Kalla fakta og gastric bypass

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Ikke nødvendigvis. Det er en naiv holdning. Jeg tror nok mange som er der inne og titter, har et problem med vekt. Det betyr ikke at de har et vektproblem.

Utrolig viktig presisering. Vektproblem sitter på magen. Problemer med vekt sitter ofte i hodet.

Lhi-My - jeg får ikke prikket deg enda.

[noen]

Opprinnelig lagt inn av LilleBulla, her.

Tanken er vel at dersom man er på Aleris sine nettsider for overvektige er det fordi man allerede har et vektproblem. Men jeg er fullstendig enig, det bør ikke stå det når man er normalvektig.

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Ikke nødvendigvis. Det er en naiv holdning. Jeg tror nok mange som er der inne og titter, har et problem med vekt. Det betyr ikke at de har et vektproblem.

Divine skrev det jeg tenkte.

Og Lhi-My: Veldig bra innlegg!

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Lhi-My, her.

Jeg er nesten sjokkert over hvor mange som ønsker en slik operasjon og som slett ikke er i kategorien "ekstremt overvektig" slik jeg er.

Jeg også. Jeg snakker sjelden om operasjonen nå siden det er så mange år siden og et tilbakelagt kapittel i livet mitt. Allikevel kommer det jo opp av og til, og da er det svært mange som sier de er misunnelige og vil ha samme operasjon selv. Dette er ofte folk med kanskje 5 kg overvekt. Husker ei jeg snakket med som dro seg litt i et nesten innbilt sideflesk og sukket og sa at hun ville også opereres, og spurte og gravde om informasjon. Jeg synes akkurat det er litt skremmende. Men jeg tror nok ikke alle mener det, det er vel bare et innfall, og så "slanke" folk hadde jo uansett aldri FÅTT operasjon noe sted. Jeg begynte ikke å seriøst vudere operasjon før jeg ble alvorlig hemmet av overvekten, psykisk og fysisk.

Opprinnelig lagt inn av Lhi-My, her.

Jeg registrerer at noen her mener det er ok å operere først og gjøre noe med spiseforstyrrelsen etterpå. Jeg mener at det i de aller fleste tilfeller vil være å gamble med folks liv og helse.

Jeg mener dette er en litt vanskelig problemstilling. For er man så overvektig at det er livsfarlig for helsa, kan det jo nettopp være å gamble med liv og helse om man IKKE gjør noe fysisk, for med psykologisk hjelp kan det jo allikevel ta mange år før man går ned i vekt. Det er det jo mange her inne som har opplevd, det at de har gått i terapi for overvekten uten særlige resultater, og årene har gått. Så har man jo det poenget at dersom man BLIR frisk mentalt av terapien, så trenger man jo sannsynligvis ikke operasjonen. Men er man altså så stor at man står i fare for å bli alvorlig syk eller dø, så bør man kanskje ikke vente, og heller ta de psykiske problemene på sikt. Jeg var en av de som absolutt IKKE kunne vente, jeg tør ikke engang tenke på OM jeg hadde levd i dag hvis jeg ikke hadde tatt den operasjonen da jeg gjorde det.

Er det snakk om en livreddende operasjon så vil vel det offentlige gi hjelp også?

[Dixie Diner]

Ja, etter 3-4 år (og i mitt tilfelle var det ikke snakk om GBP i det offentlige, men DS, og det ville jeg helst unngå).

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

Jeg mener dette er en litt vanskelig problemstilling.

Ikke bare litt. Det er en veldig vanskelig problemstilling. For hva definerer man som "har fått hjelp med spiseforstyrrelsene", da? At man er i behandling? At man er ferdigbehandlet? Jeg gikk til psykolog og i selvhjelpsgrupper i flere år, men nådde et punkt der jeg ikke fikk noe mer ut av det. Jeg har det siste året valgt å ha jevnlige samtaler rundt psyke og vektproblematikk med legen min, og jeg har en psykolog på vent dersom jeg skulle trenge det. Jeg ser ikke dette som dårligere forberedelser enn om jeg skulle ha hatt null oppfølging tidligere og så fulgt et åtte-ukers kurs før en ev. operasjon.

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Ikke bare litt. Det er en veldig vanskelig problemstilling. For hva definerer man som "har fått hjelp med spiseforstyrrelsene", da? At man er i behandling? At man er ferdigbehandlet? Jeg gikk til psykolog og i selvhjelpsgrupper i flere år, men nådde et punkt der jeg ikke fikk noe mer ut av det. Jeg har det siste året valgt å ha jevnlige samtaler rundt psyke og vektproblematikk med legen min, og jeg har en psykolog på vent dersom jeg skulle trenge det. Jeg ser ikke dette som dårligere forberedelser enn om jeg skulle ha hatt null oppfølging tidligere og så fulgt et åtte-ukers kurs før en ev. operasjon.

Det var der jeg droppet å tenke mer på operasjon da jeg lurte på det en gang i tiden. Jeg innså at heller ikke operasjonen gjorde slutt på at sjokolade roper på meg - og da var det ikke operasjon jeg trengte.

Jeg vil si at man er behandlet for spiseforstyrrelser når man ikke lenger trenger mat som mestringsverktøy. Når behovet for å selvsabotere med mat er vekk og man ikke mer ruser seg med mat. Da er man frisk.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Det jeg gjør meg tanker om er hvordan jeg stadig ser et forsvar av Aleris og andre private aktører, men lite kamp for å få slike livreddende operasjoner som et tilbud, ikke bare for de pengesterke, men for alle dem som virkelig kjemper for livet med overvekten sin.

Veldig godt poeng. Jeg lurer også på hva folk egentlig legger i ordet livreddende? Etter å ha sett de personene som lot seg operere på Aleris de dagene jeg var der, så kan jeg ikke fatte og begripe at operasjonen reddet så veldig mange av dem fra den visse død. Jeg var veldig overrasket over hvor lite overvektige (relativt sett, selvsagt) de fleste var. Aleris vil selvsagt pushe og kalle operasjonen livreddende i fysisk forstand, mens kanskje mange som har vært gjennom operasjonen mener livreddende i overført betydning?

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg vil si at man er behandlet for spiseforstyrrelser når man ikke lenger trenger mat som mestringsverktøy. Når behovet for å selvsabotere med mat er vekk og man ikke mer ruser seg med mat. Da er man frisk.

Jeg synes det er å kreve for mye at man skal være FRISK fra en spiseforstyrrelse før man tar en operasjon. Mange mener jo også at man aldri blir frisk, bare "avruset", men det er jo en annen diskusjon. Jeg mener at det holder at man er klar over problemet og jobber med det, og at man selvsagt ikke er for langt nede. For en operasjon krever sitt.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

En risiko som er stor ved spiseforstyrrelser uavhengig av operasjon er at man ved å ta bort mat som rus bare erstatter rusen med noe annet.

Helt klart. Og det er kjempeskummelt. Symptomsvitsjing er et velkjent fenomen, og noe det burde opplyses mye mer om i forbindelse med vektoperasjoner. Men som du sier, fenomenet er ikke eksklusivt for vektopererte, det var mye snakk om det da jeg gikk hos psykolog.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Veldig godt poeng. Jeg lurer også på hva folk egentlig legger i ordet livreddende? Etter å ha sett de personene som lot seg operere på Aleris de dagene jeg var der, så kan jeg ikke fatte og begripe at operasjonen reddet så veldig mange av dem fra den visse død. Jeg var veldig overrasket over hvor lite overvektige (relativt sett, selvsagt) de fleste var. Aleris vil selvsagt pushe og kalle operasjonen livreddende i fysisk forstand, mens kanskje mange som har vært gjennom operasjonen mener livreddende i overført betydning?

Kanskje overført betydning ja, i tillegg til at mange sikkert sliter ekstremt psykisk og har store tilleggsplager man ikke kan se, feks. hjertesykdom, diabetes og fysiske plager som søvnapné, depresjoner, kvelningsfornemmelser, dårlige ledd osv. Man kan ikke alltid se på folk at de sliter, men jeg er enig i at Aleris kanskje tar litt vel av i markedsføringen sin for tiden og at de kanskje burde jekke seg ned litt, og at nok mange blir operert uten at det er en siste utvei, egentlig.

Jeg er ikke enig i at det holder at man er klar over problemet og gjør noe med det. Om man ikke har spiseforstyrrelsen såpass under kontroll at man faktisk ikke lever med den aktiv mer så vil jo ikke operasjonen ha annen hensikt enn en pause fra vektproblemene inntil magen igjen tar imot nok mat. Man bør ha operasjonen som siste punktum i prosessen tror jeg.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Om man ikke har spiseforstyrrelsen såpass under kontroll at man faktisk ikke lever med den aktiv mer så vil jo ikke operasjonen ha annen hensikt enn en pause fra vektproblemene inntil magen igjen tar imot nok mat. Man bør ha operasjonen som siste punktum i prosessen tror jeg.

Men en operasjon kan jo også være den drahjelpen man trenger for å komme seg over den siste kneika. Å slippe skammen og fortvilelsen som overvekten fører med seg kan være det man trenger for ha overskudd nok til å ta tak i det bakenforliggende. Så lenge man ikke tror at "nå er jeg operert - adios vanskelig forhold til mat!". Og det er jo ikke til å stikke under en stol at mange faktisk ER fornøyde etter en vektoperasjon og mener de HAR fått et bedre liv.

[kie]

Jeg og søsteren min snakket for noen måneder siden om dette. Altså ikke vektoperasjon, men om reaksjoner på f.eks. kjipe dager osv. "Jeg bruker jo mat og sukker når jeg har det kjipt, X shopper og andre drikker osv. Hva gjør egentlig du?" spurte jeg min normalvektige (og ellers utrolig veltilpassede) søster.

Svaret?

"Nei, da har jeg det kjipt, da" sa hun med en skuldertrekning.

Jeg har peilet meg ut det som mål, jeg. Og det hjelper meg. At når jeg har det kjipt så skal jeg istedet for å flykte fra følelsen med mat eller andre ting, heller akseptere det. Ikke flykte, men heller ikke klamre meg til det. Bare la det komme og gå. (Jeg snakker da i forhold til følelser, ikke om hvorvidt man foretar seg noe praktisk osv.) Det er faktisk ikke farlig å ha det kjipt en dag. Det er ikke galt å være sint. Selv om det, når man er vant til å flykte fra vonde følelser og derfor er ekstra uvant og hudløs i møte med dem, føles som om man skal gå i stykker.

Når jeg er omtrent der hvor søsteren min er. At jeg "bare har det kjipt" når det er kjipt fremfor å lete etter en vei ut av ubehaget, anser jeg meg som frisk nok til f.eks. en operasjon. Om det da fortsatt er nødvendig.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Men en operasjon kan jo også være den drahjelpen man trenger for å komme seg over den siste kneika. Å slippe skammen og fortvilelsen som overvekten fører med seg kan være det man trenger for ha overskudd nok til å ta tak i det bakenforliggende. Så lenge man ikke tror at "nå er jeg operert - adios vanskelig forhold til mat!". Og det er jo ikke til å stikke under en stol at mange faktisk ER fornøyde etter en vektoperasjon og mener de HAR fått et bedre liv.

Exactly.

[Divine]

Veldig interessant, Kie. Det å "stå i det" er en kunst. Nå som sjokolade ikke gir meg noe rush, og jeg verken ser ut til å ville bytte det ut med verken vin, trening, shopping eller gambling (takk og pris), så må jeg rett og slett bare ha det kjipt. Og da titter jeg i skapene og leter etter noe jeg ikke finner lenger, så jeg slamrer med skapdørene og surmuler og synes synd på meg selv. Og jeg prøver å verdsette det, for jeg er jo fullstendig klar over at sjokoladelysten kan komme sterkt tilbake, så da er det om å gjøre å ha lagt seg til gode "stå i det"-vaner.

[Mrs. Longbottom]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

LilleBulla - hvis noe er formulert slik at svært mange oppfatter det på samme måte så må man kunne forsvare å si at formuleringen absolutt er til å forstå slik. I Aleris sine reklamer er det slike formuleringer i massevis.

Absolutt. Det endrer ikke det faktum at jeg oppfatter det som står der helt anderledes. Evnt leser de med andre briller. Jeg ser ikke det dere ser i det som står.
Da tenker jeg på det som er sitert her i tråden, altså, jeg skal ikke si at ikke det finnes tvilsomme formuleringer på Aleris sine sider, det gjør det helt sikkert.

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Ikke nødvendigvis. Det er en naiv holdning. Jeg tror nok mange som er der inne og titter, har et problem med vekt. Det betyr ikke at de har et vektproblem.

Altså, jeg sa ikke at det var en lur eller riktig tanke, bare at det sikkert var det som var tanken.

[kie]

Divine:
Ja, det er virkelig en kunst det der. Selv hadde jeg veldig liten kontakt med egne følelser. Jeg inntar som regel en praktisk, analytisk osv. holdning uten å engang kjenne etter hvordan det er med følelsene. Det tok f.eks. lang tid før jeg innså at den "det er så ubehagelig at jeg holder det ikke ut"-følelsen i mange triggersituasjoner faktisk var sinne. Jeg har gjerne sett på følelser som unyttig, tidsløsende og lite kontruktive greier. Nå øver jeg på å tåle det, håndtere det osv.

Jeg mistet den ene stefaren min høsten 2009. I januar i år døde den andre. Det er milevis av forskjell på hvordan jeg takler sorgen da og nå. Da gikk jeg veldig inn i den praktiske, omsorgsfulle osv. rollen og hadde mye fysiske vondter. Nå har jeg grått og tatt litt plass i sorgen selv også, ikke bare svinset rundt de andre i familien. Og behovet for overspising har vært omtrent fraværende. Hele kroppen føles rent fysisk også annerledes uten den kjempebelastningen det er å skulle "flinke" seg gjennom det. Det å "ta seg sammen" trenger ikke være bare negativt. Jeg gjorde det bare på en utrolig destruktiv måte.

Jeg tror jeg er en av dem som ikke ville ha lært like mye om jeg opererte meg for tidlig. Trangen til å "flinke" seg gjennom det, til å brette opp ermene og gjøre noe osv. ville ha vært for sterk. Fordi det var en måte å flykte på. Så jeg tror jeg hadde rett i å bekymre meg for andre avhengigheter dersom jeg ble operert for f.eks. 2 år siden. Nå tror jeg derimot det er annerledes. Jeg håper jo at det skal være annerledes nok til å unngå en operasjon, men synes ikke jeg har feilet dersom jeg velger operasjon til slutt heller. Det er jo fortsatt mye jobbing som må til. Ingen utveier er enkle. Heller ikke operasjon.

At noen evner å gjøre den mentale jobben etter en operasjon og derfor kan opereres tidligere i forløpet tviler jeg ikke et sekund på. Ikke alle må fikse hodet først. Dette skal ikke være en operasjon man må gjøre seg fortjent til/være flink nok til. Dette handler om helse, ikke moral. Men de bør være klar for å gjøre jobben med hodet også dersom det trengs. Og de bør ha et system som tar vare på denne biten etter operasjonen i langt større grad. Vet f.eks. fastleger som forplikter seg til å følge opp opererte i årene etterpå at denne forpliktelsen handler om mer enn blodprøver og vitaminer? Det hjelper jo lite at man selv er motivert dersom fastlegen aldri har tid og man ikke kommer inn på ventelistene til en psykolog.

Det er både sant og ikke sant at mange får et bedre liv etter en gbp. Det er en hel del der ute som endte med å innse at livet ble ødelagt nettopp etter en gbp også. Og det er grunnen til at jeg mener at den bør være siste stopp - ikke et forsøk på å se om kanskje dette ble det som fikk sjokoladen til å slutte å rope fra skapet. Har man et alvorlig spiseproblem så er det dessverre som regel ikke noen vei utenom å løse det.