Likestilling? Tårnfrid eller muffinsblogging?

[Heilo]

Litt vanskelig å finne en passende overskrift. Jeg har lyst til å dra opp en diskusjon om rammene og drømmene for kvinner og menns hverdagsliv Litt i lys av tidligere tråder og bloggdiskusjoner om bl.a. deltidsarbeidende mødre, økonomisk likestilling i parforhold og ikke minst "Tårnfrid-idealet". Jeg har inntrykk av at mange forholder seg til Tårnfrid-karakteren både som en slags ekstremvariant av hvilke drømmer de egentlig har/hadde for seg selv, og som et skrekkbilde av hvor galt det kan gå når kvinner skal ha både karriere og være mor.

Det virker som det er mange voksne damer i Norge som trodde at de skulle være mer karrierekvinner enn de faktisk er. Jeg lurer på om det er kartet eller terrenget som har blitt justert underveis. Har unge jenter urealistiske forventinger til hva det vil si å være mor og arbeidstaker, er det mangel på reell likestilling eller er det likestillingsidealene som er urealistiske?

Håper på innspill fra både kvinner og menn!

[-ea-]

Jeg skulle ønske jeg var mer karrierekvinne enn jeg faktisk er, for øyeblikket. Det er enda lang, lang vei til Tårnfrid.

Når det gjelder unge jenter, så vet jeg ikke helt. Kjenner ikke så mange, de jeg kjenner er kjæresten(e) til sønnen min. Både hun og den forrige er hjemme med barn nå (den forrige dog ikke med min sønns barn ), og ettersom jeg ser i vennekretsen deres er det mange unge kvinner i starten av tyveårene som er hjemme med barn og har det koselig om dagene, mens mennene er fulltidsarbeidende eller -studerende. "Skulle hatt en jobb, men er ikke lett å finne jobb som kun foregår innenfor barnehagens åpningstid," er en setning jeg har hørt forholdsvis ofte.

Når jeg lufter muligheten for å ta noe utdanning som gjør at man kan få større valgmuligheter, så er man ikke motivert... Jeg spør om det ikke er motivasjon nok å få muligheten til en jobb med bedre arbeidstider enn butikkansatte ofte har, så er svaret nja, joo, men....

Jeg kjenner som sagt ikke så mange unge jenter. Har inntrykk av at guttene er mer målbevisste, og kan si høyt at de tar en utdanning som gjør at de skal tjene penger, og peiler seg inn på godt betalte bransjer.

Jeg vet ikke om det er bygdefenomen. Eller et Nord-Norge-fenomen. Eller et ingeniørfenomen. Ihvertfall, de (mannlige) ingeniørstudentene jeg kjenner (fra de to største utdanningsstedene innen denslags her i landsdelen), har ikke mange jenter i klassene sine.

[mkj]

Jeg ligger veldig midt mellom tårnfrid og muffinsbloggeren. Jeg vet ikke hvilken variant som høres verst ut for meg.

Jeg dras mot at jeg gjerne ville ha gjort mer ut av mitt yrkesliv på den ene siden, mens jeg på den andre siden synes jeg at jeg har liten nok tid til ungene.

Så summasummarum er jeg vel ganske fornøyd med mitt relativt intetsigende midt-i-mellomliv med 90% jobb. Har også vurdert utdanning, da for å få mer interessant jobb, ikke for å tjene mer. Men jeg ser ikke at det kan gjennomføres uten litt for store familiære oppofringer, både når det gjelder tid og penger.

Hvordan 'trendene' er synes jeg det er vanskelig å si. Det er vel klart at det er flere 'muffinsbloggere' enn før - og at det er med på å gi husmorrollen et slags statussymbol i visse kretser. Men det jo også heldigvis flere kvinner med gode karrierer, så spennet er kanskje større enn det har vært. Jeg ble litt overrasket da vi flyttet ut av Oslo - det er ganske lav andel av ungene som går på SFO - og langt de fleste har deltid. Så det tyder på at det er en del (kvinner??) som jobber deltid her.

[AprilRyan]

Hverken et liv som hjemmeværende eller "gift med jobben" appellerer. Det er to ytterpunkter som de fleste, både menn og kvinner befinner seg imellom på en skala. Jeg og mannen befinner oss på samme sted og ville ideelt sett jobbet 80 %, noe som ikke går av økonomiske hensyn. Rent jobbmessig har jeg ambisjoner og drømmer om en karriere hvor jeg får utrettet ting jeg synes er bra og viktig. Jeg drømmer derimot ikke om en jobb i det private karriere-, makt og pengejaget.

[Joika]

Jeg kan bare snakke for meg selv... men jeg tror ikke jeg hadde vært så oppsatt på å komme meg et sted hvor jeg kan tjene nok til å bo bra i Oslo, med mindre vi bodde i svinedyre Oslo. Jeg har flere ganger tenkt på muligheten til å flytte til em kommune som er billigere å bo i, men da mister vi hele nettverket vårt.

Jeg tenker at disse årene som student og i jobb, er en investering i fremtiden til både poden og meg. Det måtte bare bli litt hektisk fordi jeg er alene med han over 85 %. Skulle jeg resigert under det påskuddet, hadde jeg ikke kommet særlig langt.

Jeg føler ikke at jeg har gått glipp av mye, eller at jeg er en dårlig mor selv om jeg ikke elsker å dille hjemme, se på nytt intriør og heller ikke har en lidenskap for matlaging. Jeg tror poden kan lære like mye av å ha en mamma som svetter og sliter for å sikre en god inntekt på sikt, så lenge det er en viss balanse og han ikke føler seg dårlig ivaretatt.

[tink]

Jeg mener fortsatt at "noe er galt" når mange damer med små barn og 100 % jobb knekker sammen i ullne sykemeldinger som skyldes utbrenthet, depresjonsfølelse som følge av høyt press og generell mistrivsel med tilværelsen.

Vi har selv ansvar for å opprettholde den økonomiske standarden vi ønsker på våre liv, nå og som pensjonister. Og det rykker i ryggmargen når det antydes at det kan være sunt for helsa å gå ned til 80 % stilling for travle mødre. Samtidig så ser jeg at det er nettopp det som er alternativet for mange.

Kjenner meg forøvrig ikke igjen i hverken Tårnfrid eller muffinsblogger, men merker innimellom krysspresset på kroppen. Det er likevel jeg som bestemmer hvor lista skal ligge. Derfor er det perioder hvor jeg unngår å lese interiørblader og shoppetråder fordi jeg ikke alltid klarer å lese dem med nysgjerrig distanse.

[celebelen]

Jeg mistenker at fler kvinner ville klart å jobbe fullt, dersom husarbeidet ble fordelt likere. Eventuelt at mennene slapp til mer hjemme, det er vel ikke alle som synes det er så lett å gi fra seg ansvaret og kontrollen.

[Joika]

Opprinnelig lagt inn av celebelen, her.

Jeg mistenker at fler kvinner ville klart å jobbe fullt, dersom husarbeidet ble fordelt likere. Eventuelt at mennene slapp til mer hjemme, det er vel ikke alle som synes det er så lett å gi fra seg ansvaret og kontrollen.

Kan det være at følelsen "jeg gjør alt husarbeidet, han ingenting", er noe som gjør en mer sliten? Kan det være følelsen av å måtte ha et perfekt hjem og perfekt liv, som gjør en sliten?

Jeg gjør alt selv, men er ikke så fryktelig nøye på det da.

[Gaia]

Jeg trodde nok at jeg skulle være mye mer Tårnfrid da jeg var i 20-årene, men det var rett og slett fordi jeg ikke visste bedre. Jeg innså rett og slett ikke hvor stort behov jeg kom til å ha for å bruke mye tid sammen med barna mine. Mannen, derimot, uttykte helt klart at han skulle gjøre seg ferdig med karriereklatringen før barna kom slik at han fikk tid til å være pappa.

Jeg tror at det er en stor fordel av vi har en likedeling av det som dreier seg om barn og hus. Det gjør det mulig for oss å jobbe (litt mer enn) 100 %-stilling begge to, uten at det tar knekken på noen av oss. Jeg er temmelig sikker på at noe av tidsklemma kan løses med en jevnere fordeling på hjemmefronten. Samtidig så tror jeg også at en del sliter seg ut fordi de ikke har tilgang til skikkelig avlastning. Jeg ser at det at vi har tilgang til flere gode og stabile barnevakter er en enorm hjelp for oss, fordi det gir oss rom for å kunne være tilstede på jobben når det trengs og samtidig har rom for å ivareta oss selv som voksne og som par.

Jeg tror faktisk det er mulig å ivareta sine egne fremtidige karriereutviklingsmuligheter selv om man er småbarnsforeldre. Men det krever at man er villig til å dra lasset begge to, og at man har mulighet til å få noe avlastning. Det første er noe alle par både burde og kan få til, det andre kan jeg se er noe mer problematisk å få på plass hvis man ikke umiddelbart har egnede omsorgspersoner i nær krets.

[tink]

Jeg tror mange vil få bedre helse av å vaske litt mindre, eller ihvertfall å tenke litt mindre på hvor reint og ryddig det burde være.

[Gaia]

Opprinnelig lagt inn av tink, her.

Jeg tror mange vil få bedre helse av å vaske litt mindre, eller ihvertfall å tenke litt mindre på hvor reint og ryddig det burde være.

Alternativt finner en partner som anser det å rydde å vaske som terapi og avslapning.

[celebelen]

Så forresten en artikkel som refererte en undersøkelse om husarbeid. Et av funnene var at der mannen tok en større del av husarbeidet hadde parene mer sex. Det burde vel motivere noen og enhver?

[tink]

Opprinnelig lagt inn av Gaia, her.

Alternativt finner en partner som anser det å rydde å vaske som terapi og avslapning.

Det er dessverre litt for seint, både for mannen og meg. Men han skal ha for at jeg virkelig merker det når han er borte fra familien.

[Ru]

Tårnfrid kommer jeg aldri til å bli, til det er jeg alt for arbeidssky. Og siden jeg skyr kjøkkenet også, så blir det lite muffinsblogging.

For min del stemmer kartet med terrenget, sånn bortsett fra at jeg egentlig ikke skulle ha barn og sånn. Men jeg jobber med det jeg hadde tenkt å jobbe med og har det finfint.
Jeg tror man fort kommer i TårnfridTM-modus uansett, for meg er det uttrykk for de dagene der man skal levere i barnehage og på skole, rekke tannlegen og jobb, og så rett hjem for å feire bursdag for et av barna. Og så skulle man jo helst hatt noen muffins og en kake, og det går en smule varmt.

Jeg gir for øvrig en lang f i hva folk synes om huset og hagen, spesielt sistnevnte ser jævlig ut, så kanskje det er derfor jeg er så avslappet?

:hjemme i permisjon og gjør ikke en døyt husarbeid for det om. Jeg har permisjon for å være mamma, ikke lage muffins:

[Chanett]

Jeg er mer muffinsblogger en karrierekvinne. Rett og slett fordi jeg liker bedre å bake enn å være lærer. Ikke liker jeg husarbeid heller, så jeg har selvsagt valgt meg en mann som jeg gjør sin del og mer til.

[Erica]

Som ungjente ble jeg oppfattet som rødstrømpe; en som var opptatt av at kvinner og menn skulle ha like rettigheter, og gjerne diskuterte det høylytt. Jeg valgte en utdanning langt fra kvinnetradisjonelle utdanninger. Vel, virkeligheten innhentet meg, om man kan si det sånn. Jeg ble (uplanlagt) gravid før jeg rakk å komme meg ut i arbeidslivet. Dermed fikk mannen et forsprang i karrieren sin. Jeg endt opp med å være hjemme til jenta var 2 - og kom meg ut i yrkeslivet da.

Jeg oppdaget ved å være hjemme at livet ikke var helt som jeg hadde trodd det var da jeg var ung. Barnet kryper under huden på deg på en måte som gjør at man gjør helt andre valg enn man trodde man skulle gjøre.

Men jeg har tross dette endel verdier i bunn som gjør at jeg ikke har gått i fella at jeg lar alt av ansvar for barn og hus ligge på meg, men at det naturlig er et felles anliggende. Dette kommer nok også av en mann som er opptatt av likestilling, men kanskje mest en bevissthet fra min sin side at selv om jeg endte med å være hjemmeværende en periode er det ikke gitt at det skal være slik arbedsfordeling for alltid.

Vi har nå 3 barn, jeg har hatt det meste av permisjonene, men far har fått ha sine uker i ro og fred hjemme uten meg hengende over han. Det har vært verdifullt der og da, i tillegg til på lang sikt. Han skjønner mye av arbeidet som ligger i å være hjemme med barn. Når vi trengte å forlenge den siste permisjonen uten lønn tok vi 40% perm uten lønn hver, og det var en veldig god ordning.

Jeg er nå 100% utearbeidende, samme med han. Grunnen til at vi greier det uten å slite oss er at vi deler alt av arbeid i heimen, begges jobber er like viktige og vi er likeverdige parter både på bortebane og hjemmebane. Han hadde ikke kunnet jobbe fullt uten min innsats, og jeg hadde ikke kunne jobbet fullt uten hans. Så her er vi enten 2 Tårnfrider eller ingen.

[Maverick]

Jeg liker å jobbe, og liker ikke å skrive happymuffinblogger. Jobber absolutt mer enn nok, og tar meg av husarbeid helt på egen hånd.

[Smash]

Jeg liker å ha tid sammen med ungene, liker tid til meg selv, liker å ha middag i god tid før ungene skal på diverse treninger, jeg liker tid i hverdagen.
Jeg har forsøkt å jobbe både 80% og 100%, men det funker ikke for meg. Jeg trives godt med å jobbe 50%.
Akkurat nå er jeg i permisjon, så nå får jeg være hjemme 100%. Det betyr ikke at jeg er hjemme hver dag. Jeg er med i to barselgrupper, på babysang og det er alltids en kontroll som ungene skal på. Dagene går fra meg, og jeg skjønner ikke hvordan jeg skulle klart å jobbe 100%.

Så, jeg er mer en muffinsbloggedame. Eller, det blir vel feil, jeg gjør lite husarbeid og baker bare sånn i ny og ne, men jeg er mer hjemmemamma enn jobbemamma. Så lenge vi har mulighet til det så skal jeg være hjemme, den dagen vi trenger pengene finner jeg meg en jobb. Når ungene blir større vil jeg jobbe frivillig for barnevernet, vi har også blitt enige om å bli med på PRIDE-kurs når ungene blir større og vi har kapasitet til å ta oss av unger som trenger fosterhjem.

Det er bare sånn jeg er. Vi er allikevel likestilt på hjemmefronten, det har jeg vært veldig bevisst på fra dag 1.

[Muad'Dib]

Jeg har slitt veldig med å føle meg dratt mellom ønsket om å ha jobb og egen inntekt, og ønsket om å ta meg litt ekstra av barna mine.

I et par år jobbet jeg en trafikert motorvei og 45-130 min hjemmefra, og de dagene hvor jeg skulle begynne kl. 8:15 måtte jeg levere eldstesønnen på skolen 15 min. før SFO åpnet. Det var sårt, og det ble enda mer sårt da han ikke hadde SFO mer og måtte låse seg selv ut om morgenen for å gå i skole. Jeg ble til og med kalt Tårnfrid av noen kolleger. Det var ment som spøk, men slog hardt. Enden på visen ble, at jeg (av flere årsaken) rett og slett sa opp jobben min. Det var en fryd å ha god tid til barna, og eldstemann blomstret helt opp. Likevel var jeg klar over at dette ikke kunne vare i flere år. Siden jeg holder på med doktorgraden, har jeg noe å fylle dagene med, så det var ikke det som var problemet. Men husstandsinntekten ble skrapete, og jeg likte ikke å leve av mannens lønn.

Nå har jeg fulltidsstilling igjen, heldigvis på en arbeidsplads kun 15 min. fra der hvor jeg bor. Jeg rekker å levere barna om morgenen, og jeg har overskud til å gjøre lekser med dem om kvelden. Inn imellom er jeg veldig trøtt, men ellers er jeg for tiden fornøyd med Tårnfrid/muffins balansen.

[vixen]

Jeg og mannen jobber begge 100 prosent og jobbene våre krever ca lik mye. Jeg ser at situasjonen vi er i idag gjør det litt vanskelig å gjøre den karrieren jeg egentlig ønsket, men det er ikke mangel på likestilling som gjør det. Jeg trives med å jobbe og synes egentlig at den vanskeligste overgangen da vi fikk barn var at jeg ikke lenger kunne "gi jernet" på jobb når jeg følte behov for det. Når jeg får barn som blir større så kommer jeg nok til søke meg tilbake til den sektoren jeg begynte i.