Nordmenn sutrer seg til sykmelding

Jeg skulle ønske det fantes mange ledere som Billa der ute. Som ser muligheter og bruker velvilje og leter etter løsninger som virker.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg skulle ønske det fantes mange ledere som Billa der ute. Som ser muligheter og bruker velvilje og leter etter løsninger som virker.

Veldig enig.

[kie]

Denne synes jeg tydeliggjør hvor problemet for mange kan ligge:

Sitat:

Stami-forskeren fant at muskel- og skjelettsmerter er sterkt sosialt skjevfordelt. Blant mannlige ufaglærte arbeidere er korsryggsmerter nesten dobbelt så vanlig som blant menn i overordnede stillinger eller akademikerarbeid.

Sitat:

Tungt fysisk arbeid og lav selvbestemmelse er mye vanligere i de lavere sosiale klassene og forklarer opp til halvparten av forskjellene i forekomst av korsryggsmerter mellom arbeidere og ledere eller akademikere.

- Kan du bestemme selv hvordan du jobber, er det lettere å regulere belastningen. Selvbestemmelse har vist seg å være en viktig faktor, sier Stami-forskeren.

Herfra

Noe som igjen viser at kutt i sykelønn kommer til å ramme de som allerede stiller ganske svakt.

[Perhonen]

Jeg er sykemeldt, aktivt akkurat nå, på grunn av et smertefullt beinbrudd som ikke gror riktig. For meg er det å kunne være på jobb og gjøre noe veldig veldig viktig for min psykiske helse. Lederen min er en fantastisk dame jeg setter stor pris på og som ønsker å legge til rette for at jeg kan ha det slik. Men såvidt jeg har forstått kan man kun ha en aktiv sykemelding for to måneder og så må man ha en annen form for sykemelding, evt 50%. Jeg er slett ikke sikker på at jeg vil fungere i en 50% sykemelding, men jeg må jo prøve. Jeg har en aktiv jobb der jeg går eller rettere sagt skal gå mye. Og jeg vil så gjerne, men når det slik som det er i dag er vanskelig nok å gå ut for å handle mat så undres jeg om det da blir forsvarlig å ha meg "gående" på jobb når jeg feks ikke kan løpe etter barna. Jeg kan jo gjøre mange andre oppgaver. Så hva gjør jeg da. På ortopedisk avdeling sier de at jeg må regne med at det kan ta et år før jeg blir bra. jeg kan ikke tenke meg å være hjemme fra jobben et år. Det går ikke an. Da er det bedre å knaske smertestillende og gå uansett.

For alle de som sliter med å møte veggen.. ja hva er nå egentlig som skjer med en som har møtt veggen? For de som fordømmer noen som har møtt veggen, ja da bør de kanskje tenke om igjen og sette seg inn i hva det er som skjer med noen som har møtt veggen. Hva det uttrykket innebærer. Det er litt mer enn bare det å være sliten. Jeg har vært heldig og aldri vært i den situasjonen, men jeg kjenner flere som har. Og det er ikke bare den enkeltes ansvar, men også ledere og kollegaer sitt ansvar å se til at slike ting ikke skjer. Allikevel er det ikke enkelt å oppdage før det er for sent. Man skal ha god menneskekunnskap for å avdekke slike vanskeligheter før det er for sent.

[Molo]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg skulle ønske det fantes mange ledere som Billa der ute. Som ser muligheter og bruker velvilje og leter etter løsninger som virker.

Jeg tror som sagt fryktelig mye koker ned til god ledelse. Jeg kan bare snakke for meg selv, men for mitt vedkommende kunne veldig mye av mine problemer vært unngått om folk der oppe hadde sett meg og lest meg.
Istedet satt de der, himmelfallen, da jeg fortalte hva som hadde skjedd med meg og hvor ille det faktisk var. Du? Depresjon og angst? Du?? Jeg var mellomlederen som hadde koll på absolutt alt. At jeg satt på kontoret mitt og grein etter endte konsultasjoner og møter var det ingen som lot til å merke. Jeg har vært med på en gedigen prosess hvor det var prosjekter for absolutt alt, fra hvilke møbler kontorene skulle ha, til hvor stikkontaktene skulle stå. Men å ivareta, veilede og samtale med sine mellomledere var ikke prioritert.

Det endte med at jeg møtte veggen så det sang. Jeg måtte ha medisin for å komme meg gjennom dagen. Medisin for å få sove. Ytterligere medisinering skulle til for å klare skumle ting. Som å hente minsta i barnehagen, f.eks. Jeg hadde vært mye å ha på jobb, hvor jeg skulle ivareta mine ansatte, mine pasienter, samt sitte i sentral rolle i avdelingsstyret.
Lykken er egentlig at jeg vet mange i samme organisasjon som har gått på samme smellen som meg. Det er en fattig trøst, sånn i ettertid.

Jeg kommer aldri til å gå tilbake til jobb igjen. Til det er så altfor mye ødelagt. Jeg har fullstendig mistet troen på meg selv. Jeg var en oppegående person som var godt kjent og verdsatt i miljøet. Nå er jeg en slik en som sitter hjemme og strikker. Etter å ha brukt fryktelig mye tid på å ha dårlig samvittighet og å være trist er jeg nå mest forbannet. Forbannet for at en såpass stor organisasjon skal kunne drive et slikt rovdrift på sine ansatte at de for evig og alltid er ute av yrket sitt.
Jeg anser meg i utgangspunktet for å være en sterk person, men her kom jeg jaggu til kort, gitt.

Veien videre er det ingen som kjenner. Det er nesten det skumleste av alt når det kommer til slik sykdom. Jeg har store planer om å sette meg tilbake på skolebenken. Jeg vil studere noe innen HR. Kanskje idealistisk av meg, men om jeg med min erfaring samt skolering og nødvendig kompetanse kan være en ressurs på personalsiden, så gjør jeg fryktelig gjerne det.

[Perhonen]

Molo, omskolering er faktisk en vei ut av vanskelighetene, fordi man ofte kan knytte problemer som de du har til nettopp den arbeidsplassen du var på. Jeg og opplevde før jeg ble sendt på yrkesrettet attføring at min gamle arbeidsplass gav meg angstanfall og kvelningsfølelse. Jeg kunne kjøre 4 mil for å slippe å handle der. I dag jobber jeg med noe helt annet,og jeg elsker arbeidsplassen min, og yrket mitt. Men jeg kommer aldri til å glemme hvor vanskelig det var. Og jeg kommer til å ta med meg en ydmykhet i forhold til andre mennesker hele livet.

[Maz]

Opprinnelig lagt inn av Maz, her.

Takk for at du påpekte dette, det fikk meg til å lese på nytt og jeg er mildt sagt sjokkert over nivået av arroganse og ufinhet.

?

Da det er begrensninger på prikker og jeg ikke gidder prikke vilt så svarer jeg på en motatt prikk i tråden.

At jeg ikke fikk med meg fornærmelsen i første omgang kommer av at jeg ikke hadde lest tråden. Smilefjes sitt innlegg fikk meg til å lese, og det er jeg glad for.

Men jeg kan love deg, Rine, jeg prikker på helt selvstendig grunnlag. Jeg synes du er langt mer enn normalt ufin.

Hevnprikker er forresten noe jeg vanligvis hevner på pur F. men det koster for mye å gidde å prikke de jeg må for å få lov.

[Molo]

Opprinnelig lagt inn av Perhonen, her.

Molo, omskolering er faktisk en vei ut av vanskelighetene, fordi man ofte kan knytte problemer som de du har til nettopp den arbeidsplassen du var på. Jeg og opplevde før jeg ble sendt på yrkesrettet attføring at min gamle arbeidsplass gav meg angstanfall og kvelningsfølelse. Jeg kunne kjøre 4 mil for å slippe å handle der. I dag jobber jeg med noe helt annet,og jeg elsker arbeidsplassen min, og yrket mitt. Men jeg kommer aldri til å glemme hvor vanskelig det var. Og jeg kommer til å ta med meg en ydmykhet i forhold til andre mennesker hele livet.

Jeg er i prosessen med søknader nå, Perhonen. Det er fryktelig vanskelig, ja, faktisk litt nedverdigende å skulle være på attføring. Grunnen til akkurat det er jo slike tanker man ser blir forfektet i denne tråden.
Jeg var en tøff jente på høyt nivå. Nå er jeg redusert til en som går på trygd. Jeg har aldri tidligere vært sykmeldt så mye som en dag, foruten noen prosenter helt på slutten av svangerskap grunnet blodtrykk, langt mindre gått i terapi av noe som helst slag. Det hele fortoner seg ganske absurd når man er oppe i det. Og det er fryktelig vondt å føle seg mistenkeliggjort. Selv om jeg også skjønner at meningene i denne tråden ikke går på meg personlig, så havner jeg enten jeg vil eller ikke i denne sekken "utbrente".

[Perhonen]

Opprinnelig lagt inn av Molo, her.

Jeg er i prosessen med søknader nå, Perhonen. Det er fryktelig vanskelig, ja, faktisk litt nedverdigende å skulle være på attføring. Grunnen til akkurat det er jo slike tanker man ser blir forfektet i denne tråden.
Jeg var en tøff jente på høyt nivå. Nå er jeg redusert til en som går på trygd. Jeg har aldri tidligere vært sykmeldt så mye som en dag, foruten noen prosenter helt på slutten av svangerskap grunnet blodtrykk, langt mindre gått i terapi av noe som helst slag. Det hele fortoner seg ganske absurd når man er oppe i det. Og det er fryktelig vondt å føle seg mistenkeliggjort. Selv om jeg også skjønner at meningene i denne tråden ikke går på meg personlig, så havner jeg enten jeg vil eller ikke i denne sekken "utbrente".

Det går ikke på deg personlig nei. Men det er viktig å fortelle, og formidle, gi problemet et ansikt. Og problemet med høyt sykefravær ligger ikke i den enkelte, men i et samfunn hvor kravene til effektivitet blir høyere og høyere, på bekostning av mennesker. Og den prisen bør samfunnet være villige til å betale om vi fortsatt skal ha den vekst og utvikling som Norge har hatt. For det er vi arbeiderne som sørger for den veksten, selv om det tar knekken på oss.

En stor klem til deg. Stå på. Du klarer det.

[Teflona]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Safran: Du er enig i at mange kunne tatt seg sammen?? Jeg tror at jeg aldri, aldri noen gang har fått så mange prikker (aner ikke om det var fra deg, altså) som en gang jeg skrev at "folk bør jammen se å ta seg litt sammen" i en eller annen lignende tråd. Kontrollpanelet mitt var rødt i ukesvis etterpå.

Ellers har jeg vel ikke sagt at mesteparten som er muskelsyke slett ikke er det? (Eller sa jeg det? :trøtt: ) Jeg mente iallfall bare at det er i disse diagnosene det går an å gjemme seg og at flesteparten av "jukserne" nok befinner seg her. Jeg må legge meg nå, men jeg går tilbake til konklusjonen (min altså)om at det må lønne seg å gå på jobb. En sykelønnsordning der det slett ikke spiller noen rolle som man kommer på jobb eller ikke, funker ikke. Det ser vi tydelig. Det ideelle hadde vært å finne et system der det fantes en gulrot i forbindelse med å jobbe, men som ikke samtidig tar kverken på de som ikke klarer det.

Ang. menneskesynet mitt: Jeg er nok en kyniker av rang, men det betyr ikke at jeg ikke har medlidenhet med de jeg mener fortjener medlidenhet. Seriøst: Jeg har blakket meg på Haitii, og har dårlig samvittighet i en time etterpå hvis jeg sier nei til en Megafon-selger, selv om jeg nettopp har kjøpt bladet av en annen.
I slike debatter lurer jeg faktisk av og til om jeg er den eneste (vel, nesten da) som har begge beina solid plantet i realitetenes verden.

Takk, nå lo jeg faktisk høyt her!

Opprinnelig lagt inn av Molo, her.

Jeg er i prosessen med søknader nå, Perhonen. Det er fryktelig vanskelig, ja, faktisk litt nedverdigende å skulle være på attføring. Grunnen til akkurat det er jo slike tanker man ser blir forfektet i denne tråden.
Jeg var en tøff jente på høyt nivå. Nå er jeg redusert til en som går på trygd. Jeg har aldri tidligere vært sykmeldt så mye som en dag, foruten noen prosenter helt på slutten av svangerskap grunnet blodtrykk, langt mindre gått i terapi av noe som helst slag. Det hele fortoner seg ganske absurd når man er oppe i det. Og det er fryktelig vondt å føle seg mistenkeliggjort. Selv om jeg også skjønner at meningene i denne tråden ikke går på meg personlig, så havner jeg enten jeg vil eller ikke i denne sekken "utbrente".

Tusen takk for at du deler din erfaring. Det du har skrevet om hva du opplevde er utrolig viktig.

Det er lett å se for seg at noen roller kan man ikke ha medmindre man er akkurar sånn og slik som menneske. Går man på attføring etter å ha møtt veggen så er man noe midt mellom lat og persilleblad og slu liksom.

Det er viktig å få frem at arbeidslivet noen ganger er så brutalt og hensynsløst at det knekker totalt en tøffing som ikke har sykehistorie, som er engasjert i jobben sin og sterk og oppegående. En som ikke passer i profilen i det hele tatt.

Det gjør at man bør endre profilen. Da ser man kanskje med større individuelle briller på de som er sykemeldt eller trygdet også. Det er jo ikke sånn at alle som møtte veggen en gang er puslete. Definitivt ikke.

Jeg møtte også veggen en gang for mange år siden. Måneder med jobb dag og natt og for mye ansvar og ikke noe søvn ble for mye. Jeg fikk en kraftig luftveisinfeksjon, dro til legen og ba han ta frem reseptblokka og skrive noe på den som fikk meg til å stå på bena i én uke til for da var prosjektet mitt ferdig. Jeg kom i mål. Så ble jeg syk. Jeg var syk i tre måneder. Jeg holdt ikke på mat. Når jeg hørte en mobiltelefon på tv kastet jeg opp.

Jeg lærte av det. Firmaet mitt lærte også av det. Dermed ble det innført regelverk som sørget for at hviletiden ble respektert og at man får sove selvom man jobber mye. Dermed slapp vi at det endte med at vi mistet arbeidstakere. Og sånn evne til å fange opp hvordan folk har det og tilrettelegge gjør at vi er en bedrift som har lite fravær og som går ganske greit.

Men det er altså ikke bare Pelle Pusling som kan møte veggen. Og det å virkelig møte veggen handler ikke om å være sliten og lei. Det er ikke det samme som å være veldig sliten og lei engang.

[Perhonen]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Men det er altså ikke bare Pelle Pusling som kan møte veggen. Og det å virkelig møte veggen handler ikke om å være sliten og lei. Det er ikke det samme som å være veldig sliten og lei engang.

Og dette har du så inderlig rett i Smilefjes. Jeg var heldig den gang jeg endte på attføring, fordi kroppen min meldte ifra før hodet ble med. Fastlegen min så før meg selv at jeg ikke ville holde i det yrket jeg jobbet i. Det samme gjorde trygdesjefen i kommunen jeg bodde. Fordel ved å bo på en liten og gjennomsiktig plass. Og det er som du sier, det handler ikke om å være sliten og lei, det handler om å bli oppbrukt. Vi ville aldri i verden behandlet en dyr bil på samme måte som vi behandler oss selv innimellom. Bilen min får nytt drivstoff hver uke, den er jevnlig på service, den blir pusset og vasket. I perioder hvor jeg har jobbet mye har jeg ikke hverken hatt tid eller råd med å ordne meg på håret, og klær trengte jeg jo ikke, jeg hadde jo jobbantrekk. Mat orket jeg ikke, så jeg holdt meg slank og fin. Midt oppe i denne perioden hvor sjefen min så på meg som en maskin skulle jeg takle et samlivsbrudd, pluss en eks som valgte å trakassere meg i den delen av arbeidstiden hvor jeg jobbet alene. Jeg husker jeg tok opp at jeg ikke ønsket å jobbe alene om kveldene av den grunn, pluss at jeg ikke likte å la barna være alene. Til ingen nytte.
Det er mulig det fins mange snyltere rundt omkring, som utnytter lovverket. Men jeg tror det fins langt fler av de samvittighetsfulle menneskene som jobber til tunga henger som et slips. Og ikke bare kvinner, men også mange menn. Særlig i jobber med stort ansvar. Vi burde løftet hodet og tenke oss lenge og nøye om hver gang vi hører om menn i 40 årene som stuper uten forvarsel av hjerteinfarkt. Hvorfor er det slik? Og hvor mange kvinner sliter med hjerteproblemer uten å være klar over det?

[allium]

http://www.aftenposten.no/jobb/article3481244.ece

Opprinnelig lagt inn av allium, her.

http://www.aftenposten.no/jobb/article3481244.ece

[Perhonen]

Opprinnelig lagt inn av allium, her.

http://www.aftenposten.no/jobb/article3481244.ece

Veldig veldig bra måte å ta tak i problemet på.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Necesario, her.

Jeg skulle forresten gi rine en rød prikk, min første ever, og så klarte jeg gi en grønn.

Og takk for den! Du må øve, øve jevnt og trutt, så klarer du nok å gi røde til slutt. Men..ditt første tyttebær? Ever? Vet ikke om jeg skal bli stolt eller skremt...

Opprinnelig lagt inn av oslo78, her.

Jeg blir matt, Rine! Du klarer å dra fram de sutrete kollegaene dine i HVER ENESTE tråd hvor det er mulig. Det hjelper jo heller ikke at jeg forteller at jeg aldri har vært borti en eneste kollega som du skisserer, for da får jeg jo bare høre at det tror ikke folk på.

Selvsagt er det helt bak mål å bli sykemeldt fordi man ikke får timeplanen som man vil. Like bak mål er det når politiet blir sykemeldt i hopetall pga en arbeidskonflikt.

Men det var vel ikke hvilken yrkesgruppe som sutrer mest vi diskuterte her?

Jeg tror ikke det var jeg som dro fram lærerene, mener å huske at jeg svarte på et spørsmål med et eksempel?

Men, nei, det var ikke det vi diskuterte.

Opprinnelig lagt inn av Molo, her.

Dette er så viktig. Den dårlige samvittigheten man har for å være sykmeldt er så vanvittig tyngende at man ikke greier å konse på å bli frisk. Går man på butikken er man livredd for å treffe noen kjente. "Jasså? Du er ute, ja? Du ser ikke mye syk ut?" :rine og hennes like-stemme:

Du tok meg på kornet der, ja.

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Når det er sagt, synes jeg det er litt dumt å trekke frem enkelte deltagere i tråden som dårlige kollegaer eller noen man ikke ønsker å møte i jobbsammenheng. Vi (jeg hvertfall) vet fint lite om alle her inne i alle sammenhenger, og selv om noen setter ting på spissen i en debatt som denne, er det unødvendig å gjentatte ganger bruke enkeltbrukere som eksempel på manglende empati og kollegial omsorg. Bare sånn til ettertanke.

Næsj, det går vel "both ways" det der? Mange i tråden jeg synes det er helt OK at jeg ikke er kollega med.

Opprinnelig lagt inn av Perhonen, her.

Veldig veldig bra måte å ta tak i problemet på.

På en måte-ja, men det sier vel også litt at det nå er nødvendig med ekstra motivasjon for å gå på jobb. Lønn og det å bidra til fellesskapet er ikke nok lengre, liksom? Det understreker bare mitt poeng; velferdsordningen er akkurat bittelitt for generøs.

:tadaa:

[Teflona]

Nå har vel verden forandret seg noe siden grunntanken om "jeg får jo lønn og bidrar min skjerv til fellesskapet" var det viktigste for en arbeidstaker. Jeg hadde ikke giddet jobbet som lærer for lønna, for å si det sånn. Der er det helt andre ting som motiverer, og slik er det nok for mange, spesielt med høyere utdanning.

Jeg tror det er lurt å se på hva ledelsen kan bidra med av forebyggende arbeid, leste et eller annet sted en undersøkelse som viste at det var 2 faktorer som bidro mest til sykefravær, det var fysisk arbeid og lav støtte fra nærmeste leder. (og det var etter at tallene var justert for alder, kjønn, utdannelse osv)

[allium]

Opprinnelig lagt inn av Teflona, her.

Nå har vel verden forandret seg noe siden grunntanken om "jeg får jo lønn og bidrar min skjerv til fellesskapet" var det viktigste for en arbeidstaker. Jeg hadde ikke giddet jobbet som lærer for lønna, for å si det sånn. Der er det helt andre ting som motiverer, og slik er det nok for mange, spesielt med høyere utdanning.

Nemlig, og derfor er det ikke sånn at når man får vanlig lønn selv om man er syk, så finnes det ingen incentiver for å gå på jobb.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Og takk for den! Du må øve, øve jevnt og trutt, så klarer du nok å gi røde til slutt. Men..ditt første tyttebær? Ever? Vet ikke om jeg skal bli stolt eller skremt...

Jeg har sjelden behov for å gi tyttebær egentlig. Er jeg uenig sier jeg det som regel i tråden. Og kanskje jeg bør fortsette med det.

[Mrs. Longbottom]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

På en måte-ja, men det sier vel også litt at det nå er nødvendig med ekstra motivasjon for å gå på jobb. Lønn og det å bidra til fellesskapet er ikke nok lengre, liksom? Det understreker bare mitt poeng; velferdsordningen er akkurat bittelitt for generøs.

Eller arbeidslivet har blitt akkurat bittelitt for tøft. Du forstår vel at det kan gjelde mange selv om du ikke syns det er det?