Fra tynn/slank til overvektig

[Karamell]

Jeg har ellpisemaskin i kjellerstuen. Men den er ikke så hyppig i bruk.

[Synnemor]

Jeg har i voksen alder gått fra å være normalt slank til å bli temmelig tynn, så jeg er vel strengt tatt ikke kvalifisert til å uttale meg i denne tråden, men jeg gjør det likevel.

Iset har et poeng, jeg tror det fins en del overvektige der ute som bruker mat som trøst og kommer inn i en ond sirkel de ikke klarer å komme seg ut av. De har i utgangspunktet et annet problem og får et overvektsproblem i tillegg.

Jeg tror også at veldig mange kvinner er utsatt for vektøkning i enktelte livssituasjoner. Å flytte hjemmefra og begynne med studier som ofte skjer i begynnelsen av 20-åra tror jeg er en noe risikofylt tid mht vektendring. Man skal lage seg et eget liv med egne matvaner, og mange studenter tyr til billige og lettvindte (ofte usunne) løsninger i matveien. I tillegg slutter de kanskje med den organiserte treningen de drev med gjennom ungdommen, og kommer man ikke i gang med trening under studiene er det lett å legge på seg.

I tillegg er barneproduksjonsalderen "farlig" mht vekt. Man legger normalt på seg en del i svangerskapene, og langtfra alle klarer å nå matchvekt igjen etter fødsler. Det krever en del selvdisiplin å spise sundt og trene når man har små barn - man er ofte sliten og sofaen roper mer enn joggeskoene. Det blir lett slik at det siger på noen ekstra kilo for hvert barn, og vips så er det kanskje blitt 15 tilsammen. Selv om man innerst inne er klar over hva som skjer, har man ikke alltid overskudd nok til å ta tak i det.

Med fare for å bli hudflettet:
Jeg tror også dette har noe med miljøet man oppholder seg i å gjøre. Mannen min og jeg diskuterte faktisk dette for kort tid siden. Vi var i svært 40-årslag nylig, og da vi kom hjem sa Synnemormannen at det var påfallende mange meget slanke og flotte damer i selskapet - han var imponert over hvor godt disse mødrene (hvorav de aller fleste var over 40) holdt seg. I denne omgangskretsen er trening VELDIG høyt prioritert, mange driver idrett på høyt nivå ennå i tillegg til at de har krevende jobber og drøssevis av barn. Vi konkluderte vel egentlig med at denne gjengen kanskje ikke var representativ for den gjennomsnittlige 40-åring. Det er lett å bli påvirket av dem man er sammen med - jeg merker selv at det er lett å bli påvirket av alt treningspratet til disse menneskene. Motsatt: Vanker man i et miljø der mange er kraftige/overvektige - kanskje pga årsakene øverst i innlegget - og trening/kosthold ikke er noe stort samtaletema, er det kanskje vanskeligere å bryte denne livssituasjonen og gå ned i vekt alene?

[Inagh]

For min del har det vært fem år med stress, bekymringer, uregelmessig søvn, uregelmessige måltider, lite trening - og til slutt generell slitenhet og apati, som har gjort at 20 kg har sneket seg på, og har satt seg som pokker.

Hun som var vår kontaktsykepleier da vi fikk Lillemann sa at i slike tilfeller er det to muligheter - enten går foreldrene ned i vekt, eller så legger de på seg. Vel - jeg hørte dessverre til kategorien "legger på meg."

[Joika]

Opprinnelig lagt inn av Synnemor, her.

Det er lett å bli påvirket av dem man er sammen med - jeg merker selv at det er lett å bli påvirket av alt treningspratet til disse menneskene. Motsatt: Vanker man i et miljø der mange er kraftige/overvektige - kanskje pga årsakene øverst i innlegget - og trening/kosthold ikke er noe stort samtaletema, er det kanskje vanskeligere å bryte denne livssituasjonen og gå ned i vekt alene?

Jeg vanker ikke noe miljø som er spesielt overvektig eller treningsfokusert i alle fall. Har venner og bekjente av begge kategorier i skjønn forening egentlig.

Finnes det veldig "slanke" og "fete" miljøer altså? Om man ser bort fra idrettsmiljøer og slankeklubber da.

[Harriet Vane]

Joika: Jeg syntes veldig synd på meg selv fordi mannen jobbet kveldsvakter og jeg ikke fikk trent. Eller fordi jeg måtte velge mellom å trene eller være sammen med ham når han ikke hadde kveldsvakter.

Men så fant jeg ut at lysten på str. 38 ble såpass sterk at jeg ikke skulle gjøre meg selv til offer. Jeg kjøpte en haug med trenings-DVD'er, pilatesball, bosuball, strikker og matte. Og så trente jeg hjemme. Ikke like gøy som å trene på Elixia, men trening.

Mens jeg var student, så trente jeg gjerne på dagtid, i lunsjen eller før jeg skulle gå hjem.

I tillegg la jeg inn fysisk aktivitet overalt hvor det var mulig. Gikk til barnehagen, gikk til Blindern, gikk til byen, syklet, gikk på ski, hadde jeg sjans til å kunne gå eller bevege meg på annet vis, så gjorde jeg det.

[Fakse]

Jeg ser hvor vanskelig det er å gå ned de 5-6 ekstra kiloene jeg gjerne skulle blitt kvitt. Jeg tipper at det ikke er så veldig mye enklere å gå ned de 20 ekstra eller 30 ekstra som andre har.

[Bluen]

Opprinnelig lagt inn av Joika, her.

Finnes det veldig "slanke" og "fete" miljøer altså? Om man ser bort fra idrettsmiljøer og slankeklubber da.

Det tror jeg er ganske tilfeldig, ja. Omgangskretsen min er nok ganske gjennomsnittlig, og i alle de ulike grenene av den er det påfallende få som har blitt sittende med mange ekstra kilo etter graviditetene - uten at det råder noen spesiell trenings- eller slankemoral av den grunn.

[GydaG]

Aner ikke.
Jeg har bare vært "tynn" dvs innenfor normalvektig på bmiskalaen en gang i mitt liv, det var et knapt år da jeg var 17-18 og handlet om miljøforandring og en ny start og ganske mye annet på en gang, men sunt var det ikke.
Ellers fokuserer jeg litt på at jeg forsåvidt er heldig, jeg har aldri levd et liv som tynn og nedturen ved å legge på seg gradvis kom i mitt tilfelle som mange problemer som bare ballet på seg, til slutt ved at gjentatte prolapser og andre fysiske plager gjorde meg fullstendig passiv.
I mitt hode tenker jeg i alle fall at folk som jeg vet har en slank fortid har gått på en smell som jeg også har, selv om utgangspunktet var anderledes.

[Joika]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Joika: Jeg syntes veldig synd på meg selv fordi mannen jobbet kveldsvakter og jeg ikke fikk trent. Eller fordi jeg måtte velge mellom å trene eller være sammen med ham når han ikke hadde kveldsvakter.

Men så fant jeg ut at lysten på str. 38 ble såpass sterk at jeg ikke skulle gjøre meg selv til offer. Jeg kjøpte en haug med trenings-DVD'er, pilatesball, bosuball, strikker og matte. Og så trente jeg hjemme. Ikke like gøy som å trene på Elixia, men trening.

Mens jeg var student, så trente jeg gjerne på dagtid, i lunsjen eller før jeg skulle gå hjem.

I tillegg la jeg inn fysisk aktivitet overalt hvor det var mulig. Gikk til barnehagen, gikk til Blindern, gikk til byen, syklet, gikk på ski, hadde jeg sjans til å kunne gå eller bevege meg på annet vis, så gjorde jeg det.

Jeg går mye faktisk. De skal jeg ha. Har jo ikke bil, så da blir det jo sånn. Men jeg har store problemer med å motivere meg for å gjøre ting jeg finner kjedelige, så å dra i gang prosjekter jeg er dømt til å mislykkes med, det gidder jeg ikke. Pllatesball og treningsdvder er rett og slett for kjedelig. Jeg trenger det sosiale sårt for å dra meg (dette gjelder det meste jeg gjør.. studier, jobb osv).

Prøver noe nytt nå, og satser på en ellipsemaskin. Jeg forsøker ikke gjøre meg selv til noe "offer", men jeg vet det er enklere om man kan velge å gjøre ting man faktisk har lyst til, enn å måtte gjøre kjedelig trening av ren plikt.

[Harriet Vane]

Jeg valgte å trene kjedelig og endte med str. 38. Jeg syntes det var verdt det og gjør det igjen. Mannen har ikke sluttet med kveldsvakter.

[Synnemor]

Opprinnelig lagt inn av Joika, her.

Jeg vanker ikke noe miljø som er spesielt overvektig eller treningsfokusert i alle fall. Har venner og bekjente av begge kategorier i skjønn forening egentlig.

Finnes det veldig "slanke" og "fete" miljøer altså? Om man ser bort fra idrettsmiljøer og slankeklubber da.

Det blir kanskje litt drøyt å dra den helt til "fete" og "slanke" miljøer, de fleste har vel venner som i ulik grad er opptatt av trening og kropp - men jeg mener jeg likevel har et poeng. I den vennegjengen jeg omtalte i forrige innlegg, er en meget stor andel av fritiden viet til trening og man snakker veldig mye om trening. Man faller rett og slett litt utenfor om man ikke er med på "kjøret". Jeg ser også at flere av dem som er i den gjengen har gått fra å trene helt moderat til å trene veldig mye de siste årene.

Samtidig så kjenner jeg folk som ikke er interessert i trening, de vet de burde men orker ikke. De sliter mer med å holde vekten enn den andre gruppen pga dette. Har man ikke noen rundt seg som "drar" en igang, er det vanskeligere å ta tak selv.

[Joika]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg valgte å trene kjedelig og endte med str. 38. Jeg syntes det var verdt det og gjør det igjen. Mannen har ikke sluttet med kveldsvakter.

Jepp, men jeg tror ikke du har en fuksjonsnedsettelse som gjør det ekstremt vanskelig for deg å gjennomføre kjedelige oppgaver. Jeg har det rett og slett ikke i meg om det ikke er det minste morsomt eller om jeg ikke "blir sett" (det vil si at noen "drar meg" i form av at jeg føler jeg "må").

Jeg må ringe på mamma og be henne over for å få utført ting som husarbeid, klipping av gress, betaling av regningsbunke på kjøkkenbordet osv. (Hun kommer heldigvis ganske ofte og jeg trenger virkelig dette sparket bak for å få ut fingern). Det er ikke "bare" å ta seg sammen for alle. Men jeg vet dette er utrolig vanskelig for de aller fleste å forstå.

[Harriet Vane]

For de aller fleste er det det, Joika. Ikke for deg kanskje, men for meg og alle de andre kosegrisene så handler det om å finne en måte å integrere trening i hverdagen på en grei og fornuftig måte, ikke finne på alskens unnskyldninger, men just do it.

Jeg trente ikke før jeg ble 29 år, så jeg var helt dust på feltet. Jeg var god til å røyke, rocke og drikke øl, jeg. Men jeg overførte rutiner jeg hadde på andre felt til treningen (i mitt tilfelle musikk), og vips så funket det.

[Tussa]

For meg er det det altså.

[Anne C]

Jeg var normalvektig frem til jeg var rundt 25 år. Da var jeg lei av å ha dålrig samvittighet for alt jeg puttet i munnen og slappet litt mer av. Det endte med at jeg la på meg. La sikkert litt på meg hvert år selv om jeg var flink til å trene. Så ble jeg gravid og la på meg mye. Livet som nybakt mamma var ingen dans på roser, og trøstespisingen startet. Så da la jeg på meg masse på kort tid. Klarte å gå ned endel, ble gravid og så var det samme runden igjen. Startet på lavkarbo for tre år siden og gikk ned 25 kg. 15 av de er på igjen. Jeg har et utrolig dårlig forhold til mat og trøstespiser når jeg føler at jeg mister kontroll over maten. Det er noe dritt og det er faktisk ikke bare å ta seg sammen. Det sitter litt lenger inn enn det. Jeg trener 4-5 ganger i uka, spiser greit, men er oververktig.

(Jeg har vokst opp med en mamma med anorexi/bulimi og det har gjort at jeg har et utrolig dårlig forhold til mat.)

[Joika]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

For de aller fleste er det det, Joika. Ikke for deg kanskje, men for meg og alle de andre kosegrisene så handler det om å finne en måte å integrere trening i hverdagen på en grei og fornuftig måte, ikke finne på alskens unnskyldninger, men just do it.

Jeg trente ikke før jeg ble 29 år, så jeg var helt dust på feltet. Jeg var god til å røyke, rocke og drikke øl, jeg. Men jeg overførte rutiner jeg hadde på andre felt til treningen (i mitt tilfelle musikk), og vips så funket det.

Jeg er enig med deg, men samtidig må man være klar over at det kan ligge mange og også mer komplekse årsaker bak overvekt. Jeg er en "ytterkantperson" i alt jeg gjør. Enten så blir jeg best, eller så får jeg det ikke til. Ikke noe mellomting altså. Jeg fant til slutt "min greie" innen fagfelt og har jo blitt helomvendt på rekordtid, men har ikke helt funnet "min greie" innen hjemmetrening, for å si det sånn. Får håpe ellipsemaskinen kan gjøre susen nå da, så jeg helomvendes. Satser på å døyve kjedsomheten med TV, og belønne meg med diverse innkjøp av TV-serier.

Har planen klar nå.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Anne C, her.

det er faktisk ikke bare å ta seg sammen. Det sitter litt lenger inn enn det.

Når det gjelder tvangsspising/overspising (BED) så blir det jo det samme å si til en person som sliter med dette, at vedkommende skal ta seg sammen og slanke seg, som å si til en alkoholiker at vedkommende skal ta seg sammen og slutte å drikke. Jeg sier ikke at noen her i tråden sier det, men bare for å poengtere. Altfor mange sier at det bare er å ta seg sammen og bruke viljestyrke når det gjelder å gå ned i vekt, men det ER forskjell på 10-20 kgs overvekt og 70-100 kgs overvekt. I den siste kategorien finnes det som regel mennesker med store psykiske spiseproblemer. Man blir ikke så stor fordi man ikke går på Elixia.

[Harriet Vane]

Altså.

De fleste av oss er ikke tvangsspisere, slik de fleste av oss ikke er alkoholikere.

For de fleste av oss er det faktisk å ta seg sammen, men det betyr ikke at jeg ikke respekterer dem som sliter med spiseforstyrrelser. De fleste av oss er helt alminnelige bedagelige hverdagsmennesker som liker å late oss på sofaen, fremfor å lære oss den edle treningskunsten.

Snørr og bart, folkens, snørr og bart!

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Altså.

De fleste av oss er ikke tvangsspisere, slik de fleste av oss ikke er alkoholikere.

For de fleste av oss er det faktisk å ta seg sammen, men det betyr ikke at jeg ikke respekterer dem som sliter med spiseforstyrrelser. De fleste av oss er helt alminnelige bedagelige hverdagsmennesker som liker å late oss på sofaen, fremfor å lære oss den edle treningskunsten.

Snørr og bart, folkens, snørr og bart!

Jeg snakker, som sagt, om sykelig overvektige. Og det er nok av dem som får beskjed om å bare ta seg sammen.

[Synnemor]

Opprinnelig lagt inn av Joika, her.

Det er ikke "bare" å ta seg sammen for alle. Men jeg vet dette er utrolig vanskelig for de aller fleste å forstå.

Det er ikke alltid lett å ta seg sammen, og for noen er det sikkert tyngre enn for andre siden folk er ulike og i varierende grad er i besittelse av den selvdisiplin som trengs til å få gjennomført endringer som kan synes kjedelige. Likevel er det faktisk bare en ting man kan gjøre: Å ta seg sammen selv om det er vanskelig.

Skal man som småbarnsforelder få tid til å trene, må man ofte bruke fantasien og legge alt man har av godvilje til for å få det til. Jeg har alltid sagt at VIL man trene, så klarer man det. Men man må VILLE få det til, og bruke alle smutthull: Sykle på spinningsykkel foran tven fordi man er alene med barn, gå på trilletur med to barnevogner samtidig mens man venter på barnehageplass, jogge mens barna er på fotball/håndball/ballettrening, jogge etter foreldremøter mens man likevel har barnevakt, jogge med barna syklende rundt seg, dra barna med på fjelltur og gå på ski med ett barn på ryggen mens du drar ett til på akebrett med den ene hånden og leier det tredje som holder på å lære skigåingens kunst i den andre hånden (ja, jeg har gjort det stuntet og det var VELDIG effektiv trening!) Jeg har gjort alt dette fordi jeg VILLE få tid til fysisk aktivitet - selv i perioder der jeg har vært så sliten at jeg ikke visste bak frem på meg selv.

Du kan også klare dette - men du må VILLE det!!