sliten for eksempel - det går vel helst utover livet forøvrig.

Problemet er ikke at man ikke klarer å være blid og hyggelig på jobb, men problemet oppstår når man jobber i en bransje der man må være i stadig utvikling, der halve jobben er å se fremover og utvikle seg videre, nærmest daglig og så føler at man ikke har mer å gi. Man har møtt veggen, og der står man uten å komme seg hverken frem eller tilbake. Det skjer med enkelte, og da vet jeg ikke om det å skifte jobb nødvendigvis er det som trengs heller. Og hvor lett er det å skifte jobb hvis man som ufaglært i en alder av 50 år kjører seg fast i et mønster man ikke kommer ut av og ikke har noen annen arbeidserfaring enn den jobben man har stått og gått i i over 30 år? Kanskje trenger man rett og slett en pause. Det som blir viktig er å få hjelp og veiledning til å komme seg tilbake i jobb for å ikke ende opp som uføretrygdet.

[Kanina]

Angående personlige erfaringer: Det er klart man trekker frem personlige erfaringer, både vi som har vært syke, og de som er arbeidsgivere her. Vi som har vært syke har selvsagt all mulig god grunn til å være det, og de som har opplevd snyltere på arbeidsplassen sin legger såklart ekstra godt merke til det. Samt at det generelt fører til hodebry når folk blir syke. Derfor etterlyser jeg også mer fakta om statistikken. Hvem er syke, hva lider de av, hva blir gjort på arbeidsplassene, og hva kan gjøres med dem?

Jepp, Kanina. Det blir for enkelt å skylde store deler av statistikken på moral og svinge pisken tror jeg. Klart noen snylter, men man kan ikke gå ut fra at dette gjelder de fleste eller så stort omfang uten å sjekke nærmere.

Og dette med å sjekke ting da. Etter at jeg begynte å bli bedre så står det vel kø i trappa hos klinikken jeg var på av damer som vil sjekke det samme. Det sier meg at det er mange som sliter og som virkelig vil bli bedre. Disse burde jo få hjelp hos fastlegen sin.

[Billa]

Statistikk over sykefravær finnes på NAVs hjemmesider. Der finnes fordeling på kjønn, diagnoser, prosentvis fordeling og utviklingen fra 2001 frem til 2009. Der kan vi blandt annet lese at fravær på grunn av luftveissykdommer (herunder svineinfluensa) har bstått for 1/3 av økningen (i antall dagsverk) det siste året. Psykiske lidelses og muskel/skjelettplager står for resten.

[Retz]

Billa, du har skrevet så utrolig mye bra i denne tråden at jeg nøyer meg med å si meg enig. Jeg har brukt noen dager på den, og skulle gjerne debattert med, men har dessverre ikke anledning denne gang.

Psykiske lidelser og muskel/skjelett er altså verstingene jevnt over.

Da tenker jeg slik: Av de jeg har snakket med som har hatt behov for psykolog så er det ett gjennomgangstema jeg hører hele veien: Det er ikke hjelp å få. Psykologer er ikke å oppdrive om man ikke betaler selv. Det er gjerne et år å vente og sånn.

Ergo er jo dette fiksbart. Man må inn med flere psykologer slik at en som knekker psykisk får riktig og rask nok hjelp. En depresjon blir jo gjerne ikke bedre om den får gjære lenge. Jeg synes det er et bedre mål å få folk friske og i jobb enn å kjefte syke folk ut i jobb. Og jeg tror snylterne blir mindre motivert til å snylte om det kreves av dem at de da stiller hos psykologen sin fra og med i morgen og værsågod, her er sykemeldingen.

Muskelplager mener jeg at man skal trene opp i større grad enn i dag. Man skal ikke gå sykemeldt i lange og brede med sånt. (Unntak for sykdommer som ikke kan trenes vekk, men jeg mener at det meste av belastningsskader fint lar seg fikse med trening.)
Igjen mener jeg at det ikke er så mange som tar imot en sykemelding når det stilles krav til tre dokumenterte styrketreninger i uka hvis de ikke egentlig feiler noe.

Og de som feiler noe vil jo da bli friske.

Har jeg løst problemene da tro?

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av Retz, her.

Billa, du har skrevet så utrolig mye bra i denne tråden at jeg nøyer meg med å si meg enig. Jeg har brukt noen dager på den, og skulle gjerne debattert med, men har dessverre ikke anledning denne gang.

Det ER en viktig debatt, men også en uhyre vanskelig en fordi den fort kan bli så "nær".

[Michelle]

Trivsel på jobben, godt arbeidsmiljø og ikke minst at en blir sett b.la av leder og føler at jobben er trygg er viktige faktorer for at man holder ut lengre i jobben.
Sykefraværet er vel høyest i kommunalsektor og det synes jeg ikke er noe rart etter det jeg har erfart. Innenfor helse jobber det flest kvinner og arbeidsbelastningen har blitt tyngre.
De årene jeg jobbet som sykepleier og avdelingsleder så ble det stadige krav om innsparinger og antallet personalet ble skåret ned til beinet.
I min kommune har det over mange år nå vært flere omstillinger og da spesiellt innefor helse og omsorg. Personer som nå er ansatt kan risikere i løpet av kort tid å få beskjed at nå flytter vi på deg innenfor kommunen.
Dette skaper en utrygghet. Å få fast ansettelse er heller ikke lett. Mange går over lengre tid som vikarer. Dette skaper en usikkerhet som kan sette seg på kroppen..
Før jobbet leder nær personalet men slik er det ikke lengre ved flere steder i kommunen. Det er lengre vei opp til toppen og det igjen gjør at problemer ikke blir tatt opp eller oppdaget.
Det kan forklare endel av fraværet. Har en i tillegg problemer på det private planet så blir dette for mye for endel.

De største årakene til sykefraværet er muskel og skjelettplager samt psykiske plager.
Sammenlignet med mange andre land så har Norge en høyere pensjonsalder og vi har lav arbeidsledighet og mange kvinner er i jobb Det igjen vil jo føre til at vi har flere sykemeldte.
http://www.dagensmedisin.no/nyheter/...gene/index.xml

At noen syter seg til sykmelding kan så være men jeg tror ikke dette gjelder flertallet.

Ellers er jeg enig i at den sykemeldte må følges mere og bedre opp b.la med rehabilitering/trening, psykologhjelp mm.