Fra tynn/slank til overvektig

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

Selvfølgelig må man jobbe for å klare det, det krever også jobbing selv om man feks. er vektoperert. Ting kommer ikke bare av seg selv, som regel. Men det ER litt provoserende når folk sier til et menneske på 150 kg "det er baaare å spise mindre og trene mer, jeg gikk ned 10 kg i fjor ved å bytte ut loff med grovbrød".

Jeg blir faktisk ikke provosert av det. Virkelig ikke. For det inneholder faktisk et snev av sannhet. Jeg spiser dog ikke loff, men det er irrelevant.

[Dixie Diner]

Et snev ja. Et bittelite snev. Jeg blir sjelden provosert, men sånt ser jeg rødt av.

[Lisa]

Å snakke om overvekt og varsellamper når man bruker størrelse 42 og 44 er jo også ganske provoserende synes jeg da. Eller kanskje trist er mer rett ord ....
Nå så vi av den andre tråden at mange sliter med 60 kg overvekt, - mener man at str 42 er overvektig altså? Er ikke det den mest brukte størrelse her til lands? Jeg synes i alle fall ikke str 42 beskriver noen som overvektig, virkelig ikke. Om røde lamper lyser da så er det litt trist men meg om det, det er vel slik samfunnet har blitt i dag. Alle føler hva som er riktig vekt for seg selv, man at den mest vanlige kvinnestørrelsen her til lands skal bli kategorisert som overvektig er bare trist. Det er jo slik kvinneblader opererer også, kaller disse størrelsene for store ... de er jo faktisk ikke det en gang, de er jo fortsatt innenfor den normale skalaen.

Og bare så det er sagt, nei jeg blir ikke "sår" av å lese slikt fordi jeg rett og slett ikke er overvektig nok har jeg innsett etter den andre tråden.

Men ordtaket sin egen verste fiende og alt det der er jo fryktelig relevant for kvinner / kropp / stigmatisering og hvordan fedme generelt blir sett på i samfunnet. Det hjelper liksom ikke at vi definerer oss selv som overvektige når vi er str 42.

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

Et snev ja. Et bittelite snev. Jeg blir sjelden provosert, men sånt ser jeg rødt av.

Men da er det tonen og måten ting blir sakt på.
Og det kan sette meg i fyr og flamme også. Om det skjult bak ordene ligger en hentydning om at jeg er mindre verd fordi jeg er overvektig.

Og ikke anntydningen om at grovbrød og trening er et sunnere alternativ enn loff og ikke trening.

[Dixie Diner]

Nei helt klart, det er jo tonen. Denne "jeg klarte å gå ned 10 kg ved å bare gjøre sånn og sånn, derfor klarer du fint å gå ned 100 kg ved å bare gjøre det samme, alle klarer det bare de VIL nok, lille venn". Den har jeg fått servert så mange ganger at jeg ikke har tall på det.

Det er vel like lett å skjerpe seg bort fra alvorlig overvekt som å skjerpe seg ut av en noenlunde alvorlig depresjon, tenker jeg. Eller enda vanskeligere, ettersom kroppen jo vil prøve å holde på lagrene sine, og slanking lett ødelegger stoffskifte og forbrenning fullstendig. I tillegg ligger den underliggende årsaken til overvekten, som sjelden, vil jeg tro, er latskap.

[Smurfine79]

For min del så kom kiloene når jeg var gravid første gangen, la på meg 40 kilo under svangerskapet å trodde at de skulle rase av meg når ungen var ute og jeg begynte å amme...så feil kan man ta. Kroppen min sparer på alt i ammeperioden, så da går jeg ikke ned men med en gang ammingen er ferdig så går jeg ned.

Nå har jeg klart å slanke meg av egen hjelp, ved aktiviteter og riktig spising så er nå slank.Merkelig ord å skrive føler jeg, men jeg er faktisk det

[Fibi]

Jeg har bestemt meg for å IKKE tenke slanking. I det hele tatt. Men jeg tar meg selv i å kjenne ekstra godt etter når jeg tar på meg buksa jeg ikke har prøvd på lenge, og se litt ekstra i helfigurspeilet. Jeg vil ha fokus på helse og sunnhet. Jeg vil spise sunn mat, riktig mat, jevnt utover dagen. I stedet for å hyle innpå med dritt når jeg har blitt så sulten at jeg svimler.

Overvekt i seg selv har vært en enorm tyngde på psyken for meg. I perioder har jeg forsøkt å sulte meg hele dager, jeg har vært på grensen til bulimi, jeg har vært deprimert lenge, og jeg har i det hele tatt vært ganske langt ute og kjørt. Depresjonen har blitt hundre og ti ganger bedre etter at jeg begynte å studere, men vekten er der likevel. Nå har jeg begynt å trene, og jeg prøver å spise normalt og sunt. I det siste har det gått mye i salat til lunch, og jeg prøver å være nøye på å få i meg noe til frokost. Jeg har jobbet beinhardt med psyke og selvbilde, og har kravlet meg opp på et nivå som er mye bedre enn der jeg var. Jeg har faktisk vist meg offentlig i badedrakt, og jeg har kommet dit hen at jeg gir blaffen i om folk ser på meg når jeg er på treningssenteret. (Mantraet mitt da er at det er jeg som har mest rett på å være der, ikke de tynne sylfidene. Jeg er feit og trenger trening, de burde ta seg en burger. ) Men alt henger og dingler i en tråd, og det er veldig veldig lite som skal til før den ryker. En liten kommentar er alt som skal til før jeg raser ned i det sorte hullet igjen, og søker trøst i sjokolade og popcorn. Men jeg merker at det skjer sjeldere enn før, og fallene varer ikke like lenge som de gjorde for et par år siden.

Nå ble visst dette en avhandling som var langt utenfor tema, men pyttsann.

[Luftslottet]

Zoë sier mye bra i dag!

Jeg er også en Mim. Rett og slett for bedagelig anlagt. Jeg har gått fra undervektig til normalvektig til lett overvekt i løpet av 10 år. Godt hjulpet av hormonprevensjon, det var de som satte igang vektoppgangen og som gjorde det umulig å gå ned igjen. Ett år etter at jeg sluttet på p-piller, kunne jeg begynne å gå ned en smule, saaakte. Da trente jeg 4 ganger i uka + gikk omtrent 4 kilometer om dagen. Nå ligger jeg akkurat over BMI-grensen på overvekt, og burde absolutt kunne "ta meg sammen". Jeg spiser sunt, ikke spesielt mye godteri, men er en sofagris og mangler trening. Og bruker 42/44 i bukser. Årsaken til at jeg ikke tar meg sammen i dag, er rett og slett at jeg nå er gravid med (forhåpentligvis) mitt siste barn, og ikke er i noen slags form til å trene (eller spise, for den del ). Men faktisk, så gleder jeg meg til å gjøre noe med kroppen min etterpå. Veldig. Det føltes bare så meningsløst å gjøre det da jeg var "mellom barn".

Jeg vil ikke si at jeg har et problem med vekt, selv om jeg burde det, for å ta meg i nakkeskinnet. Svaret for meg, er ikke svaret for mange av de med skikkelig overvekt eller fedme. Men spørsmålet i HI var hvordan man går fra undervekt til overvekt, og i mitt tilfelle var det uheldige hormoner, samboerliv, god mat, lite søvn, lite tid til egenpleie og lite trening. Svangerskap har jeg ikke gått opp av, men det har gjort meg i vesentlig dårligere form, og gjort dørstokkmila lenger.

Opprinnelig lagt inn av Lisa, her.

Å snakke om overvekt og varsellamper når man bruker størrelse 42 og 44 er jo også ganske provoserende synes jeg da. Eller kanskje trist er mer rett ord ....
Nå så vi av den andre tråden at mange sliter med 60 kg overvekt, - mener man at str 42 er overvektig altså? Er ikke det den mest brukte størrelse her til lands? Jeg synes i alle fall ikke str 42 beskriver noen som overvektig, virkelig ikke. Om røde lamper lyser da så er det litt trist men meg om det, det er vel slik samfunnet har blitt i dag. Alle føler hva som er riktig vekt for seg selv, man at den mest vanlige kvinnestørrelsen her til lands skal bli kategorisert som overvektig er bare trist. Det er jo slik kvinneblader opererer også, kaller disse størrelsene for store ... de er jo faktisk ikke det en gang, de er jo fortsatt innenfor den normale skalaen.

Nå, ja. Som en i denne kategorien, så sier jeg ikke at jeg sammenligner meg med de med virkelig overvekt, og sier heller ikke at alle i denne størrelsen er overvektige. Men det er ikke til å stikke under en stol at jeg slev veier en del mer enn jeg burde. Jeg har 10 kilo som ikke burde vært der, og BMI som tilsier overvekt. At andre har det verre, ser jeg ikke som noen grunn til at man ikke selv skal kunne ta seg i nakkeskinnet. Nå er det ikke alle som er overvektige når de bruker str. 42/44, men jeg er det.

Jeg syns ikke det er heldig om vi forskyver skalaen for hva som anses som overvekt for å ikke støte de som har det verre. De aller fleste av oss på vippen hadde hatt godt av å røre oss mer og spise litt mindre godteri, som Mim er inne på. Skal man normalisere mer og mer, ender vi som amerikanerne, og det er ikke virkelig ikke noe å trakte etter. Samme hvor dårlig samvittighet vi får av det.

Igjen, jeg forstår at det er kompliserte forhold som ligger til grunn for virkelig overvekt, og det har ikke vært lett for meg selv å gå ned i vekt når jeg har prøvd. Men jeg tror ikke vi får bukt med noe problem ved å late som det ikke er der.

[turi]

Jeg har alltid vært veldig tynn, ikke at jeg har lagt merke til det, men har alltid fått masse kommentarer for hvor tynn jeg er. Det har jo igrunn gått over, og etter 2 graviditeter hvor kiloene virkelig kicket, og lavt stoffskifte og enorme inntak med cola så er jeg i en helt annen verden.

Jeg har nok ikke noen type spiseforstyrrelse, har alltid vært glad i middager, men ikke noe mer enn det. Men jeg har nå gått ned 8-9 kilo siden jeg droppa colaen. Det er tungt og direkte pyton, og jeg kjenner nesten at jeg blir trist når jeg tenker på at jeg aldri kan drikke det igjen (har/er nok vært ordentlig avhengi) men jeg orker bare ikke bli større.

[mkj]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Jeg blir faktisk ikke provosert av det. Virkelig ikke. For det inneholder faktisk et snev av sannhet. Jeg spiser dog ikke loff, men det er irrelevant.

Selvfølgelig er det en snev av sannhet, men det er jo en unødvendig kommentar. FOr det er jo ikke sånn at den overvektige ikke er klar over dette. Det er nok (i hvertfall i Norge) sånn at de aller fleste kjenner oppskriften til et slankere liv, men av ulike og gjerne sammensatte årsaker så greier de ikke gjennomføre.

[Harriet Vane]

Philippa: Jeg har lagt om kostholdet, jeg. Det er ikke mer å gå på i en normal hverdag. Jeg spiser moderat lavkarbo, jevnt, passe porsjoner og ofte, masse grønt, masse vann og er bevisst hver eneste ting jeg putter i munnen.

Jeg spiser knapt godteri, knapt chips, jeg drikker ikke brus, jeg spiser noen små biter kake til fest, jeg lager det meste av mat fra bunnen, jeg baker kjempegrovt brød og spiser sunt pålegg.

Jeg er en voksen dame som bygger en baby og skal amme i et år etterpå. Og jeg skal i mitt livs form etter det som kjennes som en eviglang periode av graviditet og amming. Men mitt livs form er ikke å se ut om jeg var 18 igjen. Eller 25. Jeg er tross alt en voksen dame med snart tre barn og jeg skal se ut som en voksen dame. Jeg skal ikke se ut som en mager fjortis eller en babe i tjueårene. Jeg skal bare bli sunn og sprek og ha det fint i kroppen min.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Synnemor, her.

Det jeg skulle frem til, er at jeg TROR det fins NOEN overvektige som tenker at de ikke mestrer en lederjobb fordi de har problemer med mestring når det gjelder matinntak.

Om det var slik at man ikke skulle tro at man ikke kunne mestre en lederjobb basert på at man ikke mestrer ett av områdene i livet sitt, så ville ingen kunne bli ledere.

Meg bekjent finnes det ikke ett eneste menneske som har full kontroll på alle områdene i livet sitt til enhver tid.

Og det er egenntlig dette jeg er aller mest opptatt av - at det er en fordummende og meningsløs slutning å trekke at et overvektig menneske ikke skulle være egnet til både lederjobber og hva det skulle være kun basert på at man ikke mestrer egen vekt.

Det blir så naivt og barnslig forenklet - man tenker slik fordi det er ett synlig problem. Jeg Tenker Mitt om folk som har fordommer mot overvektige. Jeg tenker at de generelt er lite reflekterte og at de garantert mangler selvinsikt. Skoen trykker garantert ett eller annet sted i livet deres også, og hvorfor skulle vektproblematikk være værre enn annen problematikk?

Om en overvektig ikke skulle kunne briljere i en sjefsjobb, så kan ikke en som røyker det, heller. Eller en som ikke evner å følge opp barna sine. Eller en som lever med en krenkende partner. Eller en som strengt tatt drikker for mye på kveldene. Eller en som ikke evner å sette ord på egne følelser og løse opp i knuter i samlivet. Osv. inntil det kjedsommelige.

Når jeg leser i slike tråder som dette, så tenker jeg alltid på en situasjon med en av kollegaen mine. Jeg jobber på en vgs og er velsignet med kloke, hyggelige og høflige kolleger. Men ingen regel uten unntak, selvfølgelig. I en pause for en tid siden sitter en tynn, liten dame fra helse og sosial linjen ved skolen og underholder oss med en "artig" historie. Hun har en venninne som jobber i butikk og som visstnok forteller alle mulig rare og festlige fortellinger fra prøverommet, og denne handlet om en overvektig dame som presser seg inn i en altfor trang kjole. Jeg husker ikke detaljene lenger, men min tynne kollega ler og koser seg og det lyser av øynene når hun begeistret latterliggjør prøveromsdamen som tydeligvis ikke hadde noe begrep om hvor fæl hun så ut i den tettsittende kjolen. HUn ser seg rundt og forventer at vi alle skal le og kose oss med denne historien, men det er helt stille rundt bordet. Alle er tydelig rystet og det er ikke en spore av gehør å få.

Jeg blir fortsatt uvel av tanken på det lysende blikket til kollegaen min, og det ble liksom klinkende klart at hun virkelig koste seg med å se ned på andres overvektproblem. I mine øyne er denne damens hang til skadefryd en langt større last enn prøveromsdamens antatte hang til sjokolade, for å si det sånn.

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Men mitt livs form er ikke å se ut om jeg var 18 igjen. Eller 25. Jeg er tross alt en voksen dame med snart tre barn og jeg skal se ut som en voksen dame. Jeg skal ikke se ut som en mager fjortis eller en babe i tjueårene. Jeg skal bare bli sunn og sprek og ha det fint i kroppen min.

(ok, det ble litt overkill, men det var så bra)

[nolo]

Opprinnelig lagt inn av Lisa, her.

Å snakke om overvekt og varsellamper når man bruker størrelse 42 og 44 er jo også ganske provoserende synes jeg da. Eller kanskje trist er mer rett ord ....
Nå så vi av den andre tråden at mange sliter med 60 kg overvekt, - mener man at str 42 er overvektig altså? Er ikke det den mest brukte størrelse her til lands? Jeg synes i alle fall ikke str 42 beskriver noen som overvektig, virkelig ikke. Om røde lamper lyser da så er det litt trist men meg om det, det er vel slik samfunnet har blitt i dag. Alle føler hva som er riktig vekt for seg selv, man at den mest vanlige kvinnestørrelsen her til lands skal bli kategorisert som overvektig er bare trist. Det er jo slik kvinneblader opererer også, kaller disse størrelsene for store ... de er jo faktisk ikke det en gang, de er jo fortsatt innenfor den normale skalaen.

Og bare så det er sagt, nei jeg blir ikke "sår" av å lese slikt fordi jeg rett og slett ikke er overvektig nok har jeg innsett etter den andre tråden.

Men ordtaket sin egen verste fiende og alt det der er jo fryktelig relevant for kvinner / kropp / stigmatisering og hvordan fedme generelt blir sett på i samfunnet. Det hjelper liksom ikke at vi definerer oss selv som overvektige når vi er str 42.

Selv om noen sier at deres varsellamper lyser når de ikke passer en eller annen størrelse, det være seg 40 eller 46, så er det ikke dermed sagt at de definerer det som overvekt, bare som et varsel til selv om at livsstilen må justeres litt for ikke å vokse ut av nok en størrelse. Og det syns jeg må være greit å si.

I tillegg kan man jo være overvektig i str 42 hvis man er 155 cm høy? Ikke fedme, men overvekt?

[cora]

Det eneste jeg kan bidra med er, er noen årsaker til at jeg ikke blir overvektig. Jeg er ikke spesielt glad i mat og har aldri brukt mat til trøst. Hvis jeg er lei meg eller føler jeg mister kontrollen over ting, "straffer" jeg meg ved å spise mindre eller ingenting. I stressende perioder er det å være sulten noe som gir meg følelse av kontroll og tilfredsstillelse. Tilfeldigvis er det slik jeg er. Hvis jeg hadde hatt et annet forhold til mat, hadde jeg blitt overvektig fortere enn svint. Og det er sikkert at jeg ikke hadde vært i stand til "å ta meg sammen og spise mindre", like lite som jeg nå klarer å spise normalt i stressende perioder.

[gnuri]

Jeg synes ofte det er litt enkelt å si "det er bare å begynne å spise mer, og å bevege seg"
Ja for mange er det der det ligger, men jeg kan for å ta meg selv si at det finnes enkelte dette slett ikke virker på.
Jeg har levd lavkarbo en god stund, i starten på streng ketolyse, og etterhvert mer generell lavkarbo. Jeg gikk OPP 6-7 kilo på denne måten. Jeg har levd svært fettfattig, grove produkter, masse grønt osvosv. Gikk ikke ned et gram. Jeg har trent regelmessig, i etpar år syklet jeg minimum 2 mil på ergometersykkel hver dag, nå har jeg begrenset det til en mil. Likevel sitter jeg her med mange kilo for mye. Jeg har blitt fulgt opp av lege over 5-6 år i forbindelse med dette. Hun sier selv at hun virkelig ikke forstår noen ting, da jeg har gjort ALT riktig, og likevel ikke går ned i vekt. Så jeg må si jeg blir litt lei meg over alle som sier det " bare er å gjøre slik eller slik"

[gnuri]

Mente selvsagt "bare å spise mindre" så først nå hva jeg hadde skrevet...

[leliane]

Denne tråden har jeg lest med stor interesse.

Og nå hadde jeg skrevet et langt innlegg som jeg sletter, fordi jeg ser det kan virke provoserende når det er skrevet av en normalvektig person som aldri har vært overvektig sånn per definisjon. Derfor vil jeg bare føye til at ikke all vekt- /spise- og selvbildeproblematikk er synlig. Og jeg blir en struts når jeg legger på meg eller begynner å miste kontrollen på matinntaket. Jeg dropper å gå på vekta og unngår de strammeste buksene. Det høres helt idiotisk ut, men sånn er det, og ett sted i underbevisstheten er jeg fullstendig klar over at jeg er på ville veier i matveien når dette skjer.

Jeg lar det aldri gå så langt at jeg blir overvektig. Men jeg er ganske nedkjørt psykisk før jeg klarer å ta meg sammen - på Mimsk måte. Det eneste som virkelig fungerer for meg er da å trene (enda) mer og spise jevnere og mer bevisst.

[Appelsin]

Det med varsellamper må jo være veldig individuelt, tenker jeg. Jeg innser at veien fra observasjon til tiltak hos meg er veldig kort. Legger jeg på meg to kilo synes jeg det er utrolig ubehagelig, og det fører til at jeg endrer på noe. Jeg klarer ikke å sitte stille med ubehaget, eller spise godt - og så blir kroppen grei igjen etter kort tid.
Jeg forstår at jeg er heldig som har det sånn.

Noe annet tenker jeg er strategien man velger når først varsellampen har begynt å blinke. Ikke alle mestrer å velge riktig og perfekt, man føler seg fram, mislykkes, er det ikke sånn da? At mange overvektige har vært smertelig klar over vektproblemet i årevis, prøvd utallige strategier for å gå ned i vekt, at det er vanskelig å holde seg der, og at prisen man betaler per forsøk er å gå ytterligere litt mer opp i vekt?