Fagfolk advarer mot gale ADHD-diagnoser

Opprinnelig lagt inn av Chanett, her.

Jeg har alltid sagt at vår største utfordring er ikke et barn med ADHD, men alle "forståsegpåere" som vet alt så mye bedre enn oss og som vet om en snarvei til å få en "frisk" gutt bare vi setter de og de grensene og sier og gjør det og det. Det er slitsomt det.

Det som gjør det innmari vanskelig å forstå adhd er egentlig det at det er så vanskelig å spørre. Man føler at foreldrene opplever ethvert spørsmål som kritikk. Og i en sånn diskusjon som dette så ender de som har adhd-barm gjerne med å bli såra og å føle seg uglesett.

Det jeg strever veldig med å poengtere er at det er variasjoner av denne sykdommen.

Hos LilleKompis som frekventerer vårt hjem er det så gode vilkår at jeg har sagt at dersom Drammen og jeg dør så ønsker jeg at de overtar barna mine. Det er kort og godt uten mer diskusjon det beste hjemmet et barn kan vokse opp i.

LilleKompis trenger medisin for sin adhd. Alt er forsøkt, det er ikke mer å snakke om - han må ha medisin. Da fungerer han veldig ok. Og det beste med mora hans er at man kan spørre og grave til man skjønner hvordan det er for LilleKompis. Hun blir ikke sur - hun vet at sønnen hennes er høyt elsket og at man spør fordi man virkelig vil forstå hvordan det funker. Og hun går ikke i forsvar.

Jeg ser at det er lett å føle det som et personlig angrep når man kritiserer at noen barn diagnostiseres og medisineres og kunne vært fikset uten. Jeg har hatt det sånn i mange år når man snakker om andre ting. Men etterhvert har jeg lært meg at man kan diskutere statistikk og generelle ting uten at jeg nødvendigvis er den man snakker om. Slik mener jeg det er her også.