Kari Jaquessons siste utspill: "Man HAR ikke fedme, man ER feit"

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Jeg synes det er litt rart.
Jeg er en av dem KJ snakker om, jeg koser på meg kilo og som er lat. Hun treffer meg midt i margen, men jeg tenker ikke ille om meg selv av den grunn. Jeg tenker mer at jeg må skjerpe meg og ta meg sammen.

Jeg vet. Det er derfor jeg prøver å forklare at det virkelig er en helt sentral forskjell på en som har lyst til å gå ned noen kilo - og på en som spiser seg så opp i vekt at det er fare for livet.

Jeg vet at det er utrolig vanskelig å forstå hvorfor i alle dager en som er gedigen ikke for pokker kan la søppelmaten være og heller gå seg en tur. Det hender jeg glemmer selv hvordan det var å være sånn og kjenner på den samme følelsen av irritasjon eller oppgitthet. Men så husker jeg.

Det er rett og slett en helt annen problemstilling. Per i dag så trenger jeg å gå ned noen kilo. Men jeg gidder ikke stresse med det. De kiloene jeg har ekstra plager meg aldeles minimalt sånn egentlig. Jeg er sterk, jeg har god kondis, jeg har ikke en aktiv spiseforstyrrelse mer og det er såpass lenge siden jeg hadde det at jeg visst har begynt å glemme hvordan det var.

Jeg tror jeg er rund på den normale måten nå, om man kan si det sånn.

Da jeg var stor var det helt annerledes. I dag handler det å avstå fra boller eller sjokolade kun om å la det være. Det koster meg svært, svært lite. Og nederlagsfølelsen om jeg nå spiser en bolle er ikke mange millimetrene høy den heller.

Men dengang da var det sånn at jeg drømte om usunn mat om natta. Jeg tenkte på sjokolade hele døgnet. Jeg var fortvilet over at jeg ble mett og kvalm og ikke greide å spise enda mer. Samtidig var jeg ikke en idiot på den tiden heller, så jeg var jo fullt klar over hva spisingen dro med seg. Ergo skammet jeg meg over meg selv. Langt inn i benektelsen - ihvertfall overfor andre. Jeg visste jo selv hva jeg åt, men jeg orket ikke si det til noen. Jeg handlet inn sjokolade på forskjellige steder så ikke de i kassen skulle tro jeg spiste mye. Mim skrev en sammenligning en gang som er det beste jeg har lest: Den typen sult kan sammenlignes med et angstanfall. Sånn var det.

Det er med andre ord noe helt og fullstendig annet enn det jeg kjenner i dag når jeg lett kan glemme ett sekund etter at tanken var tenkt at jeg hadde lyst på bolle.

Og nøkkelen til å komme over i riktig retning er altså å fjerne skammen sånn at man kan adressere problemet på en seriøs måte fremfor å bruke alle krefter på å skjule det. Så kan det løses som alle andre problemer.