Misunnelse versus sjalusi

[Mjau]

Hva vil du si er forskjellen?

Jeg og mannen var os et vennepar i dag og da ble det snakk om dette.
Jeg og hans samboer kan finne på å bli litt sjalu i enkelte sammenhenger. Mens mennene i våre liv eier ikke tendensen til dette.

Og så snakket vi om det med materielle ting, blir vi sjalu/misunnelig på det andre har?
Her var vi veldig enige, og vi kom frem til at sjalusi har mest med følelser å gjøre. Mens misunnelse kanskje går mer på materielle ting?
Eller?

Og med det samme vi er inne på temaet, er du sjalu? Og blir du lett misunnelig på det andre har, eller er du fornøyd med det du har selv?

[Mjau]

Kan jo svare selv også.

Ja, jeg kan være sjalu når det kommer til mannen.
Jeg stoler på han, det er ikke det, men jeg syns det er vondt når jeg får følelsen. Feks hvis jeg ser han koser seg veldig i en annen kvinnes selskap. Altså, misforstå meg rett, han får kose seg i andres selskap altså. Og jeg tror ikke jeg er unormalt sjalu, men jeg har kjent på følelsen. Spesielt i de første årene vi var sammen og jeg var mer usikkerpå meg selv og han.

Ang misunnelse, så har jeg kjent veldig lite på det gjennom livet.
Jeg har stort sett vært veldig fornøyd med det jeg har.
Selvfølgelig kan jeg av og til kjenne at jeg skulle ønske det var meg om det er noen som opplever fantastiske ting. Men jeg går ikke rundt og er misunnelig. Overhodet ikke. Jeg unner andre all verdens lykke, og lever livet mitt ut i fra tanken om at man er sin egen lykkes smed. Og at alle prioriterer forskjellig, og ut i fra hva som betyr mye for dem.

[vimjer]

Jeg finnes ikke sjalu. Vet at jeg ikke har grunn til det heller.

Misunnelse er vel heller ikke noe jeg kjenner på særlig ofte. Synes jeg har det vanvittig bra, ønsker meg ikke mer enn det jeg har nå.

Når jeg sier at jeg er misunnelig på alle sør/østpå som har fint vær så er det en litt annen form for misunnelse. Mer som i "heldiggriser" er dere. Enjoy!

[GydaG]

Jeg er veldig lite sjalu, heldigvis.
Men jeg innrømmer gjerne at jeg har perioder hvor jeg føler veldig på misunnelse. Ingen god følelse, og svært lite konstruktiv, men jeg spinner itt nedover i en dårlig spiral i smerteperioder og når kroppen min ikke spiller på lag med meg i det hele tatt.
Men jeg vet hvorfor og jobber meg gjennom gjørma gang på gang, men som sagt hender det at jeg får lyst til å gjøre som datteren på 7 innimellom når hun står og tramper med føttene i bakken og hyler at det er urettferdig at alle andre har *sett inn noe hun ikke har*. Det er i sånne perioder jeg graver meg ned i tide og blir eremitt.

[Mjau]

Jeg innser jo kanskje også at man ikke kommer til å skrive her om man er skikkelig sjalu eller misunnelig som person. Jaja..

Kjør debatt!!

(agurktid)

[Heddamor]

Opprinnelig lagt inn av Mjau, her.

Hva vil du si er forskjellen?

Jeg og mannen var os et vennepar i dag og da ble det snakk om dette.
Jeg og hans samboer kan finne på å bli litt sjalu i enkelte sammenhenger. Mens mennene i våre liv eier ikke tendensen til dette.

Og så snakket vi om det med materielle ting, blir vi sjalu/misunnelig på det andre har?
Her var vi veldig enige, og vi kom frem til at sjalusi har mest med følelser å gjøre. Mens misunnelse kanskje går mer på materielle ting?
Eller?

Og med det samme vi er inne på temaet, er du sjalu? Og blir du lett misunnelig på det andre har, eller er du fornøyd med det du har selv?

Har alltid tenkt at å være misunnelig er det samme som å ikke unne andre noe, hvis ikke jeg får skal heller ingen andre få. Trenger ikke være materielle ting. Sjalu går mer på frykten for å miste noen. Men andre ganger kan det jo ha med ekstreme kontrollbehov også.

Jeg har hatt sjalu-tendenser, ikke til å skyve under en stol det. Dette har gått på min egen usikkerhet. Ikke godt å gå å vente på at mannen skal finne noen bedre. Dette har heldigvis blitt bedre med årene! Om jeg er misunnelig på det andre har kommer an på hva man legger i ordet misunnelse. Det er ikke det at jeg ikke unner andre ting, men ja, ganske ofte kunne jeg ønske vi hadde hatt råd til samme ting, f.eks enebolig, ny bil osv. Men da får jeg stort sett høre at jeg får være fornøyd med det vi har, at jeg ikke har noen grunn til å klage.

[Pelen]

Jeg er ikke sjalu og det har jeg aldri vært, heldigvis.

Jeg er ikke heller misunnelig, det er jo klart at man kan tenke tanker som "en så pen kjole, vil jeg også ha", men det kaller jeg ikke for å være misunnelig, jeg misunner ikke at den som har kjolen har den. Unnelig kan jeg dog være.

[GydaG]

Nå leste jeg litt nøyere, og misunnelsen min går ikke på matrielle ting, men på et alternativ til min egen udugelige kropp som det alltid er noe galt med.

[linne@]

Disse begrepene har jeg erfart at defineres på mange ulike måter. Da vi diskuterte det i min vennkrets var vi veldig enige om denne begrepsbruken.

Misunnelig er ikke spesielt negativt ladet. Det brukes i sammenhenger der man skulle ønske man var i samme situasjon som den andre. Altså en postiv bekreftelse på at man unner noen en opplevelse f.eks, og gladelig takket ja til det samme.

Sjalu definerer vi som veldig negativt. Egentlig mer det motsatte av misunnelse. Man unner ikke noen en opplevelse, men årsaken kan være mange. Usikkerhet f.eks. når det gjelder en partner, eller mer primitive tanker som at en person ikke fortjener det han har fått.

[007]

Jeg definerer sjalusi og misunnelse som beskrevet i hovedinnlegget.

Jeg er litt sjalu. Ikke på andre kvinner, men jeg blir sjalu om mannen opplever ting sammen med andre, som jeg gjerne skulle opplevd sammen med han. Fotballturen til Liverpool, foreksempel. Eller kanskje det var mer misunnelse? Uansett: jeg unner han opplevelsene, altså.
Jeg kan også bli sjalu når jeg ser at andre kvinner legger seg etter han. En blanding av stolthet (fordi han er min) og sjalusi fordi andre nærmer seg noe som er mitt. Det er veldig, veldig sjelden og i løpet av 20 år har vi kun hatt en stor krangel grunnet sjalusi. (Etter en fest, der jeg satt hjemme med en liten baby og han kom ikke hjem når han skulle og søsteren hans sa så fint dagen etter at "Han var jaggu ikke mye familiefar i går!" Jeg var forresten mest forbanna på at han ikke svarte henne på kommentaren, men lo og lot som ingenting. Det er sju år siden, så utbruddene kommer hvert 13. år. )

Når det gjelder misunnelse på det andre har, og som ikke jeg har, så er jeg heldigvis sjelden misunnelig. Jeg blir misunnelig på de som drar til varmere strøk om høsten og skulle ønske det var meg, og det hender jeg ønsker meg nytt kjøkken, mer penger og modellkropp. Men alt i alt er jeg veldig fornøyd med det livet jeg har og plages ikke av sjalusi eller misunnelse.

[ullmor]

Å være misunnelig er å ønske seg noe noen andre har (oppmerksomhet, ting eller hva som helst) og kjenne at du helst skulle hatt det selv.

Sjalusi er sterkere følelser og innebærer et ønske om å ta fra den andre det du er sjalu for. Følelsene sitter dypere enn ved misunnelse.

[Carpe Diem]

Misunnelig er jeg ikke... Jeg er veldig fornøyd med det livet har gitt meg. Jeg unner absolutt andre både lykke, materiell velstand og spennende opplevelser selv om jeg f eks ikke har det samme selv. Det å glede seg på andres vegne er en fin ting synes jeg!

Litt sjalu kan jeg av og til være. Primært i festlige anledninger der damene svermer rundt min kjære. Da kan jeg kjenne litt på triumf-følelsen når han avviser og går bort til meg og holder rundt meg...

[Pepper Lemon]

Jeg tenker også på sjalusi som en type frykt, mens misunnelse er vonde følelser knyttet til hva andre har (og da ikke kun materielle ting, men kanskje forfremmelser, utseende osv). Jeg er ikke vanligvis plaget av misunnelse, men når jeg nå sitter her og tenker veldig hardt på det så lurer jeg på om jeg ikke opplevde det en gang. Jeg hadde akkurat hatt en abort, og var veldig deppa, hvor en venn av min mann kom og fortalte at de ventet barn og allerede var langt på vei. Da husker jeg at jeg ble skikkelig slått i bakken. Det var en kjip følelse altså.

Sjalusi har jeg ikke vært veldig plaget av. Noen små blaff i starten av forholdet var det vel, inntil jeg følte meg trygg på ham. Men det er mange år siden.

[Appelsin]

Merker at jeg ble liksom litt i dårlig humør av å lese om dette, så ukoselig tema, dere. Det kan ha sammenheng med Lynley-episoden jeg akkurat så på DVD, hvor sjalusi av verste sort var drapsmotivet.

Men jeg er nok velsignet med veldig lite misunnelse. Sjalusi er jeg også forskånet for, på alle mulige måter.

[Kitty Bastard]

:utleverer:

Finnes ikke sjalu. Var det når jeg var yngre. Lei av å høre at det betyr at jeg ikke er så glad i mannen som jeg burde være, eller at det betyr at jeg er lei av han. Jeg elsker'n. Han er supermegaduperawesome, og han får tærne mine til å krølle seg. Jeg er bare ikke sjalu.

Misunnelse, derimot, der sliter jeg. Jeg jobber på det, og jeg kjører hardt på "fake it til you make it". Hvis misunnelsesmonsteret biter seg fast så tvinger jeg meg selv til å tenke "åh, så flott for han/henne/de" og utelukket det. Det funker, og har gjort det lenge, og jeg føler virkelig genuin glede også når noen jeg er glad i får noe fint, altså. Jeg er ikke helt på trynet, heldigvis.
Jeg unner folk alt mulig. Det er ikke det at jeg er en kjip grinch som bare sitter og håper at alle skal ha det kjipest mulig. :føler seg truffet nå:

[Jessica]

Opprinnelig lagt inn av ullmor, her.

Å være misunnelig er å ønske seg noe noen andre har (oppmerksomhet, ting eller hva som helst) og kjenne at du helst skulle hatt det selv.

Sjalusi er sterkere følelser og innebærer et ønske om å ta fra den andre det du er sjalu for. Følelsene sitter dypere enn ved misunnelse.

Jeg har ikke noe særlig oppmerksomhetsbehov og jeg er heller ikke så opptatt av hva andre har. Jeg vil ikke eie masse, men vil ha det greit i hverdagen min. Misunnelse er en følelse jeg sjelden har følt på og de få gangen har det bare fløyet videre.... Misunnelse liker jeg ikke.

Sjalusi har jeg sjelden hatt grunn til å føle så det har ikke vært noe problem.

Jeg tror at om man er fornøyd med det man har og livet sitt så blir slike følelser ikke så framtredende.

[Mjau]

Opprinnelig lagt inn av Monsoon, her.

Jeg tenker også på sjalusi som en type frykt, mens misunnelse er vonde følelser knyttet til hva andre har (og da ikke kun materielle ting, men kanskje forfremmelser, utseende osv). Jeg er ikke vanligvis plaget av misunnelse, men når jeg nå sitter her og tenker veldig hardt på det så lurer jeg på om jeg ikke opplevde det en gang. Jeg hadde akkurat hatt en abort, og var veldig deppa, hvor en venn av min mann kom og fortalte at de ventet barn og allerede var langt på vei. Da husker jeg at jeg ble skikkelig slått i bakken. Det var en kjip følelse altså.

Sjalusi har jeg ikke vært veldig plaget av. Noen små blaff i starten av forholdet var det vel, inntil jeg følte meg trygg på ham. Men det er mange år siden.

Da du ble skikkelig slått i bakken, var det misunnelse da?

Jeg har jo også opplevd det der, og da vi ikke visste om vi kunne få barn i det hele tatt var det vondt å høre om graviditeter blant venner.
Men jeg tror ikke jeg vil kalle den følelsen misunnelse eller sjalusi, for det gikk ikke på at jeg ikke unnet de det i det hele tatt. Det gikk på min egen smerte, at jeg fikk det så til de grader i fleisen at vi kanskje ikke skulle få oppleve å få barn. Jeg syntes synd på meg selv rett og slett. Er du enig?

[Mjau]

Opprinnelig lagt inn av Kitty Bastard, her.

:utleverer:

Finnes ikke sjalu. Var det når jeg var yngre. Lei av å høre at det betyr at jeg ikke er så glad i mannen som jeg burde være, eller at det betyr at jeg er lei av han. Jeg elsker'n. Han er supermegaduperawesome, og han får tærne mine til å krølle seg. Jeg er bare ikke sjalu.

Misunnelse, derimot, der sliter jeg. Jeg jobber på det, og jeg kjører hardt på "fake it til you make it". Hvis misunnelsesmonsteret biter seg fast så tvinger jeg meg selv til å tenke "åh, så flott for han/henne/de" og utelukket det. Det funker, og har gjort det lenge, og jeg føler virkelig genuin glede også når noen jeg er glad i får noe fint, altså. Jeg er ikke helt på trynet, heldigvis.
Jeg unner folk alt mulig. Det er ikke det at jeg er en kjip grinch som bare sitter og håper at alle skal ha det kjipest mulig. :føler seg truffet nå:

Det jeg sliter mest med nå for tiden er noen jeg kjenner som får en del ting veldig lett og uten å jobbe noe særlig for det. Og det innrømmer jeg plager meg.
Det går vel litt i det at jeg har så utrolig uflaks, og jeg sitter på en kjip, lang, brokete historie. Og når ting går bra, så går noe dårlig*. Og når ting går dårlig så blir det ganske ofte verre. (Hvis NOEN prikker eller PMer meg noe som helst om "the Secret" nå, så går jeg postal.)
Vi jobber hardt, vi gjør vårt beste, og så går ting ad undas likevel.
Når noen da ikke jobber i det hele tatt og får alt i rett i hendene, da blir jeg en anelse dust av meg.
Med de må jeg minne meg selv på det jeg har som ikke de har, og puste. Puste. Puste.
Jeg skulle ønske det var mennesker jeg enkelt kunne ha stengt ute fra livet mitt, og det er jo alltid rådet mitt når folk ikke orker tullinger, men jeg er ikke flink til å følge egne råd. Familiefred, vennskap, og slike ting.

*Ikke alt, selvsagt. Det er mye bra i livet mitt. Nevnte mann, for eksempel. Og bra unge. Og jeg har folk, om enn få, som jeg er glad i.

Akkurat den der kjenner jeg igjen, men fra den andre siden faktisk. Ikke vet jeg helt hva det er vi har fått levert rett i fanget uten å ha jobbet og slitt for det, men vi har noen i kretsen vår som later til å tro det. Det er nesten sånn at jeg ikke tør å fortelle om noe vi skal, noe vi har kjøpt, eller noe vi har som kan få frem denne følelsen hos denne personen og det er litt slitsomt, fordi jeg vet med meg selv at det ligger knallhard jobbing, og prioritering for å få til disse tingene. Problemet ligger der ( i dette tilfellet) at det ikke er rom for å fortelle om historiene bak, fordi vedkommende er for opptatt av å prøve å hevde seg selv, så personen får jo ikke visst dette.

Dette er ikke noe negativt mot deg altså, bare for å få det klart, ting kan jo virke utrolig urettferdig noen ganger.
Men kan det være noe du ikke vet? Som de ikke snakker om?
Kanskje de har jobbet hardt for de tingene du syns ser ut som kommer de lett i hende? For slik er det nemlig her...

[Kitty Bastard]

Dette ble bare feil, og nå føler jeg meg i alle fall som en dust. Jeg mente overhodet ikke å støte noen, og jeg har klart lært. Slutt å dele ting, tenk fire ganger før du poster, og la det være.

Hva skal jeg si?
Selvsagt KAN det være noe jeg ikke vet om. Jeg skal jo ikke si for sikkert. Men dette er mennesker vi, jeg og mannen min, er svært nære, som vi ser og snakker med hver eneste dag, og som mer enn gjerne snakker om situasjonen sin.

[Mjau]

Opprinnelig lagt inn av Kitty Bastard, her.

Dette ble bare feil, og nå føler jeg meg i alle fall som en dust. Jeg mente overhodet ikke å støte noen, og jeg har klart lært. Slutt å dele ting, tenk fire ganger før du poster, og la det være.

Hva skal jeg si?
Selvsagt KAN det være noe jeg ikke vet om. Jeg skal jo ikke si for sikkert. Men dette er mennesker vi, jeg og mannen min, er svært nære, som vi ser og snakker med hver eneste dag, og som mer enn gjerne snakker om situasjonen sin.

Som jeg skrev så mente jeg ikke noe negativt mot deg. Ting kan være urettferdig, men det kan også være annerledes enn det ser ut som fra utsiden. Det er jo en like ærlig sak det?

Så unnskyld hvis det ble oppfattet annerledes enn jeg tenkte, det var ikke meningen i det hele tatt....