Et likestilt brøl

[Lenam]

Opprinnelig lagt inn av Irma, her.

Nå har i grunn Mindy skrevet mye av det samme som jeg tenker, selv om vi ikke er enig i alt. I lys av at vi har 56 permisjonsuker ved 80% utbetaling, og 46 uker med full utbetaling - og at permisjonstiden kan disponeres fram til barnet blir tre år - så synes jeg diskusjonen vedrørende at firmaer går konkurs på grunn av mors ni tildelte uker og fars ti tildelte uker blir litt helt merkelig. Vi har en vanvittig bra foreldrepermisjonsordning, selv uten mors eller fars tildelte frivillige uker.

Jeg kan ikke se annet enn at man er pokka nødt til å ta et verdivalg uansett, dersom man skal ha en viss fordeling av foreldrepermisjonen til hver av foreldrene, og man har en jobb man ikke kan forlate i det hele tatt. Hvordan er det teknisk gjennomførbart at en kvinne som ikke kan ta noe permisjon i det hele tatt på grunn av jobben ikke skal bli stilt overfor et verdivalg når hun vurderer barn? Og hvordan får man det til å bli slik at en mann som ikke kan ta ut sine ti uker står mellom konkurs eller ikke å få barn i det hele tatt? Han kan jo velge å droppe sine uker, og la barnet begynne tidligere i barnehage? (En start som etter det jeg kan skjønne blir betydelig senere enn resten av verdens barn sin barnehagestart, dersom foreldrene må jobbe.)

Hvis det er slik at seks uker tvungen permisjon til mor og ti frivillige uker permisjon tildelt far anses som et valg mellom konkurs eller barn, så synes jeg det er et greit at man må ta det valget. Firmaet/jobben eller barn.

Amen!