En sterk kronikk i Aftenposten

[~TM~]

I lys av den siste tidens abortdiskusjon, har jeg lyst til å lenke til denne kronikken: http://www.aftenposten.no/meninger/k...cle1658484.ece

Så vidt jeg kan huske ble ikke "sorteringssamfunnet" nevnt i abortdiskusjonen her inne, men det er jo også et aspekt som hører med i en slik diskusjon.

Selv er jeg helt på linje med kronikkforfatteren, heldigvis uten å ha måttet gjennomgå noe tilsvarende.

Fra kronikkens ingress:

Sitat:

Hvem kan dømme foreldre som velger bort ufødte barn med anlegg for alvorlig sykdom eller funksjonshemninger? Bare de som har levd i en slik
situasjon selv. Å ri en prinsipphest er enkelt når man kan gjøre det på papiret.

Selv blir jeg bl.a temmelig provosert av f.eks. Cecilie Willoch når hun rir sin kjepphest knyttet til abort og "utvelgelse". Selv om hun har fått et barn med Downs og takler alt det medfører på en god måte er det ikke gitt at en hver annen med et barn med Downs har det på samme måte. Cecilie W. må dessuten kunne sies å tillhøre en ressurssterk familie, ikke alle gjør det.

Nå brukte jeg dette med Downs bare som et eksempel. Det finnes riktignok store variasjoner knyttet til funksjonsgrad når det gjelder Downs, og for min egen del ville det ikke vært verdens undergang om jeg får et barn med Downs. Det er andre ting jeg frykter mer; som f.eks. ulike multihandikapp.

Jeg mener uansett at det må være den famlien som rammes som må få bestemme om de makter et alvorlig sykt barn og alt det medfører. Ingen andre.

Jeg vil til sist bare opplyse om at det er temmelig sterk lesning. (I hvert fall for meg som er gravid.)

[m^2]

Jeg skjønner fullt ut hva forfatteren skriver, har dessverre hatt mulighet til å kjenne godt på de de samme følelsene og tankene.
Kan bare si at mannen har min dypeste medfølelse og støtte i det han skriver
Jeg ville selv gjort som han beskrev skulle jeg noensinne tørre å bli gravid igjen.

[Senna]

Jeg har også full forståelse for det forfatteren skriver her.

[Kate]

Sterk lesning. Har forøvrig full forståelse for det forfatteren skriver, og håper jeg aldri kommer i en slik situasjon.

[Mams]

En meget sterk kronikk ja.
Og en veldig fin motvekt til utspillene fra endel politikere i debatten om foreldrenes mulighet til å velge.

Jeg er så heldig at jeg aldri har vært i tilsvarende situasjon og fått et alvorlig sykt barn.
Men jeg har vært i en situasjon hvor man ikke var sikker på om medisiner jeg hadde tatt ville ha en påvirkning på fostret, og jeg bel henvist til sykehuset for event ta en fostervannsprøve.
Heldig var jeg igjen, for den ene typen medisiner skulle ikke ha så mye å si trodde de i allefall, og den andre typen kunne ha ført til abort så tidlig i svangerskapet. (var i uke 8 da jeg oppdaget at jeg var gravid)
Mens jeg ventet på inkallingen til sykehuset var det mange tanker som raste rundt i hodet mitt ja.

[lil'c]

Opprinnelig lagt inn av m^3, her.

Jeg skjønner fullt ut hva forfatteren skriver, har dessverre hatt mulighet til å kjenne godt på de de samme følelsene og tankene.
Kan bare si at mannen har min dypeste medfølelse og støtte i det han skriver
Jeg ville selv gjort som han beskrev skulle jeg noensinne tørre å bli gravid igjen.

Må bare signerer m^3 her.

[Java]

Jeg leste kronikken i går. Det var tøff lesing, og jeg er mektig imponert over forfatterens evne til å poengtere budskapet sitt. Jeg har selv to friske barn, men allikevel har jeg ingen problemer med å forstå de følelsene han beskriver og hvorfor de tok det valget de gjorde. Jeg synes det var et veldig nødvendig innlegg i debatten.

[Amelie]

Veldig viktig innspill i debatten! Jeg tror alle som leste det, fikk full sympati og forståelse for parets valg.

[Nenne]

Dette er virkelig sterkt. Jeg har heldigvis *bank i bordet* friske barn selv, men jeg synes det er lett å forstå tankene og følelsene som ligger bak et slikt valg.

[bønna]

Opprinnelig lagt inn av ~TM~, her.

Selv blir jeg bl.a temmelig provosert av f.eks. Cecilie Willoch når hun rir sin kjepphest knyttet til abort og "utvelgelse". Selv om hun har fått et barn med Downs og takler alt det medfører på en god måte er det ikke gitt at en hver annen med et barn med Downs har det på samme måte. Cecilie W. må dessuten kunne sies å tillhøre en ressurssterk familie, ikke alle gjør det.

Nå brukte jeg dette med Downs bare som et eksempel. Det finnes riktignok store variasjoner knyttet til funksjonsgrad når det gjelder Downs, og for min egen del ville det ikke vært verdens undergang om jeg får et barn med Downs. Det er andre ting jeg frykter mer; som f.eks. ulike multihandikapp.

Jeg mener uansett at det må være den famlien som rammes som må få bestemme om de makter et alvorlig sykt barn og alt det medfører. Ingen andre.

Veldig enig her.

[Harriet Vane]

Jeg leste kronikken i ettermiddag og er veldig enig. Cecilie Willoch og hennes meningsfeller er ofte veldig ressurssterke og står i en annen posisjon når det gjelder valget de tar. Jeg har stor sympati med kronikkforfatteren og valget de har tatt.

Jeg må forresten si at jeg ble svært provosert over den kronikken en tid tilbake om ham med ryggmargsbrokk som påsto han var av en utdøende rase. Vi må da håpe det? Det er jo en grunn til at vi tygger folat i starten av graviditeten? Det er jo for å unngå å føde flere av denne "rasen". Å kalle det rase er utrolig provoserende, synes jeg. Det er jo ren og skjær fornuft å prøve å få friske barn. Det er ikke bra at syke gener får lov til å bevares og utvikle seg videre. Faktisk. Det handler ikke om at man er "mot" syke, men at man forsøker å forhindre sykdom. Han sier han ikke ville blitt født dersom hans mor hadde vært gravid i dag. Jo, det tror jeg. For hadde hans mor blitt gravid i dag ville hun fått informasjon om folat, forhåpentligvis vært smart nok til å ta det.

Her er leserinnlegget som medisinstudenten skrev.

[Polyanna]

Det var en fin kronikk, og belyser den siden av saken godt.

Spørsmålet vil likevel koke ned til: Er dette 13 uker gamle fosteret "liv" eller ikke? Ser man på det som et fullverdig liv, på linje med en baby, så blir valget likevel galt.

Angående sorteringssamfunnet: I kjølvannet av kronikken til han med ryggmargsbrokk så er det en medisinstudent som argumenterer sterkt for at man skal "luke" ut de med dårlige gener, for menneskehetens beste. JEg klarer ikke å gjengi det så groteskt som det han skriver selv.

[Inagh]

Utrolig sterk lesing, og jeg kjenner igjen de fleste av denne pappaen sine følelser...

Jeg kan også, dessverre si at jeg med tungt hjerte ville valgt nøyaktig det samme som dem dersom jeg skulle blitt gravid, og så blitt fortalt at jeg ville få et barn med like stor funksjonshemming og utviklingshemming som den gutten jeg har i dag.

Jeg elsker gutten min over alt på jord - han er mitt barn - mitt hjertebarn på alle måter. Han er den som får meg til å smile - og han er den som får meg til å gråte - og den som får meg til å rope i sinne og fortvilelse over hvor jævlig urettferdig livet er noen ganger... Jeg er så sliten og så lei innimellom at jeg bare har lyst til å gå på skaugen og aldri mer komme hjem...

Men så fester han øynene sine i mine et sekund eller to... Han åpner hånda og griper om fingeren min... Og så glemmer man det vonde - for en liten stund... Man får krefter og mot til å kjempe videre...

Jeg elsker gutten min som han er - jeg ønsker at han ikke var som han er...
Jeg kan med hånda på hjertet si jeg ikke hadde taklet å få et slikt barn en gang til...

Så er det vel også derfor vi har valgt å sette en effektiv stopper for hele prosessen... for å slippe å komme opp i det valget - å måtte fjerne et foster fordi barnet var sykt.

Det er en vond situasjon å være i - og folk som dømmer en kvinne som tar abort i et slikt tilfelle, har ikke et fnugg av mulighet til å sette seg inn i hennes situasjon - og kan i det minste ikke ha et snev av empati i kroppen.
Det er mulig hun ikke har barn fra før - det er mulig hun har friske barn fra før... Det er mulig hun for omverdnen ser ut til å ha alle ressurser til å ta vare på og gi omsorg til et sykt barn... Men hvem vet hva som foregår i hodet og hjertet til denne kvinnen?

Det finnes takk og lov mennesker som har ressurser og krefter til å ta på seg hele verden og flere syke barn... Men de menneskene er de siste som burde dømme dem som ikke har samme kreftene.

[m^2]

Opprinnelig lagt inn av Inagh, her.

Det er en vond situasjon å være i - og folk som dømmer en kvinne som tar abort i et slikt tilfelle, har ikke et fnugg av mulighet til å sette seg inn i hennes situasjon - og kan i det minste ikke ha et snev av empati i kroppen.

Det finnes takk og lov mennesker som har ressurser og krefter til å ta på seg hele verden og flere syke barn... Men de menneskene er de siste som burde dømme dem som ikke har samme kreftene.

[~TM~]

Opprinnelig lagt inn av m^3, her.

Jeg kan bare gjøre det samme. Flott og sterkt innlegg, Inagh.

[lil'c]

Opprinnelig lagt inn av m^3, her.

Signerer m^3 her Inagh.

[Mams]

Et imponerende innlegg Inagh.

[Pelen]

Jeg får tårer i øynene av innlegget ditt, Inagh.

[Milfrid]

Sterkt å lese innlegget ditt, Inagh! Jeg tror ikke man skal dømme andre før man har hatt noen dager eller år i deres sko.

Jeg har heldigvis aldri vært i dine sko, og jeg er veldig, veldig glad for det.

Men vi var en gang i en situasjon hvor vi hadde et valg, på en litt annen måte. Vi skulle adoptere, prosessen trakk ut, og vi var fryktelig lei av å vente. Så finnes det barn man søker foreldre til, og et av disse barna fanget vår oppmerksomhet. Vi ba om papirene på barnet, for å vurdere om vi ønsket å adoptere barnet, og det var fryktelig tungt å innse at oppgaven nok ville bli for stor for oss. Her var det snakk om et barn med opplevelser som muligens - men ikke sikkert! - ville kunne gjøre barnet alvorlig og varig funksjonshemmet. Vi konkluderte med at det ble for mye for vår familie.

Men det var ikke bare lett å ta det valget, det var tross alt snakk om et barn som allerede levde, som trengte foreldre.... Det var ikke bare med lett hjerte vi sendte papirene tilbake til adopsjonsforenigen med beskjed om "takk, men nei takk".

Heldigvis fikk barnet foreldre her i Norge, noen med større mot enn oss, og tilfeldighetene gjør at jeg vet hvor barnet havnet. Det var rart å se bilde av barnet i adopsjonsforeningens medlemsblad, rart å tenke at barnet kanskje kunne vært vårt. Og jeg lurer selvfølgelig på hvordan det går med barnet nå. Om legens dystre spådommer ble gjort til skamme. Jeg håper det!

Hvor jeg vil med historien? Bare si at jeg inderlig godt forstår dem som velger bort et liv med sterkt funksjonshemmede barn. Og si at jeg beundrer dem som velger å få barn, på tross av funksjonsemninger og redusert livskvalitet for hele familien. Det er følelser som ikke er motstridende i det hele tatt - respekt for at folk tar valg på bakgrunn av hva de selv føler de makter og evner.

[Benzo]

Flott og sterkt innlegg, Inagh. Du er så flink til å sette ord på følelsene dine.