Fagfolk advarer mot gale ADHD-diagnoser

[him]

Opprinnelig lagt inn av era, her.

Og til him. Ritalin virker på alle, om det har ønsket virkning er noe helt annet. Mange blir gira og nervøse får søvnproblemer etc. også mennesker med adhd. Så i noen tilfeller virker det mot sin hensikt også for adhd pasienter, men for noen er det som å slå på en bryter så det er noe en må følges opp i forhold til for å finne riktig tiltak til individets behov.

Adhd er jo en samle diagnose som er basert på symptomatikk så hver pasient vil ha forskjellig symptom, årsak, og behov for oppfølging- og der er det enorme mangler i forhold til feks. regelverk og praksis i Norge i dag.

Ja, OK. Da holder jeg meg til min opprinnelige tanke om ADHD. Jeg tror at ADHD diagnosen senere kommer til å vise seg inneholder flere sykdommer. Dette er i alle fall typisk for sykdommer som blir diagnostisert kun ved symptomer og ikke kliniske tester. ADHD er tross alt en "ung" sykdomsdiagnose.

[bønna]

Opprinnelig lagt inn av Propella, her.

Jeg tror at det er viktig når en ADHD diagnose er satt så skal man ikke slippes uten videre oppfølging. Alle bør få tilbud om foreldreveiledning, en ansvaresgruppe bør opprettes rundt barnet, tiltak på skolen bør settes igang. Det burde finnes en standard pakke som settes igang på grunnlag av diagnosen (som selvsagt bør kunne justeres til det enkelte barns behov og familiens behov). Det vil være med på å sikre at barn som får en diagnose ikke er avhengig av foreldrenes evner for den hjelpen de trenger og har krav på. Per idag avgjøres den hjelpen et barn får av hvilke foreldre de har og kommunens økonomi. Det bør virkelig ikke være slik at tilfeldigheterne avgjør hvilken hjelp et barn får.

Jeg har skikkelig angst for skolestart til min sønn. Om han får en diagnose eller ei; han vil kanskje/antagelig komme til å trenge ekstra hjelp på skolen. Slik han nå har et godt utbytte av i barnehagen.
Jeg bor i en av de kommunene som bruker minst til skole.
Og lærerne sliter med mange elever med ekstra behov, men ingen ressurser. Jeg vurderer seriøst å flytte, men sambo vil ikke, og barna begynner å få nettverk her. Og er det noe disse barna trenger så er det stabilitet og forutsigbarhet, ikke akkurat noe som er forenlig med å flytte.

[era]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Ja, OK. Da holder jeg meg til min opprinnelige tanke om ADHD. Jeg tror at ADHD diagnosen senere kommer til å vise seg inneholder flere sykdommer. Dette er i alle fall typisk for sykdommer som blir diagnostisert kun ved symptomer og ikke kliniske tester. ADHD er tross alt en "ung" sykdomsdiagnose.

Jeg er ikke helt uenig, men vil bare poengtere at det i utredning er like mye klinikk som psyk testing, man kartlegger både fysiske og miljø/psykiske forhold fra svangerskap til nåtid, det er ikke en diagnose som settes så lettvint som man kan få inntrykk av.

At man ender med en adhd diagnose betyr heller ikke at man automatisk går for medisinering fra bup( her er jeg kun ordentlig kjent med Nick Waal i Oslo da det er sikkert store forskjeller lokalt) sin side- men hva som skjer i praksis med manglende resusjer til oppfølging det er en annen sak.

[Apple]

Opprinnelig lagt inn av safran, her.

Det er ikke alltid jeg dokumenterer når jeg synser basert på fagbakgrunn. :bidrar:

Nei, det er jo sånn det er på forum. Jeg mener jo heller ikke at dersom man ikke har spesialkompetanse på et område så kan man ikke delta i diskusjoner. Jeg deltar støtt og stadig i temaer jeg ikke har så god peiling på ,altså.

Det har jo vært en del diskusjoner om psykiske lidelser, så jeg er nok litt på krigsstien da erfaringene mine fra tidligere diskusjoner er litt sånn at dette tror mange de kan noe om. Når jeg i noen tilfeller har påpekt at det er feil og at jeg vet personen ikke har fagkunnskap, men likevel ikke gir seg, så blir jeg så oppgitt. Det er både mangel på respekt for fagfeltet og ikke minst skaper det myter og usannheter som går ut over dem med psykiatriske diagnoser.

[Kallisti]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Benytter sjangsen til å spørre deg også. Vil mediakamenter mot ADHD fungerer på barn som har samme symptomer som ved ADHD, men som skyldes andre ting?

Nei, ritalin har ingen effekt på traumer, PTSD, etc. Sansynligvis vil det forverre situasjonen iogmed at vedkommende ikke får anerkjennelse/hjelp for den faktiske problematikken.

[him]

Benytter sjangsen til å legge inn link fra forskning.no (NB! Amerikanske undersøkelse)

Brødteksten sier:
Nærmere én million barn i USA kan ha fått en feilaktig ADHD-diagnose, viser en ny undersøkelse.

[Jessica]

Jeg har ikke lest annet enn Hi og noen få innlegg. Smilefjes sa mye klokt i sitt første innlegg (resten har jeg ikke lest).

Jeg har selv opplevd at barn fra turbulente hjem med mye uro og foreldre som har nok med seg selv vil ha ADHD-diagnose på barnet sitt. Da kan barnet få medisinering og de får et roligere barn. Det kan være at barnehage/skole har ment det ikke var snakk om ADHD, men at foreldrene har klart å presse igjennom en ADHD-diagnose. MEN vi må for all del ikke tro at dette er de fleste. Egentlig er jeg litt redd for å si noe om dette for jeg vet at dette er en veldig vanskelig diskusjon og at noen foreldre føler seg angrepet., og de er drittlei av å få omgivelsene til å skjønne at barnet dere HAR ADHD.

Ut i fra hva jeg har lest er medisineringen av ADHD-barn et prosjekt ingen helt vet resultatet av på sikt. Jeg har selv opplevd leger som gir store doser med ADHD-medisin til barn under 6 år. Det er, såvidt jeg vet, ikke lov å gi til barn under 6 år. Medisinen ble ikke navngitt til barnet som var under 6 år, men til et familiemedlem.

Jeg er av den oppfatning at i mange tilfeller må man prøve å endre adferd osv. og at medisin må være siste utvei.

MEN jeg vil presisere at mange barn har ADHD-diagnose med rette. Det er litt skummelt med slike diskusjoner for det er foreldre som stadig føler seg mistenkeliggjort og det å ha et ADHD-barn kan være ganske stigmatiserende i sosiale sammenhenger for foreldre og barn.

[Havbris]

Syns du hadde et veldig fint innlegg Jessica, og jeg vil signere deg helhjertet.

Ønsker forøvrig å ønske Bølla og barnet lykke til med skolestart.

[Jessica]

http://www.aftenposten.no/nyheter/ir...cle3751955.ece

Jeg er ikke i tvil om at det finns en del leger som er altfor kjappe til å medisinere barn for ADHD i stedet for å se på hva en kan gjøre for å endre adferd ved tett oppfølging av barnet og familien. Jeg vet om foreldre som ville slippe å medisinere barnet sitt, men som etter påtrykk fra skole og lege måtte tilslutt medisinere. Barnet ble et for stort problem for skolen og ved medisinering var problemet løst. Det er forferdelig og for at dette skal endres så må det stilles flere ressurser for å gjøre en intensiv jobb for å lære opp foreldre og ansatte i skolen. Ved å observere barnet og se i hvilke situasjoner ting går galt kan en forebygge og få færre negative utfall. Vernepleiere er gode på dette og burde kunne brukes til slike ting.

[Mams]

Når det er snakk om påtrykk fra skolen ang medisinering trenger det ikke bety at barnet er et for stort problem.
Det kan også være snakk om at skolen ser at barnet ikke klarer å lære det det skal pga problemene med konsentrasjonen f.eks.

Min erfaring med skolen er at de har vært veldig flinke tilå finne alternativ for gutten min, han har vært Kulturvert f.eks.
Han har også hatt S-timer alene med lærer og vært alene med assistent utenfor klasserommet. Med andre ord har han tidvis hatt en optimal læringssituasjon.
Men man kan ikke forvente at en skole skal ha ressurser til at et barn kan få undervisning alene til en hver tid, dessuten vil den sosiale biten være like viktig.

For vår gutt var ikke de tiltakene skolen satte inn nok.
Delvis skyldes noe en envigvarig utredning (sommel fra PPT sin side også) som førte til at han har gått glipp av VELDIG mye på skolen. Siden starten på 4 klasse er det faktisk ikke mye lærdom som har gått inn. Noen lærere gjorde dog en god jobb, men en lærer gjorde en ELENDIG jobb. (det gjaldt for hele klassen)

Gutten min har gått på medisiner i 1 år.
På det året har han tatt igjen alt det tapte i engelsk, og er blant de flinkeste til å prate og forstå språket. Skriftlig er det noe helt annet.
I alle de andre fagene har han også hevet seg betraktelig, og ligger ikke så langt bak lengre.
Vi har vært utrolig heldig med skolen, de 2 siste årene har han heller ikke hatt lekser.
Det fordi hans medisiner virker ikke lengre når jeg kommer fra jobb, og for å ha fokus på mestringsfølelsen (som tidvis kan være virkelig elendig hos barna) har de valgt at han gjør lekser på skolen med assistent, hvor han med medisiner har klart å sitte stille å gjøre det han skal.

Vi har gått fra å dra på foreldresamtaler som er bare pyton, til å gå på foreldresamtaler som forteller om en gutt som gjør stor fremgang.

Beskyld meg gjerne for å dope sønnen min for å få et roligere barn.

Men jeg er sjeleglad for at med medisiner så ser jeg den gutten jeg vet er inni gutten min.
En gutt som er glad og egentlig utrolig snill.
Dessverre blir det ofte overskygget ellers, men med medisiner kommer da de beste sidene frem i han, siden de negative som skyldes hans sykdom tones ned og ikke er mest fremtredende.

Kan legge til at selv om et barn får medisiner mot AHDH så er det ikke det samme som at de er stille og rolige nikkedukker som bare sitter i sofaen og sier ja, mamma.
ADHD er så mye mye mer en hyperaktivitet.
Konsentrasjonesproblemene er gjerne det som bekymrer foreldrene mest, for det påvirker skolegangen.
For vår del var det også de voldsomme humørsvingningene og mangel på forutsigbar reaksjon som var tøft. Manglende impulskontroll er ei heller det beste.

At han var høyt og lavt og aldri satt rolig var jo ikke problemet.
Han er roligere med medisiner, men sitter langt fra rolig hele tiden.

[Jessica]

Mams: Takk for langt og informativt innlegg. Det er godt å høre at dere har en bra skole, som har gjort mye bra for gutten deres. Jeg vil bare presisere at jeg er ikke imot medisinering, men mener at en bør prøve andre ting først. Samtidig så innser jeg at skolens ressurssituasjon avgjør ofte hvor langt de kan strekke seg for å tilrettelegge og avsette ressurser til barn som trenger ekstra tett oppfølging. I den ideelle verden burde det være annerledes.

Det du nevner med å oppleve mestring er alfa omega, og til syvende og sist må det veie tungt for hvilke valg man tar.

[Propella]

Jeg vil gjerne trekke frem denne diskusjonen igjen.

Opprinnelig lagt inn av Høst, her.

Fagfolk advarer mot gale ADHD-diagnoser

Professor Willy Tore Mørch mener flere ADHD-henvisninger fører til at for mange får diagnosen. Medisinbruken har økt med 80 prosent på seks år.I fjor fikk 16.788 barn medisin for ADHD. Medisinbruken har økt de siste ti årene. Bare siden 2004 har over 80 prosent flere barn fått medisiner.
Professor i psykologi og familierådgiver i Aftenposten, Willy Tore Mørch, mener økningen har sammenheng med at så mange barn blir henvist til utredning.
- Vi sender for mange barn til ADHD-utredning, sier Mørch. Han mener dette fører til at for mange barn får diagnosen.
– Det er ikke slik at det er blitt flere barn med ADHD, vi er bare blitt mer opptatt av å utrede for ADHD. Da er det en del som får diagnosen som nødvendigvis ikke skulle hatt den. Det er en overdiagnostisering, sier Mørch.
Han kaller ADHD en «bekvem diagnose».
- Da er det barnet det er noe galt med. Så slapper foreldrene mer av med sin egen oppdragelsespraksis, sier Mørch.

Den artikkelen som Høst referer til her har fått et svar fra Knut Hallvard Bronder i Innsikt. Der blandt annet de tallene som Willy Tore Mørch henviser til brukes på feil måte.

Sitat:

Statistikk og tall fra Reseptregisteret har vært noe av grunnlaget for reportasjene. Men brukes statistikken korrekt? I Magasinet heter det at nesten 17 000 barn i alderen 7-12 år medisineres for AD/HD i Norge. I henhold til Reseptregisteret er det 16788 barn og unge til og med fylte 19 år som har hevet en eller flere resepter for AD/HD i 2009, 14519 av disse var i aldersgruppen 10-19 år.

Sitat:

I 2005 ble 43436 henvist til BUP. 27883 fikk en diagnose og 7671 av disse fikk diagnose hyperkinesi, eller det som kalles AD/HD. Går man så til reseptregisteret ser man at i fra 2004 til 2005 økte antallet barn og unge som ble medisinert for AD/HD med 2860. Med andre ord: majoriteten av de barn og unge som ble diagnostisert fikk ikke medikamentell behandling.

Jeg anbefaller å lese hele denne artikkelen: AD/HD, medisiner og diagnostisering. Man kan også abonnere på Innsikt som utgis av Nasjonalt Kompetansesenter for AD/HD, Tourettes Syndrom og Narkolepsi (NK), Oslo univeritetssykehus HF og Helse Sør-Øst.

[Magica]

Jeg har ikke lest hele tråden.
Som pedagog kan jeg bare si at åpenhet rundt diagnosen og fokus på hvordan man kan tilpasse seg både som elev og lærer er uhyre viktig. Barnet/ungdommen skal leve et helt liv med dette her, og må øve mye mer enn andre på enkelte hverdagslige ting, lære seg strategier for å fungere sosialt etc.

Ellers har jeg en bekjent som har selvmedisinert seg (amfetamin) i alt for mange år før han fikk diagnosen og har hatt det relativt guffent og turbulent pga det. H*n har sterk adhd og fått skrevet ut bøttevis med medisiner, men har faktisk klart å finne seg måter å fungere på med jobb og fritid uten noe som helst medisiner nå.

[kie]

Denne har jeg ikke sett før nå, men jeg drar frem kjepphesten min allikevel:
Det er ikke alltid noen motsetning mellom problem i heimen og ADHD. Det er ikke alltid slik at dersom barnet har ADHD så må alt være fryd og gammen hjemme.

[Mams]

Opprinnelig lagt inn av Magica, her.

Jeg har ikke lest hele tråden.
Som pedagog kan jeg bare si at åpenhet rundt diagnosen og fokus på hvordan man kan tilpasse seg både som elev og lærer er uhyre viktig. Barnet/ungdommen skal leve et helt liv med dette her, og må øve mye mer enn andre på enkelte hverdagslige ting, lære seg strategier for å fungere sosialt etc.

Ellers har jeg en bekjent som har selvmedisinert seg (amfetamin) i alt for mange år før han fikk diagnosen og har hatt det relativt guffent og turbulent pga det. H*n har sterk adhd og fått skrevet ut bøttevis med medisiner, men har faktisk klart å finne seg måter å fungere på med jobb og fritid uten noe som helst medisiner nå.

Jeg lurer bare på hva du mener med det jeg har uthevet.
Spesielt det med bøttevis av medisiner.

Nå vet jeg ikke hvordan det er med voksne, men med barn så blir dosering nøye vurdert. Dosen økes på ukebasis og man må hver uke tilbake til BUP for sjekk. Både foreldre og skole må fylle ut skjema som har blitt fylt ut før medisinering blir startet opp. Det lyttes på hjertet, puls og blodtrykk måles. SKjemaene er noe av grunnlaget for hvilken dose barnet havner på.
Kan ta for vår sønn så var det litt tvil om han skulle starte med 30 eller 40 mg Ritalin, pga stor forbedring ved 30mg dose. Det som ble utslagsgivende var at mellomste hadde lærerbytte når han startet popp med 30 mg, hun hadde ikke sett han i klassesammenheng før. Det som nok var utslagsgivende var at mellomste selv sa at han fungerte dårligere med 30 mg. (da fikk han tabletter da, 2 om morgenen og 1 midt på dagen)
Vektmessig lå han midt i på treet når det gjaldt dose.

Så på skrive at han har fått skrevet ut bøttevis av medisiner høres merkelig ut for min del.

[Magica]

Han er jo voksen, og har resept på det meste av medisiner som fins mot adhd. Ikke spør meg hvordan han har fått det, men han snakket om at noen av medisinene omtrendt var av art han måtte søke kongen om.

[Joika]

Opprinnelig lagt inn av Magica, her.

Han er jo voksen, og har resept på det meste av medisiner som fins mot adhd. Ikke spør meg hvordan han har fått det, men han snakket om at noen av medisinene omtrendt var av art han måtte søke kongen om.

Fastlegen hans må søke om tillatelse til å skrive ut, av fylkeslegen. Så må pasienten gå til apoteket med resepten og en kopi av godkjenningen fra fylkeslegen. Deretter må man bruke samme apotek. Det er i alle fall mest praktisk.

[Magica]

Poenget mitt var vel at han ikke bruker medisinene, at han på et eller annet vis med (selv) medisinering i mange år har funnet strategier for å klare seg uten.

[Joika]

Opprinnelig lagt inn av Magica, her.

Poenget mitt var vel at han ikke bruker medisinene, at han på et eller annet vis med (selv) medisinering i mange år har funnet strategier for å klare seg uten.

Ja, man kan fint klare seg uten. Det handler vel litt om å komme på "rett spor" og få selvtillitten på plass igjen. Visshet om at ting har "sin forklaring" kommer man også langt med, tror jeg. I alle fall i voksen alder.