Jeg har hatt et ubehagelig møte med edderkopper i dag

[Xian]

Dette bringer frem vonde minner:

Sitat:

(...) Dere vet hvordan det er når man er på badetur en vakker sommerdag. Man ligger på håndkleet med en god bok. Man har niste med - kanskje også en iskald øl i frysebagen. Selskapet er hyggelig og vannet forfriskende. Og så - når man skal ut i vannet for å ta dagens tredje eller fjerde dukkert - tråkker man på et glasskår, og skjærer seg dypt i foten. Mens man ennå befinner seg i vannet, sier man til seg selv at det sikkert ikke er så ille. Men når man kommer på land, og det virkelig begynner å verke, innser man at dagen er ødelagt. (Hendelsen med glasskåret kan byttes ut med det å svømme inn i en brennmanet - eller en annen gjenvordighet.) I slike stunder innser man hvor kort vei det er fra harmoni til redsel og gru. I går vendte dagen min slik; med ett befant jeg meg midt i en skrekkfilm, og det i mitt eget hjem.

På noen store kroker på veggen i soveværelset, henger hettejakker og olabukser. Krokene fungerer som en veggfast stumtjener, og jeg, som alltid slenger klær rundt meg, har vært veldig fornøyd med innretningen. Frem til nå.

Da jeg i går passerte krokene på vei bort til vinduet, så jeg i øyekroken noe som beveget seg. Ikke et punkt, men en bølgende bevegelse på 60 ganger 60 centimeter. Omtrent som et loddent veggteppe, slik mange hadde på 1970-tallet. Jeg nærmet meg forsiktig, og blodet frøs til is i årene. Der, utenpå klærne, med sentrum i min nye yndlingsbukse, yret og krøp det ti tusen millioner bittesmå edderkopper. Tett i tett i tett. Væææ! Nå er ikke slike bittesmå edderkopper som danser for enden av sølvtråder det aller verste jeg vet - men i slike mengder ville det skremt selv den mest hardføre.

Jeg rygget mot vinduet. Jeg kunne ikke føle bena mine, huden kjentes klam, og et øyeblikk tror jeg faktisk jeg var borte. Livet passerte revy. Jeg vurderte å hoppe ut av vinduet, før jeg kom på hvor edderkoppene antakelig kom fra. I et sprang hadde jeg hoppet over sengen, og sto med hamrende hjerte ute i gangen. Men hva skulle jeg gjøre?! Geir Ove er i Chicago denne uken, så jeg måtte hamle opp med dette på egen hånd. Eller...? Etter å ha vurdert støvsugeren, løp jeg i stedet inn til naboen.

De så bestyrtet på meg der jeg vaklet inn, hvit i fjeset og knapt i stand til å snakke. Jeg lente meg til dørkarmen, og pustet i hivende støt. Innledningsvis måtte jeg selvsagt unnskylde meg på sedvanlig måte: Fortelle at jeg ikke egentlig er noen pyse. At jeg kan danse med ulver og slanger og det som verre er. La store biller krype på armen (skjønt jeg gjør det i så fall motvillig), og sitte stille med veps på meg. Men at jeg bare ikke tåler edderkopper. Heldigvis forsto de alvoret, og mannen i huset fulgte meg inn. Også han rygget vantro tilbake da han så det digre nettet, som sydet og kokte av små edderkopper. Jeg sto i døråpningen og holdt på å kaste opp.

- Vått papir!, ba han. - Og en pose! Jeg sprang på kjøkkenet og rev med meg hele Torky-rullen. Vætet store flak, og vendte tilbake. Raskt og kontant angrep han veggteppet, og de små edderkoppene myldret enda verre enn før. Noen av dem unnslapp nedover veggen, og jeg skrek - der! der!, og oppførte meg i det hele tatt fullstendig hysterisk.

Etterpå tok han med seg alle klærne ut og ristet dem. Hadde jeg ikke vært så ute av meg, hadde jeg smilt litt over hvordan passerende naboer må ha undret seg da de så ham stå utenfor hos oss og riste lilla hettejakker og olabukser med glitter på baklommene. Men selv om jeg hele tiden fniste hysterisk, var det ikke tid for morskap.

Tankene kretset om hvilket omfang hendelsen kunne ha fått. Tenk hvis jeg ikke hadde oppdaget nettet, og alle edderkoppene hadde blitt voksne om natten mens jeg sov. En etter en hadde de listig sluppet seg ned på gulvet, og gitt seg til å legge egg overalt. Sengen min står en meter unna katastrofeområdet! Men hvor var egentlig moren deres? Henne så jeg ikke noe til. Og viktigst av alt: Kunne hun ha spunnet flere slike skrekkens veggtepper? I klesskapet kanskje, eller på badet? Bak sofaen i stuen?

(Hentet herfra:

http://www.kristiane.org/archives/000806.html )

På denne tiden av året er jeg ekstremt aktpågiven, og sover med ett øye åpent.

[LilleLeo]

Xian:

[Dali]

Oioi, Xian, nå ble jeg skremt nå! Og så vi som holder på å flytte inn i et gammelt hus i skauen, sikkert et yndet sted for ekle eddiser!