Kari Jaquessons siste utspill: "Man HAR ikke fedme, man ER feit"

På ett eller annet punkt kan man ikke lenger ha sex. Det gjør vondt å gå i trapper. Man får ikke tak i klær. Det er vondt å ligge i sengen fordi kroppen plages av tyngden. Man passer ikke inn i en stol eller i et flysete mer.

De som da fortsetter å spise har et problem. Det er lov å skjære alle over en kam når det kommer så langt. Når man ikke greier å endre et mønster som alvorlig reduserer livskvaliteten så har man pådratt seg en sykdom. Om det startet med et ekstra wienerbrød eller med bulimi eller overgrep er ikke så interessant mer - da er det sykdom uansett. Som må behandles eller som ellers fører til et kortere liv enn forventet.

Ellers er normalen at ved stoffskiftesykdom så legger man på seg maks fem kilo. Det gjelder ikke alle. Jeg la på meg femten. Greia er at det er ingen unnskyldning mer når de først finner feilen - da må man ned i vekt igjen. Og det er AKKURAT like slitsom og tungt og disiplinkrevende som om man er frisk. Det er ingen forskjell. Kiloene må jobbes av en etter en med trening og riktig mat da som ellers.

Og til alle som sier dere fint kunne kost på dere førti kilo:

Noen ganger er det bedre å holde kjeften enn å uttale seg om noe dere ikke vet.

Greia er denne: Dere gjør det jo ikke. Dere gjorde det ikke. Av en eller annen grunn, eventuelt av flere grunner - så gjorde dere noe. Dere endret kosthold, dere begynte å trene. Dere tok grep. Dere la faktisk IKKE på dere 40 kg. Det er lett å slenge ut et "det kunne like gjerne vært meg" men det kan være greit å stoppe og tenke seg om en gang til. Kunne det faktisk virkelig vært deg? Det er jo ikke deg?