Jeg synes ikke likestillinga har gått for langt MEN

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av oslo78, her.

Det er forskjell på å være gift med en latsabb som ikke gjør en døyt og å være gift med en mann som bidrar ganske mye, men ikke fullt så mye som kona. Jeg skjønner ikke at å sparke ut en mann som gjør 40% av arbeidet skal gjøre ting noe lettere. Da ville jeg gått fra å gjøre 60% til å gjøre 100%. (Ser bortifra at jeg ville føle meg som verdens største egoist hvis jeg frarøvet ungene muligheten til å bo sammen med oss begge to fordi jeg på død og liv skulle ha en mann som gjorde akkurat like mye som meg og at jeg ville savnet ham noe helt forferdelig).

Jeg tror faktisk de fleste som gjør bare 60 % av arbeidet er jevnt over svært fornøyd, og det er neppe dem man snakker om.

De som gjør 90 % av husarbeidet, som sliter med at mannen roter like mye som ungene, og som i tillegg forventes å rose fyren når han går ut med søpla, er vel mer i målgruppen for problemstillingen, tror jeg.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av oslo78

Fordi barna som regel allerede er der når man er veldig sliten, og da er det ikke så mye å gjøre med det

Men det kan vel ikke komme som en bombe at man blir sliten av å ha barn? Er det et sjokk å finne ut at man er sliten etter at man har fått barn nummer 3, for eksempel?

[Røverdatter]

Jeg skjønner ikke helt hva jeg gjør i denne diskusjonen, for jeg er ikke særlig sliten og syns stort sett det går strålende å sjonglere enebolig, to barn (ikke tette, og bare to er veldig lite slitsomt) og full jobb. Da jobber jeg alltid "bare" normal arbeidsdag og har et passe rent og ryddig hus, middag kanskje 5 av 7 dager osv. Trøtt er jeg, men det er fordi jeg legger meg for sent og ikke fordi jeg står foran en vegg eller er i nærheten av utmattet.

[m^2]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Det finnes ting man kan ta snarveier på, det være seg middagsmat og husvask. Men man kan faktisk ikke velge bort barn man har fått. For de fleste er det heller ikke enkeltpenkelt å bare hive ut gubben, bytte jobb, flytte til en annet sted osv. Selv om det av og til virker sånn på FP.....

Eller jobb forsåvidt, der er det jo til og med tilrettelagt for man skal kunne ta en snarvei en periode av helsemessige årsaker, i form av sykemelding. Gitt at man har en jobb det går an å sykemelde seg fra da - det er det jo ikke alle som har.

Og når det gjelder enkeltpenkelt å hive ut gubben, flytte til et annet sted, ta de grepene som må til - jeg tror ikke det er enkelt for noen. Men jeg tror også at de store grepene kan være mindre vanskelige enn man går rundt og frykter og tror de er og vegrer seg for, når man først hiver seg utti dem. :btdt:
Nå sier jeg IKKE at hive ut gubben er den riktige tingen å gjøre, det er ganske mange steg man tar før man kommer dit. Men må det store grep til for at man skal trives i livet sitt, klare å senke skuldrene, klare å unngå å slite seg ut, eller whatnot er det bedre å ta de grepene enn å gå rundt og "lide" fordi grepene virker så store og vanskelige og uoverkommelige. På lang sikt, hvertfall.

[m^2]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Jeg er bil-ansvarlig i vår familie, og hvis jeg bruker så mye som 20 timer i året på vedlikehold av den, så er det maks. Det tar litt mer tid å vaske klær, for å si det slik.

jeg er bil-ansvarlig i min familie og bruker ganske mye mer enn 20 timer på den. Men jeg innrømmer glatt at klesvask tar mere tid altså

[m^2]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Min erfaring er nemlig nettopp at fordi jeg har valgt å få fire barn ganske tett, så har jeg ikke lov å være sliten. For da får jeg smelt i trynet av enkelte at dette har jeg valgt selv. Men vet du? Det er lov å være sliten, selv om man har satt seg i situasjonen selv. Ellers er det ganske mange som bare burde tatt seg sammen.

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Jeg har to barn, jeg hadde mest sannsynlig vært mindre sliten hadde jeg hatt ett eller null barn, så jeg har jo også valgt et liv der jeg blir mer sliten enn det jeg strengt tatt hadde trengt å være. Jeg sier heller ikke at det ikke er lov til å være sliten (himmel, jeg er jo verdensmester i slitenhet), men når det nå først snakkes om måter kvinner kan unngå denne slitenheten på, hvorfor nevnes aldri antallet barn i denne sammenhengen?

Opprinnelig lagt inn av oslo78, her.

Fordi barna som regel allerede er der når man er veldig sliten, og da er det ikke så mye å gjøre med det.

Akkurat dette er noe jeg har tenkt veldig mye på. Veldig. Min store drøm her i livet var å ha 2 eller 3 barn, og så fikk jeg lillegutt som krever meg 120% og enda litt til. Han er 8 nå og det er litt bedre, men gud bedre som det har kostet helsa mi å ha et barn som han, av ymse grunner. Hadde jeg fått et barn til når han var 2 elns, hadde jeg sannsynligvis ligget under bakken nå. Eller lillegutt hadde vært plassert bort på et eller annet hjem, totalbelastningen hadde vært helt enormt mye for stor.
Og der det hadde vært nokså vanskelig men mulig gjennomførbart å få et barn til som var plankekjøring fra dag 1 hadde det vært katastrofalt for våre liv å fått et barn det var noe ekstra med. Det er en vurdering jeg har tatt - at det er noe som kan skje, både gitt min alder og at lillegutt ikke har noe diagnose og dermed er det ikke forutsigbart om et neste barn har det samme, og det har ikke jeg mulighet til å takle per i dag. Da kan jeg faktisk ikke velge å få fler barn, når jeg vet at det blir for tøft hvis ting ikke går på skinner.
Det har dermed vært et _veldig_ aktivt valg for meg å ikke få flere barn. En stor sorg selvsagt, for jeg ville ha flere barn, og jeg ville at lillegutt skulle ha søsken.

_jeg_ kan si det høyt fordi jeg har et barn med spesielle behov. Men den samme logikken gjelder jo forsåvidt ellers i diskusjonen også. Er man sliten og ser at belastningen med barn nummer ...1 forsåvidt, eller 2 eller 3 eller ... kan risikere å gjøre at belastningen bikker for stor, så bør man kanskje vurdere å ikke få det barnet da, eller vente. Og "man kan jo ikke vite på forhånd hvordan det blir"? Neida, men man har jo en viss anelse om hvor spennet kan ligge. Jeg for min del har da altså tatt med i betraktningen min alder, og lillegutts situasjon, og risikoen for å få et barn det er noe med.
Når det gjelder omtrent alt mulig annet man driver med har man angrefrist; studier kan avbrytes, en jobb kan avsluttes eller reduseres, et hus kan selges og et oppussingsprosjekt settes på is, et ekteskap kan jobbes med eller avsluttes, osv. Men et barn er der banna bein uansett hvor vanskelig alt annet blir.

[oslo78]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Men det kan vel ikke komme som en bombe at man blir sliten av å ha barn? Er det et sjokk å finne ut at man er sliten etter at man har fått barn nummer 3, for eksempel?

Ja, det var et sjokk for meg. Har omtrent ikke vært sliten en dag i mitt liv og var helt uforberedt på at kroppen min skulle kollapse totalt i permisjonen med tredjemann. Og da kunne jeg jo ikke godt hive ut ungene.

[Sure Eplet]

Jeg er ei sånn som har fire barn og ingen jobb. For min egen del kan jeg si at barna ikke gjør meg sliten, tvert imot flere barn krever litt mer tid på kjøkkenet og litt mer tid med klesvasken. Det MÅ det. Hvor mye man legger i egne og barnas fritidsaktiviteter og grad av orden i hjemmet - se, der går det an å velge ganske mye. Barna skal ikke bli veldig store før det er naturlig at de hjelper til (eller i det minste ikke direkte saboterer).

Og DER tror jeg det er en stor forskjell mellom før og nå. Før var det forventet at barn bidro mer og tok mer ansvar. For egen fritid (ut og lek) og i hjemmet (melk kyrne og gi hønene mat, strikk lodder, hent torv, hent stein, bær ved, vask gulvet). Høstferien i skolen for eksempel - det var helt nødvendig at ungene hadde fri den uka for å få opp potetene. Skole annen hver dag? Det er ikke sååå mange år siden. Det var nødvendig - ungene måtte bruke annen hver dag på å hjelpe med gårdsdrift. (og at ting var bedre for lærere før jau, jau ... jeg har lest noen hefter om tiden før skolebyggene kom, og jeg tror ikke noen lærere i dag ville syns noe særlig om å bo rundt om på gårdene for å lære barn salmer og bibelvers. Men for all del ...)

Overgangen til det vi lever i nå fra det vi levde i for bare to-tre-fire generasjoner siden har gått vanvittig fort. Selvsagt er det ikke alt som helt henger med. Ting endres for hver eneste generasjon, og vi får stadig flere valg og muligheter - sammen med valg og muligheter kommer det ansvar, forpliktelser og oppgaver. Alt endres. Men det kan umulig være likestillingen sin skyld

[Divine]

m^2 sier ting mye bedre enn meg. Før min yngste fikk en autismespekterdiagnose, vurderte mannen min og jeg så smått om vi skulle satse på et barn til. Jeg hadde litt lyst, men samtidig er jeg ikke noe overskuddsmenneske, så jeg lurte på om det ville være lurt. Men da diagnosen var et faktum, var valget enkelt: Nei, vi skulle ikke ha flere barn. Vi hadde nok taklet et "vanlig" barn på et vis, men hadde også neste barn hatt ekstra behov, nei, da vet ikke jeg, altså. Jeg synes ikke sjansen var verdt å ta. Dette er et valg på linje med at jeg ikke kan ha en lederstilling som krever VELDIG mye arbeid eller x antall hobbyer eller et veldig stort hus. Jeg kan ikke ha dette, fordi jeg fort blir stresset og sliten og da takler jeg tilværelsen dårlig. Og jeg kan ikke se at valget om antall barn skal være mindre relevant enn de andre valgene.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Hadde jeg vært mindre sliten uten barn? Kanskje på noen områder, men jeg er ikke sikker på at jeg hadde vært det jevnt over.

Man er selvsagt forskjellige på det området også, som på alt annet her i livet. Så for mange er sikkert det å ha mange barn helt greit, da det ikke er det som er kilden til stress og slitenhet i livet deres. Fair enough. Men at man liksom ikke skal få lov til å nevne det som en faktor uten at folk blir støtt, det er det jeg ikke skjønner.

[løve70]

Opprinnelig lagt inn av oslo78, her.

Det er forskjell på å være gift med en latsabb som ikke gjør en døyt og å være gift med en mann som bidrar ganske mye, men ikke fullt så mye som kona. Jeg skjønner ikke at å sparke ut en mann som gjør 40% av arbeidet skal gjøre ting noe lettere. Da ville jeg gått fra å gjøre 60% til å gjøre 100%. (Ser bortifra at jeg ville føle meg som verdens største egoist hvis jeg frarøvet ungene muligheten til å bo sammen med oss begge to fordi jeg på død og liv skulle ha en mann som gjorde akkurat like mye som meg og at jeg ville savnet ham noe helt forferdelig).

Jeg tror du misforstår. Sålenge du er fornøyd med at han gjør 40%, så er det da ingen grunn til å kaste ham ut? Om det derimot en dag kommer til et punkt der situasjonen blir uholdbar (og dere ikke klarer å bli enige om noen måter å endre den på), ja først da kan det være et alternativ.

[Pelle]

Opprinnelig lagt inn av Kasia, her.

Det er som regel flere oppgaver enn de daglige vask-rydd-matlaging som skal utføres i en husholdning.

..også har man slike familier som min: Der man bor i leilighet og ingen måker eller klipper gress. Der ingen er spesielt handy, så alt av snekring settes bort. Og der alt av bil gjøres av fagfolk, selv dekkskift.

Da står man liksom igjen med husholdningsoppgaver på daglig basis + oppgaver av mer teknisk art, som oppsett av data og tv (hvilket ikke skejr alt for ofte, ihvertfall ikke hos oss).

Jeg ønsket meg barn nummer tre i mange år før jeg tok sjansen på å få ham. Rett og slett fordi jeg hadde så stor belastning i livet mitt den perioden av den sorten man ikke kan velge seg vekk fra. Jeg måtte gjennom det først, spunnet jeg få barn igjen. Og da er jegsåpass gammel at det holder med ett.

[Lavender]

Enig Pelle, det ligger mye ekstra arbeid i større bolig med hage. Jeg ser ikke frem til snømåking.

Jeg ser på Sinnasnekkeren av og til. Det mangler ikke tilfeller der mannen har ansvar for total renovering på fritiden, og kvinnen passer barn og vasker klær.

TV Norge søker nå par til Damene først! De søker etter menn som kan forbedres på hjemmefronten. Det blir vel program av det også.
http://www.tvnorge.no/programmer/tvn...-f-rst-1.13182

Mannen som steller hjemme reality startet kanskje med Da damene dro.
http://www.vg.no/rampelys/artikkel.php?artid=557875

Jeg ser selvsagt at dette er få utvalgte, og satt på spissen som underholdning. I tillegg har vi kvinner ulikt syn på hva som er passe egen innsats i hjemmet. Noen ønsker å holde fortet, andre er opptatt av fordeling.

[mkj]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Og jeg kan ikke se at valget om antall barn skal være mindre relevant enn de andre valgene.

Jeg følger tankegangen din langt på vei. Men det er en forskjell. Om man tar en lederstilling og det blir for mye, så kan en slutte igjen. Men en kan ikke slutte som foreldre, i alle fall ikke på veldig lenge. (sånn dersom det viste seg å være mye mer slitsomt enn man tenkte seg på forhånd)

Vi fikk en sånn aha-opplevelse med andremann. Han var slitsomt aktiv og kroppen min var slitsomt skral, så flere barn etter han har for oss vært uaktuelt pga manglende overskudd.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av mkj, her.

Vi fikk en sånn aha-opplevelse med andremann. Han var slitsomt aktiv og kroppen min var slitsomt skral, så flere barn etter han har for oss vært uaktuelt pga manglende overskudd.

Men da har jo antall barn vært en faktor du har tatt hensyn til. Jeg hadde syntes det hadde vært rart om du hadde vært sliten og skral, men likevel fikk flere barn fordi du syntes at antallet barn ikke var en relevant faktor.

[Neket]

Opprinnelig lagt inn av LoneLone, her.

Enig Pelle, det ligger mye ekstra arbeid i større bolig med hage. Jeg ser ikke frem til snømåking.

Kjøp snøfreser. Da blir det nesten gøy.

[Lavender]

Opprinnelig lagt inn av Neket, her.

Kjøp snøfreser. Da blir det nesten gøy.

Takk! Freser vurderes daglig, men vi bor tett og mangler plass til å dumpe snøen. Det er ikke selvsagt at naboene vil ha vår snø med strø sand i sin hage. . Så ikke bare måker vi, men skyver også snøen i hagen.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av oslo78, her.

Det er forskjell på å være gift med en latsabb som ikke gjør en døyt og å være gift med en mann som bidrar ganske mye, men ikke fullt så mye som kona. Jeg skjønner ikke at å sparke ut en mann som gjør 40% av arbeidet skal gjøre ting noe lettere. Da ville jeg gått fra å gjøre 60% til å gjøre 100%. (Ser bortifra at jeg ville føle meg som verdens største egoist hvis jeg frarøvet ungene muligheten til å bo sammen med oss begge to fordi jeg på død og liv skulle ha en mann som gjorde akkurat like mye som meg og at jeg ville savnet ham noe helt forferdelig).

Det er da vel ikke noen som har snakket om prosentvis fordeling av husarbeidet, er det? Jeg har ingen tall på hvor mye min mann gjør i forhold til meg, og jeg kan nok fint leve med at jeg gjør litt mer husarbeid enn han (for det tror jeg at jeg gjør, han er muligens ikke enig ) Vi snakker vel om de tilfellene der belastningen på den ene parten blir for stor, og da mener jeg bestemt at noe må gjøres. Å forklare partneren hva man blir sliten av er det første, tenker jeg. Skilsmisse kommer _veldig_ langt bak i rekken av løsninger for meg, og det tror jeg det gjør for de fleste. Vi snakker vel uansett om mer graverende ting enn "han slenger sokkene sine på badegulvet, jeg vil at han skal legge de i skittentøyskurven" gjør vi ikke?

[oslo78]

Men jeg mener at da jeg ble ekstremt syk, var det jo for sent å ta samtalen om jeg kanskje gjorde litt mer enn ham. Og det er da jeg blir litt frustrert når noen sier at jeg kan jo ha det så godt når jeg har gjort litt mer enn min del i hjemmet.