Jeg synes ikke likestillinga har gått for langt MEN

[vimjer]

Opprinnelig lagt inn av Mrs. S, her.

Jeg tør nesten ikke si hvor gammel jeg er, men jeg fikk barn godt opp i 30 årene og har altså jobbet i 20 år. Det var helt noe annet for 20 år siden. For det første, så var det flere ansatte og hvis noen ble syk, så ringte en etter vikarer. I dag fordeles oppgavene på de som er til stede. Og alle møtene og rapporteringen som er pålagt ledelsen! De skal redegjøre for hver detalj og hvorfor produktiviteten var 52 istedenfor 54 i går, hver eneste dag blir veiet og målt. Detaljer istedenfor helhet. Jeg lurer på hvordan samfunnet har blitt sånn, og hvor går alle rapportene? Jeg føler meg ofte syk av "kontinuerlig forbedring". Omorganisering, omstilling, ny sjef, trivselundersøkelser, effektivisering, ny omstilling, ny sjef, medarbeiderundersøkelse, effektivisering, omstilling.... Hele året, hvert år. Ny leder hvert år etter en omorganisering.

Skammer meg over å si det, men ofte angrer jeg på at jeg fikk barn. Eller at jeg fikk barn sent, men 20-åringer som blir mamma blir også utbrent? Det er ikke tvil om at jobben min har blitt utrolig mer stressende psykisk i løpet av 10 år, som var da vi startet på å få barn (Eldstemann er 8 år). Man kan ikke forutse den utviklingen, hadde man kunnet det så...

Dette høres ut som min arbeidsplass!

[Enhjørning]

Jeg ramlet forresten over dette småmorsomme hjertesukket som jegtenkte passet i denne tråden.

[annemede]

Jeg har lest i denne tråden flere ganger, og inntrykket jeg sitter igjen med er en HI som synes at likestillinga har gått for langt.
Vel, jeg er uenig. Likestillinga har tydeligvis ikke kommet langt nok i ditt hjem, sånn som jeg ser det. Likestilling betyr også at man må fire på noe. Man kan ikke både bruke 8 timer på jobb, 8 timer på å holde huset i orden, 2 timer på trening, 1 time på leksehjelp til ungene, 1 time til fritidsaktiviteter og 8 timer søvn i døgnet. Et eller annet sted må man kutte, døgnet har bare 24 timer.

Jeg er superhappy med sånn jeg har det nå.

[vimjer]

Hvor fikk vi all tida vi bruker på internettet fra? Vi gjorde noe annet før, gjorde vi ikke?

[vimjer]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

TV
Skrev brev
Slo opp i leksikon
Satt i timesvis i telefonen

mm.

Det gjorde jeg også før internett.
Kjenner meg godt igjen i forhold til å være på karusellen, altså. Jeg vil jo jobbe mye, reise mye, delta i ungenes fritidskativiteter og skoleanliggender etc fordi jeg liker det, men samtidig kjenner jeg tidvis at jeg ønsker meg mer tid å gjøre ingenting. (I tillegg til internett. ) Av og til dagdrømmer jeg om å bli hjemmeværende husfrue. I tillegg dagdrømmer mannen og jeg om å bevilge oss et lengre opphold i Hellas. Heldigvis har vi veldig lik arbeidfordeling i forhold til husarbeid, oppfølging av ungene og slike ting. Vi jobber begge mye, men tilpasser oss hverandre.

[slaraffen]

Likestillingen har ikke gått for langt. Den har ikke gått langt nok.
Kan menn føde? Nei.
Så lenge kvinner føder, er det slik at det er de som får eventuelle plager dette medfører. At kvinnen bærer barnet i ni måneder fører også til at hun ofte får en enda nærmere tilknytning til barnet enn mannen. Det fører også til at kvinnen ofte er hjemme mer/lenger med barnet enn mannen.

Tenker menn og kvinner likt? Nei.
Det finnes nøytralt lesestoff/tv underholdning/nettsider, men det finnes også mye som er kjønnsspesifisert. Hvem er det som leser mest interiørblader? Hvem kjøper moteblader? Hva surfer kvinner på nettet etter? Hvem er mest opptatt av lavkarbo og sunt kosthold? I hovedsak kvinner. Hvorfor er det så mye å finne om emnene som gjør at noen av oss av og til får litt mindreverdighetskompleks? Fordi vi etterspør det ved å lese mye om det.
En helt personlig oppfatning er at menn generelt er litt mer Laizess faire enn kvinner, det ordner seg nok. Og når de ikke er det, er det gjerne spesifikke problemer de grunder over, ikke livet generelt.

Er kvinner og menn bygd likt? Nei.
Menn har ofte en sterkere fysisk kropp. Vi er gjerne litt skralere når det kommer til styrke, selv om det ikke viser igjen i dagens hverdag.

Ellers kan det vel nevnes at sykefraværet er veldig høyt hos lærere, selv om det er en veldig lite fysisk krevende jobb med ferier året rundt. Er det svake mennesker som blir lærere, eller er jobben krevende på andre måter en fysisk? Og om man kan dra dette litt lengre, så kan man spørre seg om dagens samfunn kanskje er mer psykisk krevende enn det var i "gode gamle dager"?

Selvfølgelig er det bare å senke kravene, la være å få barn, lese og tenke litt mer maskulint, og ikke bry seg med hva andre tenker om deg. Men det er jommen ikke bare-bare det heller!

Spørsmålet er vel kanskje om vi tror det noengang blir full likestilling, og om det i det hele tatt er ønskelig?

[oslo78]

Opprinnelig lagt inn av slaraffen, her.

Likestillingen har ikke gått for langt. Den har ikke gått langt nok.
Kan menn føde? Nei.
Så lenge kvinner føder, er det slik at det er de som får eventuelle plager dette medfører. At kvinnen bærer barnet i ni måneder fører også til at hun ofte får en enda nærmere tilknytning til barnet enn mannen. Det fører også til at kvinnen ofte er hjemme mer/lenger med barnet enn mannen.

Tenker menn og kvinner likt? Nei.
Det finnes nøytralt lesestoff/tv underholdning/nettsider, men det finnes også mye som er kjønnsspesifisert. Hvem er det som leser mest interiørblader? Hvem kjøper moteblader? Hva surfer kvinner på nettet etter? Hvem er mest opptatt av lavkarbo og sunt kosthold? I hovedsak kvinner. Hvorfor er det så mye å finne om emnene som gjør at noen av oss av og til får litt mindreverdighetskompleks? Fordi vi etterspør det ved å lese mye om det.
En helt personlig oppfatning er at menn generelt er litt mer Laizess faire enn kvinner, det ordner seg nok. Og når de ikke er det, er det gjerne spesifikke problemer de grunder over, ikke livet generelt.

Er kvinner og menn bygd likt? Nei.
Menn har ofte en sterkere fysisk kropp. Vi er gjerne litt skralere når det kommer til styrke, selv om det ikke viser igjen i dagens hverdag.

Ellers kan det vel nevnes at sykefraværet er veldig høyt hos lærere, selv om det er en veldig lite fysisk krevende jobb med ferier året rundt. Er det svake mennesker som blir lærere, eller er jobben krevende på andre måter en fysisk? Og om man kan dra dette litt lengre, så kan man spørre seg om dagens samfunn kanskje er mer psykisk krevende enn det var i "gode gamle dager"?

Selvfølgelig er det bare å senke kravene, la være å få barn, lese og tenke litt mer maskulint, og ikke bry seg med hva andre tenker om deg. Men det er jommen ikke bare-bare det heller!

Spørsmålet er vel kanskje om vi tror det noengang blir full likestilling, og om det i det hele tatt er ønskelig?

Veldig godt innlegg. Hilsen svak lærer (som står og går hele dagen når jeg er på jobb men som likevel verken blir fysisk eller psykisk sliten av jobben. Familielivet deriomt...med bleieskift, bæring, løfting, amming, vogntrilling, osv - men det er vanskelig å kutte der, altså er det jobben jeg blir sykemeldt fra.)

[Teofelia]

Det var da et svært generalisernde og tabloidisert innlegg, Slaraffen. Jeg må innrømme at jeg sliter med å se akkurat hva det er du prøver å si her?

Likestillingbetyr ikke at det er et ideal at alle er like, men handler om at enhver skal ha like rettigheter og muligheter. Hvis du mener at menn har begrensede muligheter og rettigheter til å lese interiørblader, så kan du gjerne utdype begrunnelsen for påstanden bedre, synes jeg.

[Billa]

Jeg kan ikke fri meg fra å lure på hvordan denne problemstillingen hadde blitt diskutert på et forum med primært mannlige (tilsvarende oppegående, pene og intelligente, selvsagt) brukere. "NÅR skal kvinner slutte å bruke fødsel og amming som en brekkstang for å være hjemme og mer sammen med barna, liksom"?

Likestilling kan strengt tatt aldri gå for langt når det gjelder rettigheter og likebehandling i yrkeslivet. Problemet blir når kjønn er viktigere enn egenskaper, DA har likestillingen tippet over.

Hvordan folk velger å organsiere seg hjemme, har ikke noe med likestilling å gjøre. Det har med evner til samarbeid mellom partnerne i et forhold å gjøre. Jeg kan ikke skylde på andre enn meg selv, hvis jeg har så dårlig kommunikasjon med mannen min at jeg ikke evner å forklare at jeg blir sliten av livet vi lever akkurat nå. Kreve endring. Og så er var det jo mitt valg i utgangspunktet, å finne en mann med samarbeidsvilje og evne til å finne andre løsninger når hverdagen sliter en av oss ut. Eller ikke. Jeg tjener mest og har lengst utdannelse. Allikevel tok jeg mesteparten av permisjonene og er den som drifter familien AS. Mannen min reiser en del og er den som driver frem de store prosjektene her hjemme. Kjønnsrollemønsteret skinner gjennom, men vi er i hvertfall enige.

Når slitne damer (med mann - for guds skyld) beskriver hektisk hverdager som de mener likestillingskampen har skylden for, så tenker jeg egentlig at kampen ikke har kommet LANGT NOK. Damer må bli så likestilt at også de kan sette ned foten og naturligvis føle seg hørt når de krever endring på arbeidspress både hjemme og borte. En endring som ikke bare innebærer redusert stilling da får jeg håpe...

[Lavender]

Opprinnelig lagt inn av apan, her.

Jeg har ikke lest hele tråden.

Jeg hadde garantert blitt, om ikke utslitt så i alle fall drittlei, av alle reisene, videreutdanningen, den kule jobben, og alt som skulle til for å tjene alle pengene. Derfor droppet jeg hele greia, fant meg en jobb jeg likte bedre med mindre lønn, jobben har ikke noe reising og det er kort vei dit. Vi prioriterer knallhardt hele tiden, vi drar sjelden bort hele helgen fordi det blir så slitsomt med mandagen som kommer brått, vi er ganske sjelden ute sent fordi vi sover lite nok som det er, vi prioriterer både venner og trening mindre enn å være sammen rolig som familie.
Jeg tenker at man får gjøre sine prioriteringer og være dem bevisst, og noen kan sikkert få med seg alt, men for mange vil det bli altfor mye. Meg selv inkludert, og jeg har egentlig ganske god kapasitet (liker jeg å tro).

Som Zoë leser jeg på FP og ser nye krav komme, men jeg har motsatt reaksjon. Veldig mye av det som forfektes her, blir så ekstremt Politisk Korrekt for meg at jeg ikke tar det til meg på noen som helst måte. Jeg synes det i enkelte tilfeller vipper over til rent komisk, og føler heldigvis ikke kravene bygge seg opp.

Helt enig. Jeg sniker meg unna nesten alt sosialt på jobb. Det er tross alt en kort småbarns periode. Og jeg har jobbet i 15 år og vært med på mye. Jobben min er ikke kul eller godt betalt, dvs jeg får bedre betalt i samme stilling andre steder. Men jeg har det praktisk, trygt og godt.

Men ang HI's innlegg. Er det virkelig mulig å ha tre barn, to krevende jobber og ikke hjelp i hjemmet? De tre barns familiene jeg kjenner har Au-Pair eller barns besteforeldre som avlaster. De får huset vasket. Og enda er det vanskelig når begge er på reise eller må være tidlig på jobb.

Jeg vet at vi ikke skal ha Au-Pair, ikke har vi foreldre i nærheten og ikke skal vi ha tre barn. Vi er allerede nær kokepunktet når begge har møte samme morgen.

[m^2]

Opprinnelig lagt inn av vimjer, her.

Hvor fikk vi all tida vi bruker på internettet fra? Vi gjorde noe annet før, gjorde vi ikke?

Ja vet du hva, det er faktisk reint skummelt... internett er en tidstyv av dimensjoner!! (og perfekt til prokrastinering)

[allium]

Opprinnelig lagt inn av annemede, her.

Jeg har lest i denne tråden flere ganger, og inntrykket jeg sitter igjen med er en HI som synes at likestillinga har gått for langt.
Vel, jeg er uenig. Likestillinga har tydeligvis ikke kommet langt nok i ditt hjem, sånn som jeg ser det.

Det er ikke mitt inntrykk, og hun sier jo i HI:

Opprinnelig lagt inn av Nooria, her.

Dette innlegget er inspirert av tråden om Trode Mostue. Jeg mener at denne diskusjonen ødelegges av at folk som henne sier at "likestillingen har gått for langt!. Likestillingen har absolutt ikke gått for langt. Den har ikke kommet langt nok. Det er derfor mange kvinner enda er trippeltarbeidende.

[Nooria]

Opprinnelig lagt inn av Enhjørning, her.

Jeg ramlet forresten over dette småmorsomme hjertesukket som jegtenkte passet i denne tråden.

Utrolig bra!

Opprinnelig lagt inn av annemede, her.

Jeg har lest i denne tråden flere ganger, og inntrykket jeg sitter igjen med er en HI som synes at likestillinga har gått for langt.

Nei tvert i mot! Jeg lar allium besvare denne:

Opprinnelig lagt inn av allium, her.

Det er ikke mitt inntrykk, og hun sier jo i HI:
Dette innlegget er inspirert av tråden om Trode Mostue. Jeg mener at denne diskusjonen ødelegges av at folk som henne sier at "likestillingen har gått for langt!. Likestillingen har absolutt ikke gått for langt. Den har ikke kommet langt nok. Det er derfor mange kvinner enda er trippeltarbeidende.

Vi har noe hjelp hjemme og jeg opplever ikke at det er fysisk arbeid som gjør meg sliten, men heller alle de ballene i luften man skal håndtere. Når jeg leser denne tråden kan jeg nesten få inntrykk av at dette er en opplevelse jeg ikke deler med så mange. Jeg undrer meg imidlertid over at det for meg virker som de aller aller fleste i samme situasjon som meg virker minst like sliten som meg. Dette at kvinner er trippeltarbeidende er ikke ment å være hovedbudskapet i tråden heller. Meningen var å koble mitt innlegget mitt til diskusjonen om uttalelsen til Trude Mostue. Jeg mener at det er i overkant krevende å være kvinne, småbarnsmor, yrkeskvinne, kjæreste, venninne osv, men det er ikke fordi likestillingen har gått for langt. Den har ikke kommet langt nok i samfunnet som helhet (selv om jeg personlig har en mann som utfører sin rolle på en utmerket måte).

[annemede]

Jeg er jo sliten, men på en god måte, og jeg ville ikke hatt det annerledes.

[Nooria]

Opprinnelig lagt inn av annemede, her.

Jeg er jo sliten, men på en god måte, og jeg ville ikke hatt det annerledes.

Det høres veldig deilig ut! Sånn vil jeg også ha det.

[Darth]

Opprinnelig lagt inn av LoneLone, her.

Men ang HI's innlegg. Er det virkelig mulig å ha tre barn, to krevende jobber og ikke hjelp i hjemmet? De tre barns familiene jeg kjenner har Au-Pair eller barns besteforeldre som avlaster. De får huset vasket. Og enda er det vanskelig når begge er på reise eller må være tidlig på jobb.

Seriøst? Jeg kjenner mange familier med både tre og fire barn - og to krevende jobber - og ingen av dem har au pair. Noen få har vaskehjelp, men det er definitivt unntaket mer enn regelen. Har tre unger selv, og to krevende jobber, ingen au pair og ingen vaskehjelp. De vanlige fritidsakvitetene (gitar, dans, allidrett og fotball) fyller ettermiddagene - selv om ungene ikke er opptatt med organiserte fritidsaktiviteter hver ettermiddag så blir vi foreldrene det, for ungene er opptatt på hver sine dager og stort sett må de kjøres til alt de holder på med. Mødrene våre er døde, pappaen min er gammel og bor på en annen kant av landet, svigerfar er også godt voksen og bor deler av året i utlandet. Vi må klare oss selv, og det går forsåvidt fint, men vi er slitne.

Jeg tror det er mer krevende å være foreldre nå enn det var før. Før jobbet man nok hardere fysisk, men det prestasjonspresset og det tidspresset som er i dag tror jeg er et helt nytt eksperiment som vi ikke har sett resultatene av helt enda.

[Nera]

Personlig tror jeg at jeg er min egen verste fiende når det gjelder press både på jobb og på hjemmefronten. Det er ikke mannen som krever at all mat blir laget fra bunnen av, at jenta er perfekt matchet i tøyet, at det er rent og ryddig overalt til enhver tid, men jeg selv. Han er riktignok ikke den første som ser at tørketrommelen er full, men gjør mye i hjemmet-sikkert mer enn jeg-men det er altså jeg som driver meg selv til vanvidd til tider med krav.

Jeg mistenker at jeg ikke er alene om å tenke sånn.

[Floksa]

Spørsmålet er jo om det er aksept for at kvinner lar hus og hjem flyte?
Og i så fall hvor den aksepten sitter?

Jeg er (og det er grundig bevisst gjennom mange morsomme internett tester ) møblert på en maskulin måte i hodet. Jeg har verv som stort sett bekles av menn og elsker dem, og takker nei til bøssebæring og jobben som oppmann i turn foreninga.
Huset mitt flyter innimellom ganske grundig, og det eneste som bekymrer meg ved det er et evt hygiene aspekt. Jeg vil ikke at barna skal bli syke liksom

Men jeg vet også at jeg er snakkis i bygda, for å si det sånn, uten at det plager meg det ringeste. Og jeg tror nok det i stor grad er kvinnene som snakker. Og jeg er ikke så sikker på om majoriteten snakker negativt, selv om det helt sikkert foregår det også.
Jeg jobber knallhardt og mye, har født 4 unger på 8 år og har noen morsomme helseissues. Men jeg elsker det jeg gjør og prioriterer knallhardt i det jeg ikke liker å drive med. Derfor funker det. Hadde jeg tvunget meg til å skulle fremstå som velykket er jeg ganske sikker på at jeg hadde vært statistikk jeg også

Hva jeg vil med dette?
Prøve å si noe om at de aller fleste forventingene og det aller meste av presset ligger i vårt eget hode. Og at det er vårt ansvar å frigjøre oss fra dem. Da kan vi snakke om kvinnefrigjøring.

[Cuyahoga]

Opprinnelig lagt inn av Darth, her.

Seriøst? Jeg kjenner mange familier med både tre og fire barn - og to krevende jobber - og ingen av dem har au pair. Noen få har vaskehjelp, men det er definitivt unntaket mer enn regelen.

Jeg reagerte på samme måte på det utsagnet. Jeg kjenner da vitterlig mange som får det til å funke helt greit. At det kan være slitsomt til tider, så klart, men jeg synes det er litt farlig å ha det som default at "nei, det går da ikke."

[Nera]

For å fortsette det jeg skrev om at man gjerne er sin egen verste fiende når det gjelder å stille krav til seg selv. Det er jo ikke slik at kravene oppstår fra intet, så man kan jo fundere over hvor stor grad av reell likestilling vi faktisk har når det er sånn at kvinner (ikke alle, men veldig mange) føler seg bundet av en rekke uutalte krav som får dem til å løpe rundt som piskede skinn for å innfri.