Helt husmorhappy

[kie]

Opprinnelig lagt inn av alfaCharlie, her.

Jeg tenker vel at i det øyeblikket man som mor ikke kan blogge om fireåringer som ikke vil legge seg eller seksåringer som har gjort vannflomeksperiment på kjøkkengulvet - vel, da er det ikke så mye mamma igjen i mammabloggingen.

Det er fasade. Image. Kaldt.

Men helt sikkert strålende for de som liker det.

Sånn er det jo med mye blogging. Moteblogging, for eksempel.
Man må visstnok være ung, lekker og moteriktig for å virkelig få det til. Bilder fra da man var iført sykehusskjorte, nettingtruse, bleie og på stigende lystgassrus er visst ikke bra nok som moteblogging. Har jeg hørt.

Men altså: I de fleste bloggsjangerne er det nok en tendens til "fake it 'til you make it"-trenden. "Jobbe hjemmefra"-bloggere som visstnok tjener massevis av penger, interiørblogger som fremstiller det perfekte, mammablogger som viser frem solsiden, bryllupsplanleggingsblogger som er full av harmonisk pjatt om ringer og kjole og valg av sanger, men sjelden nevner kranglingen over gjestelista osv.

Jeg har inntrykk av at det finnes et sjikte i bloggverdenen som minner om ukeblader med glanset papir og rosa briller og at dette sjiktet gjør stor suksess. Både i forhold til å bli plukket opp i media og rent økonomisk. Det er rendyrket, pent og pyntelig og man finner en ganske stor tilhengerskare som har bloggen nesten som dagdrømmateriale.

I tillegg tror jeg det har en forsterkende effekt. Jo flere som kjenner til bloggen din, jo mer luker du vekk. Jeg modererte meg i alle fall en del da jeg ble gjenkjent som nabo, forelder med barn i samme klasse osv. Det blir liksom ikke det samme å skrive om avslutningshelvetet og hyperaktive foreldre som bare MÅ planlegge enda flere avslutningsgreier på toppen av det hele, når noen har identifisert seg som "mammaen til Truls i klassen til datteren din". Eller "dumme ting hørt på helsestasjonen" når en annen viser seg å være sekretæren på helsestasjonen. Har jeg hørt. *kremt*

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Det blir liksom ikke det samme å skrive om avslutningshelvetet og hyperaktive foreldre som bare MÅ planlegge enda flere avslutningsgreier på toppen av det hele, når noen har identifisert seg som "mammaen til Truls i klassen til datteren din". Eller "dumme ting hørt på helsestasjonen" når en annen viser seg å være sekretæren på helsestasjonen. Har jeg hørt. *kremt*

Nei, der har man jo nettopp balansegangen mellom åpenhjertlig og utleverende som jeg syns mange mammabloggere ikke akkurat greier med eleganse.

[Tallulah]

Jeg kan trygt skrive under på at vår familie ikke blir regissert på noe som helst vis. Her bstemmer vi alle hva vi vil ha på oss, alle er sine egne individer og alle tar sine egne avgjørelser. Vi er ikke fargekodet, vi gjør ingenting på grunnlag av et ønske om hvordan vi skal oppfattes.

[Harriet Vane]

Jeg forsøker å dandere den forbaskede anarkistfamilien min hele tiden, men de nekter å la seg innordne, dessverre.

[Heilo]

Jeg tror noe av det som trigget meg i den opprinnelige tråden, og som gjorde at jeg følte behov for å diskutere den her, er at sånne avisartikler og sånne blogger berører meg på en eller annen måte. Selv om det selvsagt er romantisert visvass mye av det som presenteres så stikker det et eller annet sted inni meg: Burde ikke vi også ha det litt ryddigere, krangle litt mindre om hvem som skal ta oppvasken, spise mer hjemmelaget mat, ha mer velkjemmede barn (ungene mine ser stort sett ut som kråkereir...) Og er det ikke mitt ansvar, mine valg som gjør at vi ikke har det? Og har nå egentlig denne jobben min, denne forskninga jeg holder på med osv osv noe verdi for noen andre enn meg selv? Er jeg ikke grunnleggende egoistisk som ikke tar meg bedre av barna mine? Jeg kan le av dette altså, og jeg er ikke blindt fanget av sånne absurde tvangstanker, men de ligger der littegranne, og jeg tror det handler om noen underliggende kvinne- og morsidealer i kulturen vår som eksisterer side ved side av likestillingsidealene og troen jeg vokste opp med som barn om at jeg kunne bli akkurat hva jeg ville her i livet...

[allium]

Jeg skjønner hva du mener. Og så tenker jeg litt på hvorfor vi føler det sånn, og kommer til den triste konklusjonen at det er andre kvinner som "hjelper" oss dit. Vi sammenligner barn og hjem og legger prestisjen i å ha det beste.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Heilo, her.

Jeg tror noe av det som trigget meg i den opprinnelige tråden, og som gjorde at jeg følte behov for å diskutere den her, er at sånne avisartikler og sånne blogger berører meg på en eller annen måte. Selv om det selvsagt er romantisert visvass mye av det som presenteres så stikker det et eller annet sted inni meg: Burde ikke vi også ha det litt ryddigere, krangle litt mindre om hvem som skal ta oppvasken, spise mer hjemmelaget mat, ha mer velkjemmede barn (ungene mine ser stort sett ut som kråkereir...) Og er det ikke mitt ansvar, mine valg som gjør at vi ikke har det? Og har nå egentlig denne jobben min, denne forskninga jeg holder på med osv osv noe verdi for noen andre enn meg selv? Er jeg ikke grunnleggende egoistisk som ikke tar meg bedre av barna mine? Jeg kan le av dette altså, og jeg er ikke blindt fanget av sånne absurde tvangstanker, men de ligger der littegranne, og jeg tror det handler om noen underliggende kvinne- og morsidealer i kulturen vår som eksisterer side ved side av likestillingsidealene og troen jeg vokste opp med som barn om at jeg kunne bli akkurat hva jeg ville her i livet...

Næsj. Bli med på "80% er godt nok-bevegelsen" istedet. Da slipper man sånn dårlig samvittighet for alskens tull og tant og fjas.

Sånne bloggere som dette, som er (jeg er klar over at det er nettpersonligheten her altså) så opptatt av fasade får meg alltid til å tenke at det er usikre og nevrotiske mennesker det er snakk om. Disse damene som er så redde for å få kritikk at de gjør slike vanvittige ting for å være uangripelig og som ikke slapper av før de er i graven. Det trigger ikke noe som helst annet enn medynk hos meg.

[Heilo]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Næsj. Bli med på "80% er godt nok-bevegelsen" istedet. Da slipper man sånn dårlig samvittighet for alskens tull og tant og fjas.

Ja takk. Utfører du 20%-lobotomi eller?

[Chanett]

Min familie har aldri latt seg regisere, likevel synes jeg at det er greit å kle seg pent når man skal i bursdag, ha det ryddig hjemme når man får gjester og ha blomster på bordet fordi det gir det lille ekstra. Vis meg den som synes at det er greit at alt er tilfeldig og bare flyter uansett hvilken dag det er.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Chanett, her.

Min familie har aldri latt seg regisere, likevel synes jeg at det er greit å kle seg pent når man skal i bursdag, ha det ryddig hjemme når man får gjester og ha blomster på bordet fordi det gir det lille ekstra. Vis meg den som synes at det er greit at alt er tilfeldig og bare flyter uansett hvilken dag det er.

Pent er noe annet enn matchende. Og ikke vri deg unna, jeg VET du har skrevet om at du prøvde å fargekode familien din.

Tsk, jeg har det nesten alltid ganske ryddig (etter min lave standard som tilsier at jeg finner det jeg leter etter og ser gulvet) , har ofte blomster på bordet og tvinger ungene til å ha på rent tøy i hvertfall fra morgenen av (mannen kler på seg selv), men jeg blogger ikke om det. Ikke trenger jeg å ta fri for å få det til heller. It goes without saying, lizzom. Skulle jeg skryte av noe så selvsagt, er det litt som å skryte av å huske å vaske hender etter man har vært på do.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Da kan du vise bilder av ditt spesialbestilte toalettpapir

Jeg har jule-dopapir på gjestetoalettet hver jul.

[Chanett]

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

Jeg har jule-dopapir på gjestetoalettet hver jul.

Du er gal. :angst:

[Chanett]

Opprinnelig lagt inn av Heilo, her.

Jeg tror noe av det som trigget meg i den opprinnelige tråden, og som gjorde at jeg følte behov for å diskutere den her, er at sånne avisartikler og sånne blogger berører meg på en eller annen måte. Selv om det selvsagt er romantisert visvass mye av det som presenteres så stikker det et eller annet sted inni meg: Burde ikke vi også ha det litt ryddigere, krangle litt mindre om hvem som skal ta oppvasken, spise mer hjemmelaget mat, ha mer velkjemmede barn (ungene mine ser stort sett ut som kråkereir...) Og er det ikke mitt ansvar, mine valg som gjør at vi ikke har det? Og har nå egentlig denne jobben min, denne forskninga jeg holder på med osv osv noe verdi for noen andre enn meg selv? Er jeg ikke grunnleggende egoistisk som ikke tar meg bedre av barna mine? Jeg kan le av dette altså, og jeg er ikke blindt fanget av sånne absurde tvangstanker, men de ligger der littegranne, og jeg tror det handler om noen underliggende kvinne- og morsidealer i kulturen vår som eksisterer side ved side av likestillingsidealene og troen jeg vokste opp med som barn om at jeg kunne bli akkurat hva jeg ville her i livet...

Jeg tenker at hvis du får slike tanker bør du enten øve deg i å gi beng eller så må du gjøre noe med livet ditt som får deg til å være fornøyd med det du har. Det er du som kan ta grep om ditt liv. Løsningen er ikke å gjøre de andre like deg slik at du skal få bedre samvittighet.

[Heilo]

Opprinnelig lagt inn av Chanett, her.

Jeg tenker at hvis du får slike tanker bør du enten øve deg i å gi beng eller så må du gjøre noe med livet ditt som får deg til å være fornøyd med det du har. Det er du som kan ta grep om ditt liv. Løsningen er ikke å gjøre de andre like deg slik at du skal få bedre samvittighet.

Det har du selvsagt helt rett i Chanett. Og jeg tar grep altså, jeg går som sagt ikke rundt i en rosa tvangstankerus, stort sett.

Jeg har heller ikke noe ønske om at alle andre skal ha like bustete unger som jeg har, hvis det virket sånn. Faktisk har jeg massevis av forståelse og respekt for at andre lever livet sitt på andre måter enn meg selv. Og ikke minst tror jeg det er viktig å huske på at vi alle har ulike skolisser, ulike tyggiser og what not. Har prøvd noen forskjellige typer sko de siste årene, og det er helt riktig som Kie sier at man får større forståelse for andres valg av det. Det er den romantiserte versjonen av hvordan livet kan være hvis man bare gjør de riktige valgene jeg sliter med.

[allium]

Fargekoding kan jo være ganske praktisk og tidsbesparende - det forenkler skittentøysorteringen.

[Olympia]

Når jeg leser Heilos siste innlegg blir jeg veldig glad for at bloggen har helt motsatt effekt på meg. Jeg blir glad for livet jeg har når jeg leser bloggen, rett og slett fordi jeg synes denne påtatt perfekte verden dama lever i er ganske kvalmende.

Jeg synes litt synd på barna hennes også. I min verden skal seksåringer bestemme selv hva de ønsker å gå i og hvordan de skal innrette sin lille verden (les: rommet), og ikke følge morens ønsker.

Legger til: Jeg er forresten ikke så veldig glad i muffins. Mulig det gjør meg immun mot den slags propaganda.

[Harriet Vane]

Jeg tror vi bare må puste med magen, Heilo. Det derre krampe-husmoropplegget er en veldig kort epoke i historisk sammenheng, og ellers til alle tider har nå ungene til vanlige folk gått lykkelige til som litt møkkete flokkdyr med hår som kråkereir.

Jeg er oppvokst med hjemmeværende mor, som selv var oppvokst med hjemmeværende mor. Mor var hjemmeværende i den opprinnelige formen, nemlig med gård, kyr, hest, griser, sauer, høner, kalkuner, geiter, kaniner, katter og hund, digert gammelt hus, enorm hage, svigermor i kårbolig, fjøsfolk og onnefolk som skulle administreres, og seks unger, pluss alle naboungene, søskenbarna og andre unger som dukket opp og ville ha en skive eller et glass vann.

Og så kom mormor på besøk. Direkte fra det plettfrie femtitallet, med en rekkehusleielighet på 90 m2 og en ørliten hageflekk som var enda mer plettfri. Aldri vært noe særlig i jobb annet enn litt eksamensvakt og ekstrahjelp i julestria i en butikk.

Det er ikke IMPONERENDE å holde et rekkehus i stand, når det er det eneste du gjør. Det er ikke IMPONERENDE at du kan servere to-treretters middag hver dag når ungene er på skolen og du har 8 timer å gjøre det på. Og det er dypt dypt urettferdig at mormor peste rundt mor, som hadde dobbelt så mange barn og 4 ganger så stort hus og maste om at det ikke var støvtørket i kottet på loftet.

Jeg tror en del av de husmorhappy har latt sine hjemmeværende mødre få styre for mye av hvordan ting bør være, og bare har måttet gi opp å kunne leve opp til PlettfriPerfekt samtidig som de jobber. Litt fordi de aldri har lært å gjøre dette som barn, fordi moren tok det og ytte service fremfor opplæring, og dermed har de ikke lært å organisere seg slik at de greier å delegere, gjøre flere ting samtidig og prioritere oppgavene.

Litt fordi de kanskje tror at alle andre er så fabelaktige (summen av alles gode sider kan ingen måle seg mot) at de ikke skjønner hvordan de skal få til alt uten å slutte i jobben, og litt fordi de har fedre som var totalt fraværende og dermed skjønner de ikke helt hvordan de skal putte mannen inn i hjemme-ligningen, og han forblir den mystiske x.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Chanett, her.

Min familie har aldri latt seg regisere, likevel synes jeg at det er greit å kle seg pent når man skal i bursdag, ha det ryddig hjemme når man får gjester og ha blomster på bordet fordi det gir det lille ekstra. Vis meg den som synes at det er greit at alt er tilfeldig og bare flyter uansett hvilken dag det er.

Det er noen hopp fra å kle seg pent i en bursdag, like litt pene blomster på bordet og at det er nogenlunde ryddig til endel av disse blogghjemmene altså.

Vår familie greier forresten å kle seg veldig pent, helt uten å fargekode oss.

Mimfamilien er forresten veldig gode på fargekoding og matching, er dere ikke Mim?

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av glitterchick, her.

Mimfamilien er forresten veldig gode på fargekoding og matching, er dere ikke Mim?

Ja, faktisk. Veldig, usedvanlig og helt utenomdetvanlige gode.

[Tallulah]

Her er forresten bloggen hennes: http://dentinista.blogspot.com/

Det er greit å legge inn adressen ja? Det er jo en offentlig side hvor hun fremstår lett identifiserbar.