Hemmeligheter i parforhold

[Pappalille]

Skal vi se. Nei aC, det var ikke deg jeg kommenterte, Glitter hadde rett kommentar i tankene.

Mim, jeg synes også at enkelte av svarene dine har vært nokså ... sinte, men jeg er enig i tanken bak som du klargjør veldig fint i det siste innlegget ditt. Det var også litt av tanken bak min egen kommentar.

I mange år var mine venner menn. Jeg stolte ikke på kvinner, jeg trivdes ikke med kvinner, og jeg hadde ikke noe behov for å dele "kvinneting" med noen. I de vennskapene opplevde jeg svik, baksnakking og faenskap ikke helt ulikt "slik kvinner gjør". Jeg opplevde aldri menn som spesielt (sammenlignet med kvinner) reale eller rett frem, det slo meg at dette har noe med personlighet og oppdragelse og folkeskikk å gjøre, men svært, svært sjelden med kjønn.

Det ligger mye kvinnehat i stereotyper, akkurat som det ligger mannehat i andre stereotyper. (Menn er alltid utro og ikke til å stole på straks de har kommet i underbuksa di.)

Nå har jeg noen få, men nære venninner, og jeg merker at det å åpne meg for kvinner gjorde noe med meg. Jeg har det bedre ved å dele noen svært vanskelige ting med de venninnene. Det er alltid ting jeg har snakket med Mett om først, men Mett kan svært, svært vanskelig forstå hvordan det oppleves å kjenne at skjeden din ramler ned i trusa di. Det går ikke på hvem han er som menneske eller hvor empatisk han er eller hvor nære venner vi er. Det går på at han alt har kjønnsorganene sine i trusa.