Dere hundemennesker

[Nera]

Da vi fikk snuppa, hadde vi allerede en bortskjemt setter, og mannen jobbet i tillegg i 5-5 rotasjon, noe som medførte at jeg var alene i fem uker om gangen. Det gikk på et vis mens snuppa var baby og jeg i permisjon, men det var slitsomt å gå tre turer pr. dag med vogn og en vill hannhund, og turer etter leggetid ble det ikke noe av, annet enn to minutter rundt kvartalet med babycall i lomma.

Så kom høsten, jeg begynte i 100% jobb, og snuppa i barnehage, og mannen stadig vekk borte i fem uker om gangen. Hunden var med til og fra barnehagen, og ble bundet forsvarlig et stykke unna. Men her er det bratt, og tendenser til å bli glatt, så jeg gikk mange ganger med hjertet i halsen. Da mannen skiftet jobb i februar, var skulderen min såpass plaget på grunn av bukseringen med hund og vogn at jeg hadde vondt i lang tid etterpå.

Selvsagt er det glede med en hund, men dersom jeg hadde vært alene med to barn, og hund i tillegg hadde jeg aldri fått tilværelsen til å henge sammen. Det var tungt nok med 50% alenetid med ett barn, og en hund, som riktignok er av den viltre (og dominante) typen.