Er barnet ditt restauranttrent?

[cecix]

Jeg må nesten få korrigere meg selv, for det er selvsagt ikke slik at alle 1barnsforeldre er selvutnevnte oppdragelseseksperter. Ser at jeg uttalte meg litt klumsete slik at det kan oppfattes at jeg mente det slik. Beklager! Men "noen" i denne tråden burde fått en aldri så liten realitetsorientering i hvordan det er å ha flere barn - med hver sin personlighet ute på restaurant. Jeg gjør virkelig så godt jeg kan for at besøket skal være hyggelig for alle parter, noen ganger lykkes vi - andre ganger ikke. Planen må være at vi øver litt hver gang, og for hver gang blir litt "flinkere". Og så må man vel også faktisk innse at laaaange restaurantbesøk ikke er for alle? Det er jo ikke alle voksne heller som elsker å gå på restaurant? Mange foretrekker jo faktisk å være hjemme. Nemlig!

[Skremmern]

Og med "noen" mener hun "Elin". :klartekst:

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Og med "noen" mener hun "Elin". :klartekst:

Nå er det rett før jeg beskylder deg for å ha lange tær, altså.

[cecix]

[tink]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

Klart det, rine. Og når jeg sier at barna mine er dårligere restauranttrent enn jeg skulle ønske meg, betyr ikke det at jeg lar dem løpe villmann rundt i restauranten og plage andre, altså. På ingen måte. Det betyr bare at det ofte koster meg større anstrengelser enn jeg egentlig ønsker meg å gjennomføre et restaurantmåltid, jeg må jobbe ganske hardt for at det ikke skal bli mer lyd enn jeg synes er akseptabelt. Jeg skjønner godt hvordan det blir sånn, men jeg ønsker meg jo anstrengelsesreduserende triks likevel.

Restaurantbesøk er vel kanskje den ene aktiviteten jeg virkelig elsker selv, som jeg ikke har klart å overføre entusiasmen for til ungene. Ennå. Reising, bøker og språk har jeg indoktrinert dem med for lengst.

Ja, sånn var det.

Jeg er forøvrig fornøyd med å få en sønn som eeelsker museum. Han er gal og mora er gal. Vi trives godt i lag.

Og ettbarnsforeldre er ikke selvutnevnte eksperter, men lettvintkommentarer faller ikke i så god jord hos meg. Kanskje det er på tide med en påll:
Restauranttrente barn - og antall barn.
Anyone?

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Nå er det rett før jeg beskylder deg for å ha lange tær, altså.

Neida, bare oppklarer. : oppklarer: Selv om jeg ble litt overrasket over reaksjonen hennes.

[bina]

Hvis jeg skal være ærlig syns jeg flere i denne tråden går langt over streken i forhold til å gå løs på Elin. Greit at temperturen var høy tidlig i tråden, og Elin deltok hun også, men hva er vitsen med å fortsette trakasseringen ut i det uendelige?

For å si det med en gang, jeg er ikke spesielt opptatt av å ha restaurant-trente barn. Vi går ikke så ofte på restaurant. Og for meg er det ikke et mål i seg selv at barna mine skal være vant til det. Men nok om det.

Prinsippene syns jeg er veldig likt mye annet, jfr tråden om straff / konsekvenser.

Hvem er det som bestemmer? 2-åringen eller foreldrene? Hvem er det som setter grensene? Hva gjør man hvis mor og 2-åringen / 5-åringen / 11-åringen er uenig? Hvem får siste ordet?

Jeg skjønner ikke hvordan man som foreldre kan si "han nekter å sitte i ro" eller "hvis hun har bestemt seg så nytter det ikke". Jeg mener at alle slike ting - uansett om det gjelder restaurantbesøk, sykkelhjelm eller å slå lillebror i hodet, handler om vilje mot vilje - og dessverre høres det ut som om mange foreldre har tapt kampen.

Barnets vilje vinner. Foreldrene protesterer halvhjertet, men gjennomfører ikke. De prøver å finne metoder og avledningsmanøvre. Hvorfor det? Kan man ikke rett og slett si og kreve at barnet skal sitet i ro / ha på sykkelhjelm / slutte å slå?

Det er det jeg oppfatter at Elin gjør med sitt barn. Og selvsagt er barn forskjellige, og Elin kunne også hatt et nr. 2-barn som hadde en helt annen atferd enn nr. 1. Men LIKEVEL handler det slik jeg ser det om hvem som faktisk bestemmer - de voksne eller barna.

Mine barn (og jeg har to) er svært forskjellige. Likevel krever jeg stort sett det samme av dem. Jeg er like klar og tydelig i mine grenser med begge. Reaksjonene deres er ulike, argumentasjonen likeså, og det den ene tar første gangen, trenger den andre tid på - og motsatt i andre situasjoner.

Men uansett så er det JEG som bestemmer. Når vi er på restauranter (som for vårt vedkommende stort sett alltid betyr kafe, pizzarestaurant eller veikro), så er det ikke aktuelt at ungene skal løpe rundt i lokalet. Det var ikke aktuelt da de var 2 år heller. Da de var små (opp til 2-3 år) hadde vi gjerne med vogn, med vognsele, og der kunne ungen godt sitte i sportsvogna og spise. Hvorfor skulle jeg slippe ungen løs, hvis h*n bare ville løpe omkring? Hvorfor ta den kampen på en restaurant?

Jeg har ALDRI diskutert med ungene om de skal sitte i ro eller ha på sykkelhjelm. Du SKAL. Og med så klare og tydelige beskjeder har mine unger, så forskjellige som de er, stort sett akseptert det.

Samtidig gir vi dem den slækken at de da får velge fritt hva de vil spise, og at de får is til dessert, og at de får den brusen de vil ha når vi er på restaurant. Det er hva vi gir - og tilbake krever vi at ungene sitter i ro.

Og dette mener jeg som sagt gjelder store deler av barneoppdragelsen. I butikken, på besøk hos andre, hjemme, ute, sykkelhjelm, sikkerhetsbelte, vaske hender etter dobesøk - det ER ikke diskutabelt.

Så får det heller være sånn at ikke alle syns det er riktig å kjøre en så stram linje med ungene, eller at man prioriterer ulikt. Jeg er ikke nøye på at alle skal sitte i ro ved matbordet, og vi tar gjerne en diskusjon på ting som er diskutable. Men de tingene jeg mener er udiskutable, de tas ikke opp til diskusjon. Jeg bestemmer. Ferdig med det.

[Toffskij]

Jeg bestemmer, men jeg gleder meg til det koster mindre anstrengelser å bestemme, og jeg leter stadig etter nye anstrengelsesreduserende midler. For meg er det viktig at ungene blir vant til å gå på restaurant, og at de etter hvert finner mer glede i det.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

Jeg bestemmer, men jeg gleder meg til det koster mindre anstrengelser å bestemme, og jeg leter stadig etter nye anstrengelsesreduserende midler. For meg er det viktig at ungene blir vant til å gå på restaurant, og at de etter hvert finner mer glede i det.

Den ser jeg. Og jeg ser at med årene koster det stadig mindre anstrengelse å bestemme. Ting jeg før måtte si mange ganger hver dag holder det nå å si et par ganger i uka. Jeg trenger ikke lengre mase om håndvask etter toalettbesøk eller sykkelhjelm, det skjer automatisk. Men det har ikke alltid vært sånn, og en tid var dette noe jeg syns jeg gnålte om hele dagen.

[Skremmern]

Trakkasering? Virkelig? Elin er ufin som bare det, og da må hun faen meg tåle å få litt tilbake også.

[Ru]

Når man kommer med bastante uttalelser, så får man jaggu tåle å få litt tyn og en liten realitetsorientering.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Trakkasering? Virkelig? Elin er ufin som bare det, og da må hun faen meg tåle å få litt tilbake også.

Altså, du og Elin var ufine mot hverandre på et punkt. "Greit" nok. Men å tvære det ut i det uendelige, og at andre ettbarnsforeldre føler trang til å fortelle at ikke alle ettbarnsforeldre er som Elin, og så videre -det er da det bikker over til trakassering i mine øyne. Du er ikke akkurat spesielt hyggelig mot Elin du heller.

[Skremmern]

Jeg var ikke ufin mot henne, nei, jeg kom med en smiley til noe hun skrev.

[Toffskij]

Jeg synes det var mange som ikke var særlig hyggelige mot hverandre der på et punkt, men jeg synes ikke dette kan kalles trakassering. Det var flere hester av omtrent samme høyde ute og gikk.

[Skremmern]

Ja, det er jeg enig i, og jeg er igrunn enig at det er dumt å terpe på det også. :går i seg selv:

[bina]

Forskjellen, og etter dette er jeg ferdig med denne saken, var at det ble mange mot en. Det syns jeg lite om.

[rine]

Nå måtte jeg pinadø lese tråden nøyere her. Min konklusjon er at begge var ufine. Elin var selvfølgelig litt bastant i begynnelsen, men hun argumenerte godt og var ikke ufin. Jeg skjønner at hun reagerer på å bli møtt av gapskratt fra Skremmeren, og så skjønner jeg at Skremmern reagerer på å bli kalt tulling. :diplomatisk:

Forresten: Er smileyer virkelig så mye mer uskyldige enn ord? Jeg reagerer omtrent likt på om noen kommenterer innlegget mitt med som jeg gjør når de bare skriver dust, f.eks.

[Toffskij]

Jeg synes ikke smileyer er mer uskyldige enn ord.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Nå måtte jeg pinadø lese tråden nøyere her. Min konklusjon er at begge var ufine. Elin var selvfølgelig litt bastant i begynnelsen, men hun argumenerte godt og var ikke ufin. Jeg skjønner at hun reagerer på å bli møtt av gapskratt fra Skremmeren, og så skjønner jeg at Skremmern reagerer på å bli kalt tulling. :diplomatisk:

Forresten: Er smileyer virkelig så mye mer uskyldige enn ord? Jeg reagerer omtrent likt på om noen kommenterer innlegget mitt med som jeg gjør når de bare skriver dust, f.eks.

Til det siste - jeg mener at mange gjør dette bevisst for liksom å unngå å være ufine. Smilier er uttrykk, om enn ikke med ord (inntil man leser koden bak dem..), og jeg mener at smilier ofte er verre enn rene ord. For ord kan du argumentere i mot, mens smilier er som om noen du snakker med over bordet himler med øynene eller åpenlyst griner på nesa av det du sier. Vanskelig å forsvare seg i mot ansiktsuttrykk.

[Toffskij]

Jeg tror jeg kan si på vegne av moderatorteamet at vi er utmerket i stand til å lese fornærmelser i form av smileyer, og at vi ikke synes de er det minste bedre enn rene ord. Så en sånn bevisst strategi er helt bortkastet, om den nå finnes.