Spinoff: Sorg og sykemelding

[Darth]

Opprinnelig lagt inn av annemede, her.

I følge dette så kan jeg ikke se noe annet enn at man har rett på permisjon.

Uten lønn vel og merke. Har du råd til 60 dager permisjon uten lønn så er jo det helt fint. Eller ti dager for den saks skyld.

Jeg ble sykemeldt i forkant av et dødsfall for to år siden. Legene ante ikke hva som feilte vedkommende og drev og søkte rundt med stadig nye og alvorlige diagnoser, jeg hadde en nagende følelse av at dette ikke kom til å bli en historie med happy ending. Den syke bodde på en annen kant av landet, og jeg følte meg dratt i alle kanter mellom jobb, unger og angsten for hvordan det ville gå med min kjære på den andre kanten av landet. Det var ikke snakk om å ikke sykemelde da jeg endelig dukket opp hos legen med noen ord på et ark. Jeg ytret ikke et eneste ord i løpet av konsultasjonen, og jeg fornyet sykemeldinga med to uker i slengen ved å sende en sms til fastlegen. Diagnosen husker jeg ikke - samma kan det være - men det passer sikkert fint inn i en sorg-diagnose (som per dags dato ikke finnes) vil jeg tro. Jeg er aldri sjuk, jeg har ingen lang journal hos fastlegen så de få gangene jeg oppsøker legen så får jeg alltid god hjelp og blir tatt på alvor. Det ble jeg denne gangen også.

At rine sier check på mange ting som andre er sykemeldt for men likevel går på jobb er fint for henne - det gjør jeg også - men jeg hadde åpenbart ei grense jeg også. Jeg fortalte aldri den syke at jeg var sykemeldt, for jeg ville ikke gjøre henne bekymret (merkelig logikk kanskje), så jeg pendlet fram og tilbake så mye som jeg klarte i nesten to måneder. Så døde hun. De siste åtte nettene hun levde sov jeg på ei madrass på et pårørenderom på sykehuset, da lå hun i koma og jeg hadde hastet av gårde for å rekke fram etter hjertestansen hun fikk en onsdag kveld - da jeg paradoksalt var på sykehuset på en annen kant av landet med datteren min som var nyoperert. Det var kanskje uansvarlig av meg å ligge på flatseng på sykehuset i over ei uke? Jeg kunne jo ha jobbet mens mora mi lå i koma - det kunne jeg ha gjort. For jeg kunne jo uansett ikke ha gjort noe fra eller til. Så kunne legene bare varslet meg i god tid før de skrudde respiratoren av sånn at jeg rakk flyet til Bergen før hun åndet ut for siste gang. Det hadde gått det også - man skal jo ikke belaste trygdesystemet når man ikke er syk selv.

Jeg var på jobb igjen to dager etter begravelsen - jeg hadde nok gjort unna mye av den mest akutte sorgen før døden intraff. Den første dagen tilbake på jobb ble jeg møtt av en klasse som spontant reiste seg og klappet da jeg kom inn i klasserommet og jeg kjente på et øyeblikk av lykke midt opp i all sorgen. Lykke fordi jeg er omgitt av gode mennesker som vil meg vel. Hadde jeg hatt en arbeidsplass der det ikke var godt å være så hadde det neppe vært mulig for meg å komme så raskt tilbake på jobb.

Jeg har opplevd at andre i familien har dødd før, og jeg kommer trolig til å oppleve det igjen. Det betyr ikke at jeg kommer til å få et like langt fravær hver gang. Jeg syns deler av denne debatten viser mangel på respekt for at andre kan få andre reaksjoner enn en selv på akkurat den samme situasjonen.