Utsagn i artikkel om at kvinner vil forsørges, fra Dagbladet

[Note]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

En ting jeg lurer litt på: Hvorfor må veien til likestilling alltid gå i menns retning? Altså: Hvorfor kan man ikke heller begynne å anerkjenne den jobben mange deltidsarbeidende og hjemmeværende faktisk gjør for at resten av samfunnet skal gli lettere? Er målet virkelig alltid at "ingen skal være igjen hjemme"? Hva om det faktisk trengs folk "hjemme", da? Hva med å verdsette det per i dag ulønnede omsorgsarbeidet bedre? Gir det ikke litt bismak å tenke at man må ha en mann inn på en arena for at den skal ha verdi? Ikke at det ikke er fint og bra at kjønnene sprer seg litt. Men for å bli tatt på alvor? Er det ikke litt trist at mange tenker at den eneste måten å løfte et yrke på er å bringe mennene inn som noen slags superhelter som skal hjelpe oss kvinner med det? Blir det ikke litt stakkarslig? Og er det egentlig likestilling og likeverd når det eneste man ser ut til å gjøre er å satse på å bli bedre på å manøvrere en mannsverden? Det er jo fortsatt en mannsverden da.

Jeg synes mye av argumentasjonen i slike debatter konsekvent underkjenner at også de som jobber redusert har en funksjon. Og at den innsatsen i mange tilfeller er en av forutsetningene for at resten av maskineriet funker. Spesielt i faser av livet der man har nærkontakt med samfunnsoppgaver ingen andre ser ut til å ta seg av.

Jeg skulle ønske "kvinneyrker" og "kvinneroller" kunne anerkjennes på mer selvstendig grunnlag enn at man alltid må bruke menn som brekkstang.

Det kommer ikke til skje så lenge de som hevder at de jobber for likestilling ikke kommer seg ut av vrangforestillingene sine og ser på både menn og kvinner som mennesker og ikke kjønn.