30-årskrisen

[annemede]

Trettiårsdagen min begynte tragisk, og endte fantastisk. Jeg var gravid, trøtt, hjemme med sykt barn, mann som hadde vært borte om natten, kvalm og i det hele tatt. Det endte bra, og 30 er da ingen alder.

[Gremli Skremli]

Jeg bare gleder meg, selv om jeg må innrømme at jeg skvatt litt da jeg oppdaget her om dagen at det er neste år.

[Polyanna]

Neh. Jeg syns i grunnen det er helt topp å bli eldre, jeg! Jeg jobber i en bransje der "grå hår" er verdsatt, vennene våre er på vår alder og jeg er ute av sjekkemarkedet. Vi har barn nummer tre på vei, har god økonomi og helse og livet er på alle måter supert (om enn slitsomt til tider), og for hvert år blir det bedre.

Da jeg ble 30 var jeg relativt nygift og hadde akkurat begynt å prøve på første barn, og sjenket ikke den overgangen med "30" en tanke.

[konemor]

Grudde meg nok mest før jeg ble 30(til å bli 30). Når 30 års dagen kom var det jo igrunn heilt greit. Nå er jeg 33 og det som "plager" meg mest nå er at tiden går så utrolig fort.. Er jo snart 40 jo (ha, ha) og det er jo litt krise da

[Anuk]

Opprinnelig lagt inn av Azi, her.

Snart er det 2 år igjen hos meg også! :angst:

Akkurat ja. Jeg opplevde ikke noen 30-års krise, derimot hadde jeg en 28-års krise med angst for å fylle 30....

Da jeg var 28 ønsket jeg fortsatt å være ung, og assosierte meg med dem rundt 25. Da ble det HELT feil og gammelt å fylle 30. Skummelt! Jeg grudde meg som en hund til å fylle 30.

Men da jeg ble 30, hadde måten jeg så på meg selv forandret seg. Da ville jeg gjerne være voksen og moden. Og som 30-åring er man fortsatt av de yngste voksene, så da var det null problem og bare fint å bli 30!

Ellers ble 40 passert uten at jeg reflekterte noe større over det.... (kanskje fordi jeg var travelt opptatt med å tilpasse meg i rollen som småbarnsmor).

[astrid_d]

Jeg hadde blitt mamma fem dager i forkant, og var mer opptatt av ammeinnlegg og søvn enn av at jeg ble 30. Syns det var "verre" å bli 26 år, jeg. Da var jeg nærmere 30 enn 20.

[Molo]

Jeg husker ikke 30-årsdagen min en gang så det var neppe krisestemning på berget.

[Observatøren]

Jeg har lyst til å bli 30, jeg. Helst i går, eller i fjor hvis det er mulig.

[Kirsebær]

Nå har ikke jeg passert 30 ennå, men jeg ser ikke noe mørkt på det. Jeg ser ikke noe mørkt på å bli 40, 70 eller 90 heller.

Jeg merker med meg selv at jeg blir mer sikker på både meg selv og på andre etterhvert, og folk hører på meg på en annen måte enn da jeg var 20.

Jeg liker å fylle år.

[Observatøren]

Opprinnelig lagt inn av Kirsebær, her.

Jeg merker med meg selv at jeg blir mer sikker på både meg selv og på andre etterhvert, og folk hører på meg på en annen måte enn da jeg var 20.

Men nå har jeg den fordelen at jeg ser 30 ut.

[Røverdatter]

Jeg er på vei inn i mitt livs største krise fordi jeg fyller 30 om et par måneder. Det er jo fint å lese at alle syns det er så fantastisk flott å bli gamle, jeg syns nemlig det er helt forferdelig og skulle gjerne satt livet i revers noen år.

[Blush]

Som første i "gjengen" av jentene til å bli 30 (og alle andre tall) så var det litt kjipt, men jeg hadde en utrolig morsom fest (anbefaler å ha stor feiring) og dagen ble bare helt knall. Ingen krisefølelser, eller panikk, men heller ingen jubel.
Derimot hadde jeg en pre-40-årskrise i fjor når jeg ble 36 og innså at jeg nå var nærmere 40 mens enkelte tilkomne medlemmer i vennekretsen knapt har blitt 30. Tilsvarende med det fysiske forfallet - rynker, grå hår, slapp hud sto (står?) for meg som svært tydelig og markerende i motsetning til mine venninner. Selvsagt mest i mitt lille, selvsentrerte hode. Nå nærmer jeg meg 37, og det hele har roet seg, og den dagen jeg blir 40 tror jeg at jeg vil riste på hodet av meg selv om min selvskapte panikk (og konstatere at huden har blitt enda slappere, håret utsatt for enda mer farge og skapet fylt av nye vidunderkremer, men med en større indre ro likevel).

De værste følelsene tror jeg river og sliter når man har det foran seg, og når det vel er overstått så innser man at årene man teller og øker i antall er å verdsette.

[Miss Norway]

30 merket jeg knapt.

Om to og et halvt år blir jeg 40. DEN blir verre kjenner jeg. *gammal*

Skjønner ikke hva du mener???

***tutta på tyvetolv***

[Pepper Lemon]

Livet har generelt blitt bedre og bedre for hvert år. Hvis det fortsetter slik så må jo det å fylle 50 bli det beste som har skjedd meg! Jeg har ingen problemer med å fylle 30. Og egentlig gleder jeg meg til å fylle 40. Tenk så fint å være ferdig med småbarnstiden, ha god økonomi med tid til å reise masse og sove lenge i helgene samtidig som man er så ung at man har masse energi og livslyst.

Det er også viktig å huske at tredve er det nye tyve. Og førti er det nye tjuefem.

[Azi]

*Noterer rådene her*

-Ha stor fest!
-Hjernvaske meg selv til å tro at jeg er forsatt 20 år når jeg blir 30!

[kunstnerspiren]

Jeg hadde 30 års krise. Ikke en voldsom en, men dog... Synes liksom noe skjedde med huden, rynkene kom plutselig for å bli...syntes det var trist å forlate 20-årene, eller mer rart kanskje. Ble veldig opptatt av utseende på en måte, veldig bevisst på å kle meg bedre og se bedre ut, bevisst på kroppen og holde meg slank og sånn. Holde stilen liksom...og det har jeg fortsatt med.

[Heiko]

Opprinnelig lagt inn av Benmurphy, her.

Det er jo å bli 35 som er bøygen, fordi da er man plutselig nærmere 50 enn 20 .

Ben "repeat after me" Murphy

Takk skal du ha for at du minnet meg på det! Kun dager igjen

[løvemor]

Fyller 30 i år og skal feire det stort. Jeg er utrolig fornøyd med å være den jeg er, akkurat der hvor jeg er nå i livet. For meg kjennes det å være her hvor jeg er nå - straks 30, 2 barnsmor, yrkesaktiv - som å ha landet. Jeg er trygg og glad i meg selv, fornøyd med det jeg har oppnådd så langt i livet, glad for at jeg har lenge igjen, forferdelig takknemlig for alt jeg har og ikke minst for at jeg har så mange fantastiske mennesker rundt meg. De 30 skal feires ja!!

[maribo]

Ingen krise å bli 30 - alternativet til å bli eldre er så mye verre...