Ved et eventuelt samlivsbrudd - hvor skulle ungene bodd?

[Maylen]

Barna hadde blitt boende hos meg, med samvær med far. Har allerede den eldste (som har en annen far) hos meg 100%, og det har jeg hatt i 13-14 år. Vi har tidligere prøvd å gå fra hverandre og da ble jenta også boende hos meg, med utvidet samvær med far. (annenhver helg, og ellers mange ettermiddager på besøk hos barna hjemme hos meg, felles middager osv)

Nå har vi enda en liten en, og han hadde nok også blitt hos meg. (med vanlig samvær og ellers litt ekstra ettersom det passer)

Dette fordi det passer oss best med tanke på arbeidssituasjon, og ekstra behov hos barn der jeg er mest oppdatert. Mannen er en veldig god omsorgsperson, men hadde nok ikke vært så god i en alenefarsituasjon. Vi er også begge to i mot 50/50 deling der barn bor i koffert og ikke har ett sted de selv kan kalle sitt hjem, men alt er "hjemme hos mamma" eller "hjemme hos pappa".

[Kate]

Bor alene med arvingen, så det er ingen problemstilling.

[Pelen]

Tilnærmet 50/50 regner jeg med, avhengig av hvor mye mannen skulle reise i jobben.

[Lenam]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Hvordan unngår man et "stygt" brudd, dersom man ikke "bare har vokst fra hverande" eller begges kjærlighet gikk over til godt vennskap sammtidig?

Med stygt brudd mener jeg ikke nødvendigvis ildspåsettelser, drapsforsøk og falske anmeldelser altså.

Om mannen min hadde ønsket at vi skulle gå i fra hverandre nå hadde jeg garantert blitt både sint og fryktelig såret. Poenget er vel at barnefordeling og for så vidt annen fordelig bør tas når stormen har stillnet. Det er jo en mann jeg elsker og som har vært en så stor del av livet mitt så lenge, jeg kan ikke se for meg at dette skulle bunnet i et så stort hat at vi ikke kunne fått til et greit brudd.

Jeg er sikkert farget av å være skilsmissebarn av særdeles ordnede forhold. Mine foreldre hadde det garantert bedre begge to av å ikke være sammen. Det var mamman min som tok skrittet, men når pappas sårede stolthet hadde lagt seg så gjorde de det beste av situasjonen. De er fremdeles veldig gode venner nå, 12 år etter skilsmissen, selv om begge er etablerte på nytt.

[Blå]

Jeg tror heldigvis ikke at et brudd er så veldig sannsynlig for oss.

Om det skulle skje, så er jeg forholdsvis sikker på at vi ville blitt enige om at jentene skal bo hovedsakelig hos meg og ha mye tid sammen med sin far.

[nolo]

Jeg har det på samme måte som Blå.

[Mandino]

Ekkel tanke - tror vi hadde delt 50/50.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Ja, det er godt mulig at HI mente det som en prinsipiell diskusjon, da er det jeg som har misoppfattet. Jeg oppfattet det mer som hvordan vi trodde det kom til å bli.

Vel, med mindre man har for vane å gå ut ifra at man kommer til å handle i strid med grunnverdiene sine i enhver tenkt situasjon, så er det vel rimelig å anta at en "hvordan tror du du ville reagere" - diskusjon ikke vil være blottet for prinsipper?

[turi]

Hos meg.

[Svanen]

Opprinnelig lagt inn av Lenam, her.

Om mannen min hadde ønsket at vi skulle gå i fra hverandre nå hadde jeg garantert blitt både sint og fryktelig såret. Poenget er vel at barnefordeling og for så vidt annen fordelig bør tas når stormen har stillnet. Det er jo en mann jeg elsker og som har vært en så stor del av livet mitt så lenge, jeg kan ikke se for meg at dette skulle bunnet i et så stort hat at vi ikke kunne fått til et greit brudd.

Jeg vil heller si at barnefordelingen bør tas kjapt. Å vente til "det stilner" kan bli en tøff periode for barna, med mye usikkerhet.

Ting kan forandre seg mye etter et brudd selv om en har elsket hverandre.

Jeg vil pressisere at jeg mener ikke det ikke kan fungere for deg.

(og jeg kjenner at jeg egentlig har lyst til å si mye, men føler meg ikke helt komfortabelt med det i det åpne forumet)

[Svanen]

og der ser jeg at jeg er noe treg til å skrive, og at andre sier mye av det samme...

[Lenam]

Opprinnelig lagt inn av allium, her.

For de aller fleste dreier det seg ikke om hat (eller ildspåsettelser, drapsforsøk og falske anmeldelser). Det dreier seg mer om de små tingene, ting som ikke var noe stort problem mens man var gift.

Tenk deg selv - du og mannen din har vært sammen noen år. Han jobber skift, men det fungerer. Du må ta i litt ekstra når han jobber til odde tider, han tar det igjen i friperiodene. Dere er et team, og støtter hverandre.

Så vil han skilles. Han har truffet en annen. Det han også vil, er å ha delt omsorg for barna. Hans tid med barna skal tilpasses turnusen hans. Hver måned kommer han med en liste til deg om når han skal ha samvær. Resten av tiden er igjen til deg.

Barna er også sånn mellomfornøyde, for de kan aldri vite når de er hvor, og vennene deres vet det heller ikke. Etter hvert slutter vennene å stikke innom.

Hva gjør du nå? Svelger du uforutsigbarheten på egne og barnas vegne for samarbeidets skyld? Eller starter du det han kan komme til å oppfatte som en krig? Han er jo vant til at du stiller opp for ham, og det kan bli et sjokk hvis du nekter.

Dette er ikke spesielt rettet til deg egentlig, men bare noen tanker jeg har gjort meg gjennom tråden, både i forhold til de som mener at de må ha omsorgen siden mannens jobb umuliggjør det, og i forhold til at det finnes flere alternativer enn venner og vel forlikte versus full, brølende konflikt.

Jeg sier ikke at man skal finne seg i hva som helst for å bevare freden, på ingen måte!

Jeg kan bare ikke forstå at et brudd må være så stygt, at et brudd kan komme til å bli stygt derimot, det ser jeg.

[Lenam]

Opprinnelig lagt inn av Svanen, her.

Jeg vil heller si at barnefordelingen bør tas kjapt. Å vente til "det stilner" kan bli en tøff periode for barna, med mye usikkerhet.

Ting kan forandre seg mye etter et brudd selv om en har elsket hverandre.

Jeg vil pressisere at jeg mener ikke det ikke kan fungere for deg.

(og jeg kjenner at jeg egentlig har lyst til å si mye, men føler meg ikke helt komfortabelt med det i det åpne forumet)

Alt er jo relativt! Trenger man måneder og kanskje år før å komme over det værste sinnet, da blir det vel noe annet. Men å bestemme seg for å kjempe med nebb og klør for å få omsorgsrett, nærmest som en hevn, når man fremdeles er rasende, det kan jeg ikke tenke meg kan være gunstig.

[Kirsebær]

Selv om det er svært få som uttalt forsøker å "ta" ungene som hevn, ser jeg støtt og stadig at det skjer likevel.
Det er veldig mange som finner andre vinklinger enn hevn når de skal fortelle hvorfor de gjør livet surt for noen man er sint på. Både i bruddsituasjoner og andre situasjoner generelt.

[Fruktflua]

De skulle bodd hos meg, men hatt mye kontakt med far.

[Lenam]

Skulle det være noe bedre å bo fast hos en bitter og sinna forelder?
Poenget er vel at når vi har vært "voksne" nok til å velge å få barn, da må man være voksen nok til å ta konsekvenser av sine valg. I dette tilfellet, få det til å fungere og la barna slippe å ta stilling i et samlivsbrudd.

[Lenam]

Opprinnelig lagt inn av Kirsebær, her.

Selv om det er svært få som uttalt forsøker å "ta" ungene som hevn, ser jeg støtt og stadig at det skjer likevel.
Det er veldig mange som finner andre vinklinger enn hevn når de skal fortelle hvorfor de gjør livet surt for noen man er sint på. Både i bruddsituasjoner og andre situasjoner generelt.

Der skriver du det jeg tenker!

[Robyn]

Eldste sønnen er på papiret 50/50, men i praksis er han mest her.

Jeg og pappa'n bor rett ved siden av hverandre så han går i mellom som han ønsker, har selvsagt rom hos hver av oss og fullt opp med alt han trenger begge steder bortsett fra store ting som sykkel, ski osv.

Skulle jeg og mannen gå fra hverandre håper jeg vi får det til like bra som jeg og eksen, at vi kan være venner og gjøre det beste for sønnen vår.
Vi ville nok prøvd 50/50 med han og, men man må jo se an hva som fungerer i praksis og. For skal man ha en 50/50 deling er det mange ting som må på plass og samarbeidet må være bra.

[Svanen]

Jeg ser litt på statistikken i pollen. Statistikk er selvsagt mulig å tolke på mange måter.

ca 2/3 av de som ikke har hatt et brudd (hvis jeg tolker riktig hvordan folk har svart) mener en 50/50 løsning hadde vært det de hadde valgt.

ca 1/3 av de som har vært gjennom et brudd har 50/50 løsning.

Selvsagt litt lite deltagere, særlig på de som har vært gjennom brudd. Men det viser kanskje litt at det ikke er opplagt at tankene før og etter brudd sammenfaller.

[Høst]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Hvordan unngår man et "stygt" brudd, dersom man ikke "bare har vokst fra hverande" eller begges kjærlighet gikk over til godt vennskap sammtidig?

Ikke så lett å skrive mye når det ligger her ute, men jeg hadde alle gode grunner til å være sint, forbannet, såret osv da det ble brudd mellom meg og Veslas pappa. Og jeg har temperament nok til å være bitch når slikt skjer. Jeg visste dessuten at dersom jeg hadde gått inn for det, hadde jeg fått omsorgen alene, og maksimalt standard samvær for far.

Men det var aldri aktuelt - for uansett hvor vondt det var for meg, og uansett hvor mye jeg ønsket å "ta igjen" på far, skulle det aldri, aldri gå ut over Vesla. Så etter å ha svelgt både stolthet, selvrespekt og kameler for min del, har vi et svært godt samarbeid. Og det er det eneste som betyr noe. Jeg hadde ikke gjort det for noen andre, men for Vesla kan jeg ta uansett mengde dritt, skyve det til side og sette henne først. Alltid.