Hvor i Norge tror du det er best å vokse opp - og hvorfor?

[rajraj]

Opprinnelig lagt inn av apan, her.

Jeg har jo selv bodd i Trondheim i mange år, og på svært mange områder kan ikke Oslo måle seg med bartebyen dessverre . Jeg husker fremdeles første gang jeg tilfeldigvis møtte en venninne i Oslo sentrum uten at vi hadde planlagt det på forhånd på en lørdag. Det var et virkelig høydepunkt, for sånt skjer jo ikke særlig ofte - på Nordre derimot var det andre boller på den fronten.
Nå har vi etablert oss i en av Oslos drabantbyer, og her er det mindre forhold sånn sett, men ikke akkurat noen trivelig gågate .

I Lillestrøm, derimot...

[shute]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Jeg tenker som apan at forskjellen mellom de 4 største byene i Norge ikke er all verden. Forskjellen ligger heller i storby, småby og distrikt.

Just.

Så da koker det ned til hvilken dialekt man er villig til å holde ut med på sine barn. Der utgikk Bergen og Stavanger.

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av shute, her.

Just.

Så da koker det ned til hvilken dialekt man er villig til å holde ut med på sine barn. Der utgikk Bergen og Stavanger.

Word.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av shute, her.

Så da koker det ned til hvilken dialekt man er villig til å holde ut med på sine barn. Der utgikk Bergen og Stavanger.

Og som det plutselig gikk opp for meg her om dagen: "Jeg produserer trøndere! "

[Enhjørning]

Opprinnelig lagt inn av rajraj, her.

I Lillestrøm, derimot...

Jeg var tenåring på østlandet, tre mil lenger østover inn i skauen, og Lillestrøm var et sted det var trygt og fint for meg å dra til på mine første shoppingturer på egenhånd.
Jeg fikk tannregulering den høsten jeg var 13, og det var aldri noe problem for mamma og pappa å sende meg alene med buss til Lillestrøm for å få den justert, for å ta ett eksempel.
Sånn sett en fin by å være barn og ungdom i.
I tillegg har man kulturmiljø, ryttermiljø, idrettsmiljø og det meste annet man kan ønske seg.

Bygda jeg bodde i var i overkant liten til at jeg ville valgt dt for mine barn, for bygdementaliteten var sterk hos mange, og man skulle ikke stikke seg ut mange millimetrene før noen sto klar med øksa.

[Frost]

Opprinnelig lagt inn av Hyacinth, her.

Apropos mørketid: Hvordan er det å bo et sted det er mørkt store deler av året? Blir man veldig påvirket av det? Blir mange trøtte? Er det mer depresjon pga mangel på dagslys? Er det vanskeligere å beholde en vanlig døgnrytme (også om sommeren når alt er lyst?)

Jeg vet at dette kommer an på, men går det an å si noe generelt om dette? Jeg er bare nysgjerrig, jeg har aldri vært nord for Trondheim. :synd og skam:

Det er ikke mørketid store deler av året. Mørketiden i Tromsø er fra 25. november til 17. januar. Det er altså ikke stummende mørkt selv om det er mørketid. Det er jo lys selv om sola er nedenfor horisonten. Avatarbildet er et utsiktsbilde fra huset vårt, tatt i mørketid. Himmelen får ofte et fantastisk rosa lysskjær i mørketida. Det er nydelig! I barnehagene passer de på og gå ut når det mest lys, så tar de inneaktitvitetene på ettermiddagen.
Ifølge ny forskning er det lite bruk av lykkepiller i Nord-Norge og mest bruk i Østfold. http://www.forskning.no/artikler/2010/mars/244161
En annen tilbakeviser mørketidsdepresjon, men viser til at enkelte kan ha søvnproblemer. http://www.forskning.no/artikler/200.../1166624420.82
Jeg, min familie og andre jeg kjenner har lite søvnproblemer, men jeg har erfart at tilflyttere sliter oftere.

Personlig elsker jeg både mørketid og midnattsola. De er hver sine ytterpunkter og helt fantastiske på hver sin måte. Om sommeren trenger jeg mindre søvn, og har ofte problemer med å legge meg pga av at det er så utrolig flott med sol midt på natta.

Tromsø er en fantastisk by. Mange tilflyttere blir boende her når de først har fått bo her, og blitt glad i den flotte byen vår og de herlige menneskene. Vi har utrolig mange kvaliteter som vi setter stor pris på. Vi har også et rikt kulturtilbud med filmfestival, buktafestival, konserter, teater osv. Vi har en veldig nærhet til naturen, både hav og fjell. Veldig mange av oss har også flott utsikt. Bildet i avataren min er et eksempel.

Tromsø er også en by hvor det er plass for alle. Det er lite rasisme. Vi har mange utenlandske studenter på universitetet, og asylmottak midt i byen.

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av shute, her.

Just.

Så da koker det ned til hvilken dialekt man er villig til å holde ut med på sine barn. Der utgikk Bergen og Stavanger.

Eller der ble det bare Bergen og Stavanger som sto igjen. Jeg kunne aldri bodd i Trondheim. Jeg tror jeg hadde gjort meg selv døv innen året var omme. En eller to trøndere er greit, men bare? Oh my gawd, altså.

Og Osloområdet? Jeg har bodd utenfor Oslo. Det er ikke mye personlighet i dialektene der nede. Ganske sjelløst.

[Teofelia]

Jeg elsker både mørketid og midnattsol. Jeg savner begge deler fra da jeg bodde i Nord-Norge.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Eller der ble det bare Bergen og Stavanger som sto igjen. Jeg kunne aldri bodd i Trondheim. Jeg tror jeg hadde gjort meg selv døv innen året var omme. En eller to trøndere er greit, men bare? Oh my gawd, altså.

Det som er så fint med Trondheim, er at det er helt normalt å snakke en annen dialekt enn trøndersk her.

[apan]

Opprinnelig lagt inn av Frost, her.

Om sommeren trenger jeg mindre søvn, og har ofte problemer med å legge meg pga av at det er så utrolig flott med sol midt på natta.

Ikke at Trondheim kan sies å ha noen markant mørketid, men noe av det jeg savner mest derfra er å gå hjem fra fest nærmest i sol midt på natten. Vel, jeg savner vel generelt å gå hjem fra fest midt på natten egentlig .

[rajraj]

Opprinnelig lagt inn av apan, her.

Ikke at Trondheim kan sies å ha noen markant mørketid, men noe av det jeg savner mest derfra er å gå hjem fra fest nærmest i sol midt på natten. Vel, jeg savner vel generelt å gå hjem fra fest midt på natten egentlig .

[Enhjørning]

Opprinnelig lagt inn av apan, her.

Ikke at Trondheim kan sies å ha noen markant mørketid, men noe av det jeg savner mest derfra er å gå hjem fra fest nærmest i sol midt på natten. Vel, jeg savner vel generelt å gå hjem fra fest midt på natten egentlig .

Mørketid og midnattssol er vidunderlige fenomener, og to av tingene som gjør at jeg elsker å bo akkurat her hvor jeg bor nå.

[Tallulah]

Jeg blir omtrent sprø av det lille mørket vi har i Oslo, og hadde blitt seriøst deprimert om jeg måtte forholde meg til enda mer mørke. Midnattsola sier jeg derimot jatakk til.

Jeg har for øvrig minner om å gå hjem fra fest i sol klokken fire om natten i Oslo også. Tusle oppover Grünerløkka og folk griller frokost på fortauet og alle er vennlige og slår av en prat. Det var tider det.

[Pepper Lemon]

Om vi bruker Operaen? Vel, vi er der jo innimellom. Spiser lunsj der, og rusler på taket. Men forestilling har vi ikke fått billetter til. Jeg har prøvd et par ganger, men har vært for sent ute. Jeg er heller ingen operagjenger, jeg trives i tilfelle best på barneforestillinger eller teateroppsetninger. De aller fleste jeg kjenner her i byen har imidlertid vært på forestillinger der. De fleste oslofolk jeg kjenner er i grunn betydelig mer høykulturelle enn meg.

[Blondie]

Jeg tenker som mange andre at det er revnende likegyldig hvor man har adresse, det viktigste er hvordan man legger forholdene til rette.

Vi bor i en middels stor by, i et middels stort område, ikke veldig langt fra hovedstaden. Jeg synes det er trygt og godt her fordi jeg har vokst opp her selv, mens for andre vil det nok være skummelt å bo sentrumsnært med små barn. Jeg kunne nok fint bodd i Oslo med barn også, hadde det ikke vært for de sinnsyke prisene.

Vi har akkurat passe med fritidstilbud, har skog og sjø et steinkast unna og kan svippe inn til Operaen på en kveld hvis vi har lyst til det.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av apan, her.

Ikke at Trondheim kan sies å ha noen markant mørketid, men noe av det jeg savner mest derfra er å gå hjem fra fest nærmest i sol midt på natten. Vel, jeg savner vel generelt å gå hjem fra fest midt på natten egentlig .

Hehe. Jeg studerte i Trondheim, og hver gang vi er der på ferie eller helgebesøk, får jeg forsterket oppfatningen min om at Trondheim er en hyggelig by der man kan sitte oppe og drikke rødvin hele natten, sove til langt på dag og deretter rusle rolig til en kafe for å treffe venner, mens Oslo er et kjipt og stressende sted der man må stå opp tidlig og gå på jobb og betale skatt.

[apan]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Hehe. Jeg studerte i Trondheim, og hver gang vi er der på ferie eller helgebesøk, får jeg forsterket oppfatningen min om at Trondheim er en hyggelig by der man kan sitte oppe og drikke rødvin hele natten, sove til langt på dag og deretter rusle rolig til en kafe for å treffe venner, mens Oslo er et kjipt og stressende sted der man må stå opp tidlig og gå på jobb og betale skatt.

Ja, jeg er redd for at også min oppfatning av Trondheim er preget av hva jeg pleide å drive med der. Jeg antar de som er voksne og jobber i Trondheim også betaler skatt og står opp tidlig .

[bina]

For en underlig tråd dette ble! Jeg konstaterer at vi er langt unna starten på tråden, og at dette ikke lengre handler om barns oppvekstvilkår.

Men moro med avsporinger, det er det jo!

Jeg tror at det er riktig det flere er inne på, at de store skillelinjene går mellom stor by - mindre by - landsbygd.

Så kommer den andre skillelinjen, som går på landsdel. For meg for eksempel så ville vestlandet vært utenkelig. Vanskelig å forklare hvorfor, det er sikkert følelsesmessig. Det er litt forskjellig kultur fra landsdel til landsdel, det blir sikkert et spørsmål om hvilken av kulturene man føler seg mest hjemme med.

Men så er det første punkt igjen, for uansett landsdel så er store byer noe for seg selv, hvor den lokale kulturen ikke er så synlig. Og så blir kulturen litt mer synlig i de små byene, og mye mer synlig på landsbygda.

Så langt har vi altså en matrise med stor by - liten by - landsbygd, og med Nord-Norge, trøndelag, vestlandet, sørlandet og østlandet.

Og da begynner de personlige tingene å spille inn. De fleste har et varmt og nært forhold til byen der de studerte. Man var jo ung, det var fest og moro... what's not to like? Forholdet til familien avgjør om man ønsker nærhet til dem eller ikke. Og så er det jobb, venner...

Jeg tror ikke det går an å "måle" hvilken by som er best, eller hvilken landsdel, og så videre. For det er jo følelsesmessig. Jeg mener, i teorien kan man jo måle hvilket fotballag som er best, og så begynner sikkert alle å heie på dem, ikke sant?

[Dixie Diner]

For meg ville det vært utenkelig å bodd langt nord. Ungene hadde sikkert syntes det var ok, men jeg er så glad i vestlandsklimaet med lite snø (i år har det jo vært litt annerledes da men nå er det full vår her med varme, sol og ingen snø, jeg går ute i bare genser og koser meg). Jeg får fullstendig panikk av tanken på å ha så lange vintrer og så mye snø som enkelte steder i landet, jeg fryser langt inn i sjela. Men alt er jo en vane, sikkert, og jeg har jo vokst opp i Stavanger og er selvsagt veldig glad i den byen og byene rundt, og føler meg helt hjemme her, så det spiller jo selvsagt inn.
Og Oslo, jeg elsker den byen, men herregud så kaldt om vinteren! Jeg har faktisk aldri opplevd maken til kulde og er sjeleglad jeg bor her i "varmen".

[Katta]

Akkurat det med mørket og været i Trondheim (selv om det faktisk har vært bedre værmessig her noen år nå enn slik jeg husker det fra før-studenttider) er et stort minus. Ingen tvil om det. Byen ellers derimot er ganske perfekt i mine øyne, jeg kunne godt rykket den opp med rot og tatt den med meg sørover til litt mer sol og litt lengre sommer.

Jeg har bodd endel år i Oslo også. Og jeg ser med interresse på hva dere skriver, det kunne nemlig ikke ramla meg inn baklengs å ta med meg barn og bosette meg i Oslo by. Kulturtilbud er fint det, men hvis man ikke har mulighet til å planlegge veldig godt slik at man bosetter seg nær jobbene til begge foreldrene, blir det skrekkelig mye tid som går bort i transport. Det er ikke uten grunn at barnehager i Oslo ofte stenger 1715-1730 mens de stenger 1630 her i byen. I tillegg ser jeg at dere trekker frem flerkulturelt samfunn som et stort pluss, der er det åpenbart også noe jeg ikke har skjønt. Jeg kan nemlig ikke se at det skal være positivt for et barn å vokse opp som språklig minoritet i eget land. Jeg presiserer: jeg er veldig positivt innstilt til miljøer som består av mange kulturer og flere språk, men ikke på den måten at det er ETT annet språk eller et par andre kulturer som dominerer skoletilværelsen fullstendig. Også fordi dette gir lærerne ekstra utfordringer uten at det nødvendigvis følger ekstra personell med. Det igjen varierer vel fra bydel til bydel.

Jeg tror vel heller ikke at tilgangen til kulturtilbud er det som gjør om et sted oppleves som bedre eller dårligere å vokse opp for barn. Klart det er fint å ha tilgang på mye kultur. Ikke at jeg savner noe her i forhold til slik jeg hadde det da jeg bodde i Oslo, men det er jo greit at det er noe. Det at stedet er stort nok til at det er et et miljø som passer uansett hvem man er, at man slipper valget mellom fotball og rølp, korps og rølp eller bedehus og/eller rølp slik det var der jeg vokste opp litt utpå landsbygda er åpenbart en fordel. Men der er Trondheim/Bergen/Stavanger store nok etter mitt skjønn. Ikke Kristiansand, den er kanskje stor nok, men ikke variert nok likevel. Tromsø har jeg ikke bodd i.

Dette var egentlig en litt farlig tråd, for jeg merker at jeg sitter her og tenker at kanskje Oslo er et sted man kan bo med unger likevel.