Gift deg eller skriv samboeravtale

[Maverick]

Da skjønner jeg ikke hvorfor du var snurt, Mindy.

For øvrig setter jeg pris på at du skriver selv at dere er privilegert, for det er dere jo.

[kie]

Ble det ikke etterlyst eksempler her, da? Eksempler på tilfeller med faktorer som bør kunne tillegges vekt? Mindy kom med et eksempel og så er det ikke relevant fordi det ikke er representativt?

Det jeg mener er at man må kunne ta høyde for de tilfellene som kanskje ikke er i flertall, men der det er en tydelig sammenheng mellom den enes innsats og den andres gevinst. Og det er klart at det blir vanskeligere å få gjennomslag dersom man ikke har kontrakt og at man har litt av en jobb foran seg dersom man skal overbevise dommeren på linje med hva en kontrakt ville ha gjort. Jeg driver ikke og fronter happimuiffinsloven altså. Ei heller dagdriverloven. Men jeg mener at "vis meg kontrakten eller stikk"-praksisen kan gi utslag som i alle fall strider mot min rettsfølelse. Ikke bare fordi den ene står på bar bakke, men like mye fordi den andre ikke bare går helt fri, men faktisk også belønnes for å være "drittsekk".

I disse tilfellene, der det er åpenbart at deler av gevinsten bør deles, mener jeg man også bør kunne vurdere det. En slik praksis tror jeg ville ha virket mye mer forebyggende enn den bastante varianten. Den som er bakkemannskap ser at det skal en del til for å få medhold når man ikke har kontrakt og den som bygger formue h*n ikke ville ha kunnet gjøre uten en enighet om at "bakkemannskapservice" ser at manglende kontrakt ikke automatisk gir fripass.

[Maverick]

Man belønnes ikke for å være drittsekk. Man bare unngår å bli straffet for ikke å ha tenkt på vegne av andre voksne mennesker.

I expat-sammenheng vil jeg påstå at den partneren som "er med på lasset" får goder i så stor grad (som man kan velge å si nei til ved å bli hjemme og ha egen jobb) at en videre belønning (hvis det da ikke er svært spesielle tilfeller) blir fullstendig feil.

Man kan si nei! Det er poenget her. Det er faktisk ikke lov å tvinge noen til å være hjemme med hus og barn, i det øyeblikket det blir forsøkt kan man begynne å snakke om rettsak og denslags. Man kan si nei! Det er et eget valg, dette.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Da skjønner jeg ikke hvorfor du var snurt, Mindy.

For øvrig setter jeg pris på at du skriver selv at dere er privilegert, for det er dere jo.

Fordi det er mange mennesker her på FP som har en sånn "ALLE som ikke jobber 100% men har en mann som Bygger Karriere er brødteite"-holdning og jeg blir gretten av det, fordi det finnes mange som velger alternativt uten å være brødteite. Å jobbe 100% er ikke den eneste veien til å være selvstendig økonomisk uavhengig, og hvordan man ordner den biten må være opp til hver enkelt familie å bli enige om.

Og vi er kanonpriviligerte. Virkelig.

[Candy Darling]

Mindys eksempel ser ut til å være helt relevant - jeg var også av den oppfatning at det var mye strengere krav til expat-ordningen, men det er det åpenbart ikke. Og ja, eksempelet viser med all ønskelig tydelighet hvor viktig det er å sikre seg enten gjennom ekteskap eller avtaler.

Og ellers synes jeg Mavis illustrerer det perfekt. Det å bo gratis hjemme hos noen, gir deg ikke eierrettigheter der, og hvis noen tror det, så er det på tide at de få opp øynene.

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av Mindy Macready, her.

Fordi det er mange mennesker her på FP som har en sånn "ALLE som ikke jobber 100% men har en mann som Bygger Karriere er brødteite"-holdning og jeg blir gretten av det, fordi det finnes mange som velger alternativt uten å være brødteite. Å jobbe 100% er ikke den eneste veien til å være selvstendig økonomisk uavhengig, og hvordan man ordner den biten må være opp til hver enkelt familie å bli enige om.

Og vi er kanonpriviligerte. Virkelig.

Åja. Men det var ikke det jeg mente. Og etter å ha lest flere innlegg skjønner jeg hvorfor det var relevant. Jeg bare tenkte på expat-virksomheten som såpass eksotisk at det ikke var sammenlignbart med mer hjemlige forhold.

[Candy Darling]

Jeg har også sagt meg villig til å være hjemme på fulltid under visse betingelser, helt uten å være brødtett. Det må være

a) expat-betingelser
b) spennende land
c) for en avgrenset tidsperiode og
d) like for like - om det er jeg eller kapteinen som får muligheten først.

[Malama]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Det er her du argumenterer for "tvangsgifte". Om du er nødt fra offentlig myndighet til å skrive kontrakt for å bo sammen så blir man faktisk "gift". Man vil ikke da ha mulighet til å bo sammen fullstendig uforpliktende lenger. Da er man tilbake til den tida da samboerskap var forbudt.

At for eksempel studenter i bofellesskap skulle måtte inngå lovpålagte kontrakter før de kan bo under samme tak ville jeg synes hadde vært svært uheldig.

Det er da ikke noen som sier at kontrakten/avtalen skal gå på at man inngår avtaler som ligner på ekteskap, det er da avtalefrihet i landet, og burde være helt gjennomførbart at man hadde en skriftlig avtale på at "mitt er mitt og ditt er ditt og vi har ikke ansvar for hverandre" dersom det er man ønsker, poenget er at da er det skriftlig avklart og ingen kan komme i ettertid å si at de trodde de hadde rett på....

Og studenter i kollektiv, har ikke de somregel separate husleiekontrakter, eller om de ikke har det, en skriftlig avtale på hvor mye hver enkelt skal betale? De kollektivene jeg har kjent til har i alle fall ikke bare vært "her er en bolig, her bor det noen, noen betaler sikkert og alle satser på at det går opp i opp til slutt"

At det skal finnes en avtale, er ikke det samme som at man har avtalt "ekteskapslignende løsninger for opphør av samlivet". Bare at der ER en avtale. Som godt kan være at den enkelte er ansvarllig for x% av husleien, å kjøpe sin egen tannkrem, toalettpapir, og oppbevare pålegget sitt i sin hylle i kjøleskapet, og ta trappevasken hver tredje uke. Eller at man har avtalt gjensidig forsørgerplikt, at eiendeler eies i fellesskap og skal deles ved samlivsbrudd, gjensidig felles ansvar for rengjøring og barnepass.

Candy formulerer dette greiest: Det å ha bodd gratis hos noen og blitt forsørget av dem skal ikke gi eierrettigheter i det disse folka eier. Skal man ha det så får man lage en avtale om dette.

Og det Teo sa. Ta nå ut av diskusjonen de som "må gå hjemme fordi mannen skal gjøre karriære". Det finnes ingen sånne. De kan jobbe de som alle andre. Aleneforeldre har jobbet og hatt ansvar for barn i alle tider - det går an.

[Milfrid]

Expat-betingelser er ikke like lukurative som de en gang var. Til og med Statoil, som har vært helt ekstreme med putene de syr under armene på sine ansatte har begynt å stramme kraftig inn. Med mindre man drar til type Angola og mer eksoitske steder, eller jobber høyt i systemet - men da var man også god lønn i Norge. Det er ikke gitt at man får kompensert for at partner er hjemme, i alle fall ikke om partner også har en godt betalt jobb.

Men opplevelsene man får gjør det verd det. Og man kan gjøre det meg og mange med meg gjør - bruke tiden på utdannelse. Andre jobber deltid om de har jobb som tillater det.

Vi er veldig sikre på at vi aldri skal tilbake til A4-livet med to i 8-4 jobb mens ungene er i skolealder. Selv om det skulle bety at vi må redusere levestandard. Livet er uendelig mye mer behagelig for oss alle nå. Men jeg skal bygge opp noe som blir fulltid innen ungene er så store at de ikke krever den oppfølgingen de trenger nå.

Og jeg kommer aldri til å bli Husmor med huset på G, happymuffins i ovnen som ser såpe på tv. Men de som blir lykkelige av det - feel free.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Malama, her.

Det er da ikke noen som sier at kontrakten/avtalen skal gå på at man inngår avtaler som ligner på ekteskap, det er da avtalefrihet i landet, og burde være helt gjennomførbart at man hadde en skriftlig avtale på at "mitt er mitt og ditt er ditt og vi har ikke ansvar for hverandre" dersom det er man ønsker, poenget er at da er det skriftlig avklart og ingen kan komme i ettertid å si at de trodde de hadde rett på...

Men synes du det høres rimelig ut at man skal måtte ha en skriftlig avtale på at man ikke har noe ansvar for hverandre? Det synes ikke jeg. Jeg synes det helt opplagte måtte være at man i utgangspunktet ikke har ansvar for andre voksne mennesker, med mindre man har inngått en gjensdig avtale om at man har ansvar.

[Malama]

Nei, jeg sier ikke at jeg synes det er opplagt at det skal være nødvendig å avtale at man ikke har ansvar, det burde holde å avtale at man har det.

Men, jeg påpeker bare at floksa sitt utsagn om at det burde være avtaleplikt IKKE er det samme som at hun mener det burde være "tvangsgifte", all den tid avtaleplikt ikke opphever avtalefriheten, så man er fri til å avtale det man vil, selv ved avtaleplikt.

Jeg argumenterer ikke for avtaleplikt, bare påpeker at det ikke trenger bety "tvangsgifte"

Man må avtale dersom man påtar seg et ansvar for noen. Alle bofellesskap og roommates med eller uten benefits skal ikke trenge å reservere seg og sine fremtidige pensjonspoeng fordi noen få kvinner syns det er så ekkelt å be mannen formalisere at han mener det er ok å dele alt med henne når hun er hjemmeværende altså. Er avgjørelsen om å eie alt sammen selv om den ene er hjemmeværende virkelig tatt i fellesskap så tåler det å sies høyt at man vil ha den skriftlig også.

[Neket]

Vi kommer nok også til å ta et år eller to i utlandet når ungene blir litt større. Med expat betingelser. Mannens firma er (enn så lenge) ganske slepphendte med pengene på akkurat det området. Jeg skal ikke jobbe, men jeg skal slett ikke vaske hus heller. Jeg skal reise, leke med barn, ta masse bilder, gå på spa, lære noe nytt, trene og bare kose meg. Et slags gap-year med andre ord.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Candy formulerer dette greiest: Det å ha bodd gratis hos noen og blitt forsørget av dem skal ikke gi eierrettigheter i det disse folka eier. Skal man ha det så får man lage en avtale om dette.

Og det Teo sa. Ta nå ut av diskusjonen de som "må gå hjemme fordi mannen skal gjøre karriære". Det finnes ingen sånne. De kan jobbe de som alle andre. Aleneforeldre har jobbet og hatt ansvar for barn i alle tider - det går an.

Ja, det har de. Og ganske mange blir aleneforeldre fordi begge vil gjøre karriere. Eller fordi den ene vil og den andre ikke gidder å dra lasset hjemme.

Ingen MÅ noe som helst, men hva folk velger må være opp til dem å bli enige om. Enige, og gjerne på papiret, enten man er gift eller ei.

Jeg synes det er supert at det finnes dem som vil sette seg selv på vent nok år for at partneren skal få satse 110%. Jeg har ei venninne som fikk muligheten hun har drømt om lenge, og som heldigvis har en mann som unner henne dette og blir med på lasset.

Frivillighet og avtaler er nøkkelordene her. Ingen skal måtte forsørge noen om de ikke vil, og ingen skal tvinges til å være "bakkemannskap".

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Malama, her.

Det er da ikke noen som sier at kontrakten/avtalen skal gå på at man inngår avtaler som ligner på ekteskap, det er da avtalefrihet i landet, og burde være helt gjennomførbart at man hadde en skriftlig avtale på at "mitt er mitt og ditt er ditt og vi har ikke ansvar for hverandre" dersom det er man ønsker, poenget er at da er det skriftlig avklart og ingen kan komme i ettertid å si at de trodde de hadde rett på....

Altså, det som dette handler om er hva "standard"rettighetene skal være når to voksne mennesker har bodd sammen.

Enten så har man et samfunn hvor man i utgangspunktet ikke har forsørgelsesplikt overfor de man bor med. Da trenger man ikke å inngå kontrakter om man flytter sammen med venner, men man trenger å inngå kontrakter når man inngår et mer bindende forhold.

Eller så har man et samfunn hvor man må sikre sine egne verdier når man flytter sammen med noen.

Jeg mener at det første alternativet er mest riktig, det skal ikke være automatikk i at felles adresse skal utløse plikter overfor hverandre. Da må heller de som lever i forhold hvor man tenker at man har en moralsk plikt å forsørge hverandre sørge for at de har disse pliktene reelt også.

Alle de som ikke ønsker å ha forsørgeransvar for studiekompiser og romkamerater skal ikke måtte trenge å sørge for sine eiendeler fordi folk som lever i "ekteskapslignende" forhold men som ikke vil gjøre noe for å sikre seg skal bli passet på.

[Candy Darling]

Mindy: expats i min bransje pleier å ha ... greie betingelser.

Det er ikke lett å få, altså, så jeg er ikke på nippet, liksom.

[Malama]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Man må avtale dersom man påtar seg et ansvar for noen. Alle bofellesskap og roommates med eller uten benefits skal ikke trenge å reservere seg og sine fremtidige pensjonspoeng fordi noen få kvinner syns det er så ekkelt å be mannen formalisere at han mener det er ok å dele alt med henne når hun er hjemmeværende altså. Er avgjørelsen om å eie alt sammen selv om den ene er hjemmeværende virkelig tatt i fellesskap så tåler det å sies høyt at man vil ha den skriftlig også.

Helt enig i det altså, jeg mente ikke å argumentere for avtaleplikten.

Jeg er stoooooor tilhenger av samboerkontrakter da. Frivillige sådanne. Det er jo greit å ha snakket klart og åpent og ærlig om ting, og avklart det mens man enda er glad i hverandre.

(Likevel "levde jeg i synd" som samboer uten skriftlig avtale før vi giftet oss. Vel vitende om at vi begge gikk inn i samboerskapet med likt utgangspunkt, ganske lik (minimal) saldo på konto og ingen eiendeler utover personlige småting. Det vi eier er anskaffet av felles midler, da vi også begge har hatt lik deltagelse i arbeidslivet. Og nå har vi da også vært gift de siste årene)

Avtaler som er skrifltige er gode å ha om man ikke nødvendigvis er helt enige om hva man var enig om. Ønsker man å leve ugift, men med "ekteksapelige avtaler" får man avtale det, men da synes jeg egentlig det formelt sett er enklere å gifte seg. Men det er da valgfritt det også, som alt annet. Så får man ta konsekvensen av det.

[Katta]

Det er ikke helt uvanlig at mannen jobber mye for å ha råd til at kvinnen er hjemme etter eget ønske (i tillegg til at han vil gjøre karriere), mens kvinnen er hjemme med hus og hjem og barn fordi det er nødvendig for at mannen skal få jobbe med karrieren sin (i tillegg til at hun ønsker å være til stede mens barna er små). Slik er man enige om ordningen og er fornøyd med å kunne bygge karriere for mannen og tilby ungene en oppvekst slik de har forestilt seg. Det de fleste ikke har snakket om tror jeg, er i hvilken grad den hjemmeværende skal ta del i verdistigning dersom det blir brudd. Det er ganske vanlig å tenke gjennom hva som skjer om den ene dør og sikre seg med livsforsikring, men ikke hvordan man er stilt ved et brudd.

Jeg mener at det må være helt greit å velge å stille seg dårlig økonomisk. Barna er sikret mer eller mindre gjennom bidragsordningen. Det må være lov til å leve sammen uten avtale, men det er kjempeviktig at folk er klar over at ingen avtale faktisk betyr ingen avtale, og at den enigheten man har kun gjelder hverdagen her og nå og ikke vil gi økonomisk uttelling dersom det er uenighet ved et brudd.

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Men nå må du/dere jaggu gi dere. Det er INGEN i denne tråden som mener at dette ikke skal virke begge veier, slik at lille, late konemor må ta med seg sin del av gjelda hun er skyld at at tapre Mannemann måtte ta opp for å kjøpe domenet på muffinsbloggen hennes.

What? Så om man flytter inn hos en fyr så er man plutselig også medansvarlig for de økonomiske valgene han tar? Er du rusk?! Om han velger å kjøpe et hus mens markedet er på topp, og til alt for mye penger, så får det altså være hans sak. Om man ikke går aktivt inn og velger å ta del i risikoen (og den mulige oppsiden). Det blir jo kjemperisikabelt å flytte inn hos noen på den måten!