Damer, skriking og hyling

[Inagh]

Nå er det ytterst sjeldent jeg beveger meg i karuseller og berg- og dalbaner, men jeg kan huske jeg hylte første gangen jeg lot meg slippe ned i en sånn "fritt fall greie" på Tivoli i København.

Men sånn ellers har jeg lite til overs for hyl og skrik, ja - syns det virker en smule hysterisk.

[jane]

Jeg var en tur ute i nabolaget seint i gårkveld. Det var nærmere midnatt, og det var da et yrende liv både i og utenfor folks hjem. Folk satt ute på terrassen og slappet av, og koset seg i den flotte sommernatten (det var 19 varmegrader). Enkelte koste seg innendørs...det var lett å høre siden soveromsvinduene sto oppe. Kvinnfolka hyla og stønna (ja jeg hørte dette er par steder på min lille tur i nabolaget). Mennene hørte jeg ikke i det hele tatt, men de må vel ha vært der de også, tenker jeg.

Ja, nå så jeg at denne tråden handler om hyling og karuseller altså. Men jeg synes mine observasjone passer litt inn i tråden lell. Det er nok muligens sånn at det faktisk er kvinnfolka som hyler og skriker mest, uansett hva det gjelder.

[Canisa]

Nei, det er jeg ikke. Jeg er skravlete og fnisete, men noen hyler er jeg ikke.

[Mjau]

Jeg er nok en hyler. Men jeg hyler da ikke sånn i hytt og gevær akkurat.

Jeg hyler når berg og dalbabeb har loop, jeg hyler også når jeg skvetter, mer roper kanskje. Og så hylte jeg eller det var vel et urhyl, da de dro lillesnupp ut med vakuum. Det var skikkelig vondt, og jeg føler meg ikke akkurat teit av den grunn. Når man har så vondt at de rundt ikke får kontakt med deg, og øynene ruller ukontrollert i øyehulen, ja da syns jeg man har lov til å hyle. Og banne litt til legen.

Sånn møtes på fest-hyling er litt teit da, og hyling som aldri stopper.

[Philippa]

Jupp, jeg er nok teit. For jeg hyler om noen kiler meg, om jeg blir skikkelig vettaskremt eller om noen heller kaldt vann på meg. (det siste er nylig testet, til stor glede for resten av familien.)
Hyler ikke med vilje for å få oppmerksomhet, og hyler heller ikke "the american way".

[Pasta]

Jeg irriterer meg over amerikansk hyling på film, men er nok litt redd for at jeg også hadde hylt dersom jeg hadde blitt overfalt med øks, eller sett en gal mann med forvridd ansikt utenfor dusjen.
Jeg kan nok ha en tendens til å hyle av og til. :wannabefjortis:

[Toffskij]

Jeg hyler av berg-og-dal-baner (dødsangst) og pressrier. Jeg skjems ikke.

[Tinka]

Nei, ingen hyler, hviner eller skriker.

[Morella]

I grusomt skummel karusell situasjoner kan jeg skrike ja. Også når det var millimeter unna en fronkollisjon tidligere i sommer hylte jeg. Men jeg vil ikke si at jeg er en typisk hyledame.

[Minty]

Sist jeg hylte var da mannen greide å lure meg med på en berg-og dalbane med loop. Han angrer den dag i dag.

Utover det er jeg ingen hyler nei.

[Hulda]

Opprinnelig lagt inn av Nabojenta, her.

(Kilde: youtube.com)

Jeg er ingen hyler, men i enkelte karuseller kan det komme et hvin ja...
(Som i Dæmonen på Tivoli i Køben...)

[Floksa]

I grusomme berg og dal baner jeg aldri skulle vært i, kan jeg nok hyle litt ja. I ren skrekk!
Men under fødsel grynter jeg

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Noe av det med amerikansk kultur jeg har irritert meg mest over de gangene jeg har oppholdt meg i USA er kvinneskrikingen. Det skrikes jo for hva som helst. Har noen kjøpt noe fint så skrikes det i begeistring. Møtes man på fest så hvines det av fryd.

Ohhhh my Goooooooooooooooooooooood.. skriiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiik. How beauuuuuuuutiful!!!!!!!!!

Sånt er veldig antifnattersk.

Hva slags damer er det du henger med? jeg har aldri opplevd noe slikt i virkeligheten, så jeg tviler på at man kan kalle det et kulturelt fenomen. De norske jentene jeg tok bussen med i stad, derimot ...

Jeg selv blir musestille og stiv av skrekk og kvalme i karuseller og berg og dalbaner, mens sønnen min hyler sv fryd.

[Milfrid]

Hvis jeg føler behov for å skrike og hyle, noe jeg vanligvis ikke gjør, så skriker og hyler jeg, uten å tenke på om noen skulle synes jeg er teit som gjør det.

Mht berg- og dalbaner så er jeg av typen som sitter og gjentar mantraet "hvorforgjørjegdettehvorforgjørjegdette" før Helvetet begynner, og så er jeg lakenhvit og taus av skrekk mens det står på. Jeg kommer egentlig ikke på særlig mange situasjoner hvor det ville være naturlig for meg å skrike. Men hvis jeg kommer i en slik situasjon, så gjør jeg det uten å skamme meg, gitt.

Og så har jeg lært å sette pris på høylytte amerikanere som gir uttrykk for følelser. Det er bråkete, men koselig. Det er andre sider av USA jeg har mye mindre sansen for.

[safran]

Opprinnelig lagt inn av Fusilli, her.

Jeg irriterer meg over amerikansk hyling på film, men er nok litt redd for at jeg også hadde hylt dersom jeg hadde blitt overfalt med øks, eller sett en gal mann med forvridd ansikt utenfor dusjen.
…

Jeg er redd jeg ikke hadde klart å hyle, for i en sånn situasjon er det jo virkelig et poeng at man faktisk gir lyd fra seg for å påkalle hjelp.

[Lilith]

Jeg hyler i berg- og dalbaner, og jeg klarer søren ikke holde det inne uansett hvor jeg prøver. Når den intense kilefølelsen i magen blir for sterk så åpnes gapet og IiiiiiiiiIIiiiiiIiiiiii...

Jeg laget også en del lyd når jeg fødte, følte at det gav meg krefter. Mamma sa at hun ikke hadde skreket når hun fødte meg, så da måtte jeg også la være. Men det gav jeg beng i, hvis ikke man skal få lov å gi litt lyd fra seg når man skviser en nesten 4 kilos baby ut av en av de mer følsomme stedene på kroppen sin, når skal det da være akseptert å brøle, liksom?

[Veritas]

Absolutt ikke en hyler. Jeg klarer det ikke om jeg prøver engang.
I berg og dalbaner og sånt blir det vel mer OWÆÆÆÆ!

[lillamamma]

Ja, jeg er definitivt en hyler. Det bare skjer av seg selv...

[Filifjonka]

Nei, jeg hyler ikke. Om jeg ved en feiltagelse skulle havne i en berg-og-dalbaneaktig ting, så blir jeg bare innesluttet og helt stille og lukker øynene og prøver å ikke dø.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Pelle, her.

Nei, det er jeg overhodet ikke. Heldigvis. Skrikedamer er teite.

Nja, sånne damer/jenter som hele tiden skal skrike bare for å skrike er teite. På kino og sånt, når man ser grøsser, feks. Jeg får helt fnatt. Først skriker de, så ler de seg ihjel og forstyrrer oss andre.
Men av og til, feks på sinnsyke berg- og dalbaner og sånt, er det jo ikke alltid så lett å la være. Noen ganger er jo skriking rent instinkt. Jeg har hylt en del i sånne karuseller, men ikke sånn at jeg tror det er irriterende for andre, og jeg har ikke hylt som en stukket gris, egentlig. Som regel klarer jeg ikke å skrike når jeg er i fritt fall, da er det mer sånn NNNGGGGG-lyder og latterkrampe.