Kan kroppen "trene seg opp" til å forbrenne karbohydrater?

[Bluen]

Inspirert av en diskusjon i lunsjen på jobb spør jeg dere kloke kostholdshoder: Har ulike personer forskjellig toleranse for karbohydrater, i den forstand at noen f.eks. har lettere enn andre for å legge på seg av sukker? Kan evnen til å forbrenne karbohydrater eller sukker "trenes" opp? Er det f.eks. slik at karbohydrater er "farligere" vektmessig for personer som lenge har hatt en lavkarbo-livsstil?

[Polyanna]

Karbohydrater er vel uansett kroppens foretrukne energikilde, er det ikke? Karber er veldig lett tilgjengelig og ryker vel først.

Det jeg tror varierer mer, og som man nok kan trene seg opp til, til en viss grad, er å forbrenne fett og proteiner (litt usikker på det der med proteinene). Men jeg tror ikke kroppen begynner på disse før den godt og grundig har tømt glykogenlagrene.

Det er et poeng i å trene kroppen til å brenne fett om man skal drive utholdenhetsidrett, fordi man på et eller annet tidspunkt alltid går tom for glykogen. Og å brenne fett er tungt for kroppen. Er man trent på dette (ved å spise lavkarbo eller ved å trene mye rolige langturer), vil ikke "veggen" være fullt så hard når man treffer den.


Men dette er amatørsynsing og kanskje gammeldags, altså.

Jepp - det er stor forskjell på hvordan folk håndterer karbohydrater. Han jeg bor sammen med legger ikke på seg uansett hvor mye sukker han spiser. Jeg kan fint legge på meg flere kilo i uka om jeg spiser sukker og mel i noen særlig grad.

Man kan ikke trene opp evnen til å forbrenne karbohydrater - men man kan ødelegge den. Det er det som skjer når man får diabetes eller forstadier til diabetes.

Om man har et kosthold på titusen kalorier per dag - kun fra karbohydrater - så vil kroppen såvidt jeg har skjønt det fremdeles gå løs på musklene. Den må ha proteiner.

Dersom den ikke får karbohydrater derimot så kan den lage erstatning for karbohydrater av fett. (Ketonlegemer). Men protein må den ha tilført for å kunne bruke som byggeklosser og fikse muskelfibre og denslags.

[Bluen]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jepp - det er stor forskjell på hvordan folk håndterer karbohydrater. Han jeg bor sammen med legger ikke på seg uansett hvor mye sukker han spiser. Jeg kan fint legge på meg flere kilo i uka om jeg spiser sukker og mel i noen særlig grad.

Men tror du det er genetisk betinget, eller kan det ha sammenheng med at du f.eks. har hatt lavkarbo-kosthold over lengre tid?

Dette er veldig interessant - pøs på med kunnskap!

Opprinnelig lagt inn av Polyanna

Det jeg tror varierer mer, og som man nok kan trene seg opp til, til en viss grad, er å forbrenne fett og proteiner (litt usikker på det der med proteinene).

Hvis man skal trene på dette, er det kanskje lurt å spise masse sjokolade - som jo er rikt på både sukker og fett?

[Candy Darling]

Jeg skjønner hva du vil si, smilefjes, men det er nå ikke helt presist. Det som skjer når man utvikler type 2-diabetes, er at kroppen ikke responderer (så godt) på insulin, som er "nøkkelen" til cellenes utnyttelse av karbohydrater. Da kan man enten øke insulinnivået (kroppens førsteforsvar) eller øke insulinfølsomheten. Det finnes noen medisiner som hjelper for det siste, men det aller beste er selvsagt å gå ned i vekt - da normaliseres insulinfølsomheten.

Man kan altså ikke "lure" kroppen til å slutte å benytte karbohydrater ved å bli insulinresistent, det er heldigvis reversibelt.

[Polyanna]

Elinblu:

Kroppen vil ikke forbrenne fett før du tvinger den. Altså må den bruke opp karbene (enten ved at du ikke spiser noen, eller trener en god stund - over en time, som tommelfingerregel) og så fortsatt ha bruk for energi.

Fett har den jo alltid tilgjengelig (fra deg eller fra det du spiser).



Scarlett: Takk. Jeg ville svare SF noe sånt som "det er vel mer evnen til å håndtere karbohydratene enn evnen til å forbrenne dem som påvirkes", men du var jo mye mer presis.

[Candy Darling]

Det som i hvert fall er sikkert, er at hvis man har nok tilgang til karbohydrater, vil kroppen ikke bryte på fettlageret. Det må være tomt for at man skal begynne på reservene. Som oftest er vel det en restitusjonssak, siden glukogenlageret holder til de fleste vanlige gjøremål, også "vanlig trening".

[Candy Darling]

Der sa vi det samme igjen, Poly.

Opprinnelig lagt inn av Elinblu, her.

Men tror du det er genetisk betinget, eller kan det ha sammenheng med at du f.eks. har hatt lavkarbo-kosthold over lengre tid?

Dette er veldig interessant - pøs på med kunnskap!


Hvis man skal trene på dette, er det kanskje lurt å spise masse sjokolade - som jo er rikt på både sukker og fett?

Grunnen til at jeg ikke tåler karbohydrater er et for stort inntak gjennom mange år. Karbointoleransen kom først - så er lavkarbokostholdet da en fiks på et problem som kom først.

Etter lang tid med lavkarbomat er forsåvidt toleransen noe økt. Jeg kan godt spise et stykke kake nå uten at det medfører noe som helst. Men det er fordi bukspyttkjertelen ikke lenger jobber overtid med å produsere store mengder insulin - og dermed greier å ta en topp nå. Tidligere har min kropp i mange år hatt en dårlig respons på insulin og dermed måttet ha mer og mer insulin for å bearbeide karbohydrater. Insulin øker også fettcellenes evne til å lagre fett - og dermed skyter vekten rakettfart oppover.

Med mindre karbohydrater i kosten kunne til slutt bukspyttkjertelen slappe av til normalt nivå igjen og kroppen var ikke lenger innstilt på optimalisert fettlagring. Dermed gikk også vekten ned.

Til slutt kommer den fiffige saken med smakspreferanser. Det ser ut til at smakspreferanser endrer seg med endring i blodsukker. Har man forhøyet blodsukker så trekkes man mer mot søte smaker enn om blodsukkeret er stabilt på et lavere nivå.

Da jeg var på mitt store fant jeg mat kvalmende og døde nesten for et stykke kake. I dag kan jeg finne på å ha veldig lyst på oliven.

[Olive Oyl]

Opprinnelig lagt inn av Elinblu, her.

Men tror du det er genetisk betinget, eller kan det ha sammenheng med at du f.eks. har hatt lavkarbo-kosthold over lengre tid?

Jeg synes det er vanskelig å diskutere slikt på grunnlag av personlige erfaringer. Det er så mange mulige alternative forklaringer på det meste, selv om man selv oppfatter at det kommer av forklaring X.

For min del har jeg en oppfatning om at jeg trenger skuffende få () kalorier per dag, og at jeg legger ekstremt fort på meg av karbo i forhold til mange andre. Men jeg tror nok det kan finnes alternativer, f.eks. at jeg spiser mye i forhold til størrelse selv om jeg ikke føler det slik, at "de andre" jeg sammenligner meg med er i mer bevegelse enn meg totalt sett i løpet av et døgn, og så videre.

Jeg kan altfor lite om fakta i denne saken, så jeg skal ikke mene så mye om hva som går an og ikke, det blir utelukkende synsing.

Scarlett - det var ultralusent å skrive mens jeg skreiv resten.

[Candy Darling]

Insulinfølsomheten er antagelig noe genetisk betinget, ja. Men i mye større grad vektrelatert. Jeg tror alle vil bli insulinresistente ved en eller annen vektterskel, det er vel vektterskelen som er individuell.

[Candy Darling]

SF: Karbointoleranse er et begrep jeg ikke har noe fornuftig vitenskapelig forståelse av. Mener du nedsatt insulinfølsomhet, eller beskriver du en slags allergi mot karbohydrater?

Opprinnelig lagt inn av Scarlett, her.

SF: Karbointoleranse er et begrep jeg ikke har noe fornuftig vitenskapelig forståelse av. Mener du nedsatt insulinfølsomhet, eller beskriver du en slags allergi mot karbohydrater?

De burde stått dårlige toleranse - det gikk litt fort.

Man får en dårligere toleranse for mat med karbohydrater når man begynner å overprodusere insulin.

[Milfrid]

Kunne denne diskusjonen ha kommet neste uke når jwg ikke har to unger hjemme som må underholdes og mates og sånn?

Jeg har masse meninger men null tid.

I'll be back!

[Bokormen]

Her har jeg absolutt ikke noe vitenskapelig bakgrunn, kun meg selv. Men for min del hjelper lavkarbo best for vektnedgang, å telle kalorier er langt fra like effektivt. Kusinen min greier å gå ned selv om spiser masse frukt og knekkebrød, f.eks, og jeg skulle gjerne ha vært der.

[Candy Darling]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

De burde stått dårlige toleranse - det gikk litt fort.

Man får en dårligere toleranse for mat med karbohydrater når man begynner å overprodusere insulin.

Jeg er ikke sikker på om jeg er enig i begrepsbruken din fremdeles, men det er nå så. Dårlig insulinfølsomhet er en ond sirkel, det er jeg enig i. Da kan man ha skyhøyt blodsukker, mens kroppen tror man er i sulttilstand og bygger energilager, samtidig som den friggjør frie fettsyrer og bygger aterosklerose og alt man ikke ønsker, samt at sultfølelsen er dårlig regulert. Dermed er det lettere å legge på seg - kroppen utnytter hver kalori maksimalt.

Til gjengjeld blir det en positiv spiral når man får snudd den. Jo mer man går ned i vekt, jo mer forbedrer man insulinfølsomheten, og kroppen slutter å være i alarmberedskap.

Jeg har aldri hørt om at man får varig nedsatt toleranse for karbohydrater fordi om man har vært insulinresistent, er det dét du mener? Beklager hvis jeg bare spikker, jeg prøver bare å forstå hvordan du tenker, lover.

[Candy Darling]

Og de aller, aller fleste som kan spise så mye karb man vil, er tynne, helt uten insulinresistens og med et høyt aktivitetsnivå.

[Robyn]

Jeg tålte karbohydrater ekstremt dårlig som overvektig og gikk ikke ned på Grethe Roede og Libra kosthold.
Derimot forsvant kiloene ganske raskt når jeg kuttet karbohydrater.

Blodprøver viste at jeg var insulinresistent noe som forklarer problemet.

Nå har jeg gått ned 50kg, og jeg har gradvis økt karbohydratene i kosten igjen. Nå har jeg et helt normalt kosthold igjen som inneholder både brød, ris og alt som tidligere sto på nei-lista. Og vekta rikker seg ikke i feil retning.

Nå er jeg ganske aktiv og løper en del også, noe som sikkert hjelper.

Men for min del ser det ut som om nøkkelen lå i å bli kvitt overvekten. Og blodprøver viser at insulinresistensen er en saga blott.