Helt husmorhappy

Livet er faktisk her og nå, og hver og en står fritt til å fylle tiden sin med det som oppleves som meningsfullt og riktig. Jeg vurderer å gå ned i stilling for å være mer tilstede i hverdagen til den nydelige lille tassen vår. En barndom varer så kort, og hvis jeg har lyst - og anledning - hvorfor skulle jeg ikke kunne velge å bruke mer av tiden min sammen med gutten vår i noen år?

Jeg føler ikke at jeg skylder samfunnet noe som helst, jeg. Jeg har tatt/fått en høy utdannelse, javel, men jeg føler da likevel at arbeid er noe jeg gjør for meg selv, for å ha en meningsfull, strukturert hverdag, og ikke minst, for å få lønn. Dersom jeg og familien min kan leve med mindre lønn (og langtidskonsekvense av dette, som for eksempel redusert pensjon) så er det ok å gå ned i stilling. Mitt liv, mine valg, mitt ansvar.