Hvor i Norge tror du det er best å vokse opp - og hvorfor?

[Primrose]

Vi bor i Oslo, men er mye mer glad i natur enn i alskens kulturtilbud, så jeg må innrømme jeg savner fjell og sjø. Men så er man to som vil ha interessante jobber. Jeg er enig med de som sier at for barn så er det nærmiljøet og familie/venner som betyr noe, ikke så mye hvor i landet man bor.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av safran, her.

Det er ikke alle ungdommer som henger rundt spor 19 på Oslo S - dessuten er politiet veldig oppmerksomme på dette miljøet og følger tett opp.

I tillegg finnes det langt verre miljøer enn emoene på spor 19.

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Det må da være lettere å havne i feil gjeng når det finnes en feil gjeng? Eller blir det helt feil?

Alle steder har en feil gjeng. Jeg mener det er lettere å havne i feil gjeng når man har to valg, de snille og de slemme, enn når man har et hav av muligheter på hver side.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Hyacinth, her.

Jeg skjønner hva du mener, men man får da vitterlig, som nevnt tidligere i tråden, mange ulike aktivitets- og kulturtilbud andre steder også. Nei, ikke overalt. Men mange steder. Ja, klart utvalget er større i Oslo, særlig for voksne. Men jeg kan bare ikke se at det kan spille noen stor rolle for ungene. Vi er også ofte på museer, ikke fullt så ofte på utstillinger, men det kunne vi fint ha vært. Det er museer nok til å dekke en toukersperiode, minst, hver dag. Det er forestillinger i ett sett, det er bare tid, interesse og økonomi som setter grenser. I tillegg er det fritidsaktiviteter så det holder. Jeg skjønner ikke hva dette har å si for barn.

Enig, det er VELDIG mange museer i Stavanger og de setter også opp en haug med forestillinger i Bjergsted og andre steder, jeg synes det er noe hele tiden.
Vi har også flere kolonihager her, så at noen nevnte det. Men Den Lille Kokosbollefabrikken har vi ikke.

[Tangina]

Opprinnelig lagt inn av Acsa, her.

Jeg har vokst opp i Oslo, og klarer egentlig ikke å se et eneste argument som taler mot at ikke det skulle være det absolutt beste stedet å vokse opp.

Samme her. Jeg har vokst opp et steinkast fra slottet og elsket Oslo da og gjør det fortsatt. Jeg vokste opp midt i Saabye Christensen-land på en tid da det var lite biler, ungene spilte stikkball i gata og det nesten alltid luktet tørr støvete asfalt og blomstrende syriner... Det eneste aberet var at jeg ikke fikk ha hest i bakgården. Trives ikke like godt der i dag, etter at supersnobbene har inntatt strøket, men heldigvis er det mer enn nok av strøk å ta av i byen. Nå har vi flyttet til mer landlige omgivelser, men fortsatt sentralt i Oslo.

Jeg elsker kontrastene - storby og marka, vestkant og østkant, brune buler og feinscmecker-restauranter. Jeg liker å fortsatt kunne oppdage steder i byen jeg ikke kjenner, samtidig som jeg har en god hjemmefølelse de fleste steder. Jeg har heller ikke opplevd noe kriminelt bortsett fra en og annen blotter og en ekkel mann som fulgte etter meg på Torshov - dvs nå kom jeg på et par innbrudd i barndomsleiligheten, og et aldri så lite skudddrama i nabolaget på seint 80-talls Grünerløkka - og føler meg for det meste trygg alle tider på døgnet.

Jeg kunne godt ha bodd et annet sted med barna mine - både i by og på landet - men jeg tenker at det er uendelig mange ting ved Oslo jeg er glad for at jeg kan videreføre til barna mine.

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

Alle jeg kjenner som har vokst opp i Kristiansand, hater stedet som pesten.

Jeg kjenner to typer: de som alltid drømmer om snekker og tærne i tangen og som helst bare er sammen med andre kristiansandere, og de som er som mannen min som skyr det meste som har med Kristiansand å gjøre. I hvert fall når han er i Oslo.

[Kitty Bastard]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Men jeg ser på et vis for meg at det er flere fallgruber for tenåringer i Oslo (jada og i Trondheim/andre byer også kanskje) enn på mindre steder? Det må da være lettere å havne i feil gjeng når det finnes en feil gjeng? Eller blir det helt feil?

Etter min erfaring er det mye lettere å få tak i dop, sprit og annen fjas i småbyer enn i storbyer.

Og det er alltid en gjeng. Problemet i småbyer er ofte at det ikke er så mye annet. Et lite miljø blir giftigere langt fortere enn et stort et, og når du ikke har noe bedre for deg, ikke kan bytte skole hvis du ender opp i litt feil miljø, og "alle andre gjør det", da er det vanskelig(ere) å holde seg unna.

[apan]

Opprinnelig lagt inn av Lykken, her.

Det er nå alltids en feil gjeng, om det så er på Fagernes, Spydeberg eller Årdal.

Det tror jeg også. Der jeg vokste opp, kunne man velge mellom TenSing, rånerne og grisefylla; ikke akkurat noe særlig til utvalg det akkurat.

[Amelie]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

Jeg føler meg aldri utrygg i Oslo, og har aldri, aldri vært utsatt for noe kriminelt de 35 årene jeg har bodd her (har dog blitt tåregasset av politiet! ).

Jeg liker Hovedbiblioteket og Trefoldighetskirken, Vår Frelsers gravlund og Universitetsgata, Universitetet og universitetshagen (seff!), Rådhusplassen og Akershus festning. For eksempel. Om ikke DET er sentrum, så vet ikke jeg.

Jeg er veldig glad i Oslo, og kunne på mange måter gjerne bodd der igjen. Men etter noen fine år på Kampen/Vålerenga, toppet det seg litt etter et dramatisk innbrudd som ødela litt av boligidyllen og tryggheten (vi var hjemme med baby). Vi flyttet ut av byen et halvt år etter, og valgte rekkehus, nærhet til tog, gode fritidstilbud for barn, mye skog og 20 min kjøring til Oslo.

Fantes ikke pysete i Oslo før jeg ble gravid.

[emm]

Jeg synes det var veldig fint å vokse opp i Oslo, og føler meg nå som en gal mor som virkelig gikk med på å flytte ut. Vi bor fortsatt ikke langt unna, men dette er virkelig bygda i forhold. Ungene elsker stedet vi nå bor på, så jeg heller mot å signere tidligere innlegg som gikk på en sum enkeltfaktorer som avgjør om stedet er godt eller ikke, ikke stedet i seg selv.

[Amelie]

Opprinnelig lagt inn av apan, her.

Det tror jeg også. Der jeg vokste opp, kunne man velge mellom TenSing, rånerne og grisefylla; ikke akkurat noe særlig til utvalg det akkurat.

[Veslemøya]

Opprinnelig lagt inn av Kitty Bastard, her.

Problemet i småbyer er ofte at det ikke er så mye annet. Et lite miljø blir giftigere langt fortere enn et stort et, og når du ikke har noe bedre for deg, ikke kan bytte skole hvis du ender opp i litt feil miljø, og "alle andre gjør det", da er det vanskelig(ere) å holde seg unna.

Det kan være veldig kreativt fruktbart å bo på steder hvor det ikke finnes så mange tilbud også. Det at man kjeder seg litt er jo ofte bare positivt. Man blir både kreative og nytenkende. Jeg kjenner godt til et tettsted i Nordland som har skapt MANGE musikere, og hvor foreldrene engasjerte seg stort i forhold til å lage teatergrupper, kor osv i barndommen deres.

[Amelie]

Sant nok, Veslemøya.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av apan, her.

Der jeg vokste opp, kunne man velge mellom TenSing, rånerne og grisefylla; ikke akkurat noe særlig til utvalg det akkurat.

Og det endte som regel opp med at man klinte med rånerne. I grisefylla.
(TenSing har jeg for øvrig liten erfaring med.)

[safran]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

… Slottsparken etter midnatt alene kunne ikke ha ramlet meg inn langsomt engang, det synes jeg er kjempeskummelt. Jeg vet ikke om det er noen grunn til at jeg skulle være redd der, men det er jeg. …

For all del, det er visse steder i byen jeg ikke oppsøker på kveldstid. Nederste del av Karl Johan og nedre del av Akerselven, for eksempel. Men det er altså ikke noe problem for meg å unngå å oppholde meg der.

[Imma]

Jeg blir litt smårørt av alle som føler så varmt for Oslo, eller andre byer. Jeg har aldri hatt en følelse for noen av de byene jeg har bodd i. Jeg trives overalt, og min hjemmefølelse er der jeg har mine. Dvs at jeg følte meg like hjemme i Bodø og Oslo som i Bergen, Narvik og Sandefjord. Men føler meg ikke spesielt knyttet til noen av byene, bare av relasjonene med menneskene i dem. Kunne gått tenkt meg å ha en sånn følelse for et spesielt sted, men innser at det sannsyligvis ikke er lokalisasjonen som er avgjørende for min følelse av å være hjemme.

[Kitty Bastard]

Opprinnelig lagt inn av Veslemøya, her.

Det kan være veldig kreativt fruktbart å bo på steder hvor det ikke finnes så mange tilbud også. Det at man kjeder seg litt er jo ofte bare positivt. Man blir både kreative og nytenkende. Jeg kjenner godt til et tettsted i Nordland som har skapt MANGE musikere, og hvor foreldrene engasjerte seg stort i forhold til å lage teatergrupper, kor osv i barndommen deres.

Ja, det kan nok tippe begge veier. Og jeg krangler overhodet ikke på at det er sunt å kjede seg litt. Det har bare ikke fungert for noen av småstedene jeg kjenner godt nok til til å uttale meg om.
"Kreativ og nytenkende" er ikke akkurat ord som beskriver hjembygda. Heller tvert i mot. Mye gammeldagse holdninger, mye dop og heimkok, og dårlige skoler.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av glitterchick, her.

Alle steder har en feil gjeng. Jeg mener det er lettere å havne i feil gjeng når man har to valg, de snille og de slemme, enn når man har et hav av muligheter på hver side.

Jeg tilbragte noen år av tenåringstida i Harstad, og det er det eneste stedet i verden jeg har opplevd å vite sånn noen lunde hvordan jeg skulle få tak i narkotika, hvis jeg skulle hatt noe ønske om å prøve det.

[Che]

Opprinnelig lagt inn av apan, her.

Det tror jeg også. Der jeg vokste opp, kunne man velge mellom TenSing, rånerne og grisefylla; ikke akkurat noe særlig til utvalg det akkurat.

Haha - flere som har den feelingen der, gitt! (Ikke jeg nei, jeg er fra Trondheim, men jeg har da tilbragt tid "på landet")

- og møtt rånere som har vært "i byen" (dvs Trondheim, selv om de bor 10 mil unna og kjører gjennom opptil flere småbyer på veien )

[Høst]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Jeg tilbragte noen år av tenåringstida i Harstad, og det er det eneste stedet i verden jeg har opplevd å vite sånn noen lunde hvordan jeg skulle få tak i narkotika, hvis jeg skulle hatt noe ønske om å prøve det.

Det er en by jeg ikke hadde flyttet tilbake til. Innom på besøk, ok, men ikke for å la vesla ha ungdomstiden sin der.

[Heiko]

Tja, hva er best.
Jeg vokste opp på en liten holme langt ute i havet. Det var fint det. Ikke akkurat veldig spennende, nesten ingen organiserte fritidsaktiviteter, ikke akkurat det store mangfoldet på noe vis, men fine omsorgsfulle mennesker. Det siste er en bra ting.

Nå skal mine barn vokse opp i Oslo. Det er både skremmende og veldig fint på en og samme gang. Tanken på å oppdra barn og ungdom, og ha ansvar for at det går dem vel er er skremmende i seg selv, og dermed uavhengig av stedet vi bor på.

Noe av det fineste med det at mine barn skal vokse opp i Oslo er at de opplever mangfoldet blandt mennesker, det gir rom for gode samtaler og de gjør dem til tolerange og inkluderende små mennesker. Det at blant annet andre språk, kulturer, religioner og etnisitet er en naturlig del av hverdagen deres gjør meg oppriktig glad. Det som kunne oppleves som anderledeshet og potensielt skremmende er en del av normalitetsbegrepet for ungene mine, og det var det jaggu ikke der jeg vokste opp.

Det å kunne ha muligheten til å velge seg venner, aktiviteter og et miljø som passer en er absolutt også en fordel, som mange før meg har nevnt. Det er slitsomt å ikke passe inn, og sjangsen for å finne likesinnede er større når man bor i en storby.

[Candy Darling]

Jeg er født i Oslo, bergenser på min hals, nå utflyttet, har studert i Trondheim og flyttet tilbake til Oslo. Jeg må da være kvalifisert til å uttale meg? I tillegg har jeg vokst opp både i ordentlige drabantbyer (Lørenskog, Fyllingsdalen, Loddefjord) og på bøgda (som i to ferger fra nærmeste espresso. Ikke at det var espressoer i sentrum heller da, men man får fremdeles ikke espressoer i my hood. Det er broer nå, i det minste.).

Jeg er i hvert fall ikke i tvil, for min del. Det går veldig bra å vokse opp på bygda, det går fint å vokse opp i drabantbyer. Med små barn spiller det nesten ingen rolle, så lenge man har venner og god familie.

Det er imidlertid veldig forskjellig når man kommer i tenårene. Jeg flyttet fra byen akkurat da jeg bikket over i den alderen, og måtte gi opp håndballen, hesteridningen jeg akkurat hadde fått lov til å melde meg på og alle de andre mulighetene jeg følte jeg hadde. På Bøgd1 var det kun fotball, korps og bedehus. Virkelig. Ingenting annet. Friidrett hvis du var villig til å dra noen mil. Til gjengjeld var det oversiktlig og fint og alle så deg og visste hvem du var. Det var trygt i noen år, så ble det fryktelig, fryktelig klaustrofobisk. Hvis man da f.eks. ikke lenger helt var den alle visste du var.

Jeg synes det største problemet med mindre steder ikke egentlig er at man ikke kan være den man vil, men at det er fryktelig vanskelig å endre seg. Jeg gikk fra diskoen til bedehuset. Det har helt umulig å gå tilbake.

På samme måte har jeg en nær venn som i voksen alder i Bergen har funnet ut at h&n er homofil. Det er også skrekkelig vanskelig. Det er et veldig gjennomsiktig miljø, med bare noen få steder man kan være. Min venn synes det er umulig å holde hånd med sin samboer i gatene i Bergen, fordi h&n ikke er rede til å ta fightene rundt det når h&n treffer kjente. For det gjør man i Bergen.

Oslo er min by. Ikke fordi jeg er født her. Ikke fordi jeg er oppvokst her. Men fordi jeg har valgt det, helt selv. Det var et godt valg.