Bilder av døde barn

[gullet]

Et barn som har levd, og dør, er det naturlig å ha bilder av, dersom man har det.
Bilder av barnet som dødt synes jeg ikke hører til i glass og ramme på skrivepulten.

Vi har bilder av vår lille J i album, men det er ikke bilder som vises frem som noe skrytealbum. Det er våre bilder av en liten gutt som ikke fikk leve, en liten perfekt prins som lignet på broren sin.
For meg er det også naturlig å si at jeg har tre barn, ikke fire.
Lille J er barnet i mitt hjerte.
Det er faktisk så mange tankeløse og taktløse mennesker at jeg velger med omhu hvem jeg vil innvie i vår sorg.

Det er en sorg som ikke blir borte men som "er" der. En sorg som kan komme
til syne når jeg hilser på en liten ny baby, eller når jeg leser om noen som har opplevd de samme som oss.

Men det er også en glede og takknemlighet for de barna vi har, da er det lettere å ta frem den lille krabaten som ligger meg på hjertet.

Og jeg forventer faktisk at mennesker tar hensyn til hverandre - uansett situasjon. Ikke at vi skal gå rundt å være redd for å støte noen, men det er ikke hyggelig, med en sleivete bemerkning eller ubeteksom oppførsel, å gjøre noen lei seg?

Anstedighet og respekt er viktig i kontakt med andre mennesker, ikke bare på mine premisser, også på andres.