Jeg synes ikke likestillinga har gått for langt MEN

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Det er selvsagt ikke så enkelt som at "du tar bare 30%, ut med seg!", men for meg ville det definitivt vært game over for et forhold om han overhodet ikke tok inn over seg at jeg slet meg ut, både praktisk og mentalt, fordi han ga blaffen. Det hadde fått meg til å føle meg bitteliten og overhodet ikke verdsatt. De "kjærlighetserklæringene" jeg har blitt aller, aller mest glad for fra mannen min er når jeg ser at han legger seg i selen for å forandre noe jeg har forklart (noen ganger hylende og skrikende, men dog ) at "dette er VIKTIG for meg! Når du driter i det så føler jeg meg tråkket på!".

Veldig enig i det du sier her. Hadde dette vært noe som sleit meg ut hadde jeg ikke nølt med å si det til ham, og han hadde definitivt reagert med det samme. Men jeg synes det er riktig med en skjevfordeling når han har størst stillingsprosent utenfor hjemmet, (pluss ansvar for biler, plen og utvendig vedlikehold), og hvem er jeg som kan si at det ikke er lov å oppbevare klær på kjøkkenet.

[oslo78]

Jeg hører noen si at du har valgt feil mann - så det er ditt ansvar. Men kanskje jeg hører feil... :-)

[Skremmern]

Snakker du til meg? I så fall har jeg gått glipp av noe.

[Polyanna]

Noen har sagt noen veldig forenklede ting i denne tråden, oslo78, og jeg forstår at du reagerer på det. Men totalen er ikke der, syns jeg. Det er en balanse i det der å innse at man selv har ansvar i eget liv, og å anerkjenne at "shit happens" og ingen håndterer alt i livet optimalt til enhver tid.

[oslo78]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Noen har sagt noen veldig forenklede ting i denne tråden, oslo78, og jeg forstår at du reagerer på det. Men totalen er ikke der, syns jeg. Det er en balanse i det der å innse at man selv har ansvar i eget liv, og å anerkjenne at "shit happens" og ingen håndterer alt i livet optimalt til enhver tid.

Helt enig. Det er ikke flertallet som har sagt det jeg reagerer på.

[nolo]

Opprinnelig lagt inn av Candy Darling, her.

Katta: lar han skapdørene stå åpne også?

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Og når han tar ut av oppvaskmaskinen, står det alltid igjen noen greier som skal inn i det skapet som er litt vanskelig å nå når oppvaskmaskina er åpen. Der står de godt på benken. Og jeg har testa, de står godt der i flere dager.

Opprinnelig lagt inn av Ramses, her.

Også bæres gjerne koppen og tallerkenen fra spise/stuebord til kjøkkenet, men i stedet for å sette det direkte inn i maksinen, blir det stående oppå kjøkkenbenken rett over maskina eller i vasken i stedet.

Jeg synder på alle disse punktene. Jeg ser ikke de åpne skapdørene eller stolene som ikke er satt tett inntil bordet. Ofte ser jeg ikke papirbunker og bokhauger heller. Jeg tror ikke jeg hadde klart å være helt prektig på disse områdene selv om mannen min hadde vært plaget av det, men jeg ser andre ting som han tydeligvis har en selektiv blindhet for.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Ramses, her.

Veldig enig i det du sier her. Hadde dette vært noe som sleit meg ut hadde jeg ikke nølt med å si det til ham, og han hadde definitivt reagert med det samme. Men jeg synes det er riktig med en skjevfordeling når han har størst stillingsprosent utenfor hjemmet, (pluss ansvar for biler, plen og utvendig vedlikehold), og hvem er jeg som kan si at det ikke er lov å oppbevare klær på kjøkkenet.

Lov og lov tenker jeg, men det må være lov til å si at "hør her, dette er VIKTIG for meg, jeg blir gal av kleshauger på kjøkkenet". Da må man selvfølgelig velge sine kamper med omhu, det blir like ugreit om man har støv på hjernen og forventer at resten av familien skal følge opp. Men å forvente at noen tar hensyn til punkter som betyr virkelig mye for at man skal stresse ned synes jeg ikke er å forvente for mye.

[løve70]

Opprinnelig lagt inn av oslo78, her.

Helt enig. Det er ikke flertallet som har sagt det jeg reagerer på.

Da er det sikkert meg du sikter til. Jeg kan ihvertfall love deg at jeg aldeles ikke har hatt deg i tankene.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av oslo78, her.

Jeg hører noen si at du har valgt feil mann - så det er ditt ansvar. Men kanskje jeg hører feil... :-)

Klart vi alle er ansvarlige for egne valg? Tenker du annerledes?

Jeg utdyper med å si at vi alle kan få oss noen overraskelser, men at man i hovedsak har et godt overblikk over verdier og egenskaper hos partner før man gifter seg. Opplever du det ikke på den måten?

Vi bor i et land hvor vi har en fantastisk grad av frihet, vi velger egen partner og vi velger i stor grad utdanning/yrke/barn. Om man ikke vil være gift, kan man velge å skille seg uten å oppleve sosialt stigma og de fleste vil kunne greie seg økonomisk.

Da er man veldig fri. Ingen behøver å skille seg fra noen om man ikke ønsker (jeg skal love at det ville sittet langt inne hos meg) - men man kan.

Man skal ikke lese i mange tråder for å få med seg at det er relativt mange her inne som har levd i ekstreme livssituasjoner i perioder. Klart vi har nytte av å høre på andres tanker. Noe føler jeg stemmer for meg, annet ikke. det er som med mye annet - da tar man til seg det man trenger og unyttige saker kan man la suse rett forbi.

Ingen har fasiten på noe som helst, men jeg har rett som det er nytte av fragmenter fra andres livserfaring.

[oslo78]

Opprinnelig lagt inn av løve70, her.

Da er det sikkert meg du sikter til. Jeg kan ihvertfall love deg at jeg aldeles ikke har hatt deg i tankene.

Jeg aner ikke hvem jeg sikter til... Orker ikke bla gjennom alle 15 sidene for å finne det, men jeg vet hva jeg reagerte på underveis.

Mener ingen har hatt meg i tankene. Bare prøver å forklare at det ikke alltid er så greit å få i fleisen at du skulle valgt deg en annen mann når man ligger på baderommet i fosterstilling med uutholdelige smerter. (Setter på spissen).

[Katta]

Det er lett å slå seg på brystet når man får til barneoppdragelse med høyst normale unger. Eller når man har tenkt og valgt en mann som viser seg å virke slik man trodde. Eller når man har skaffet seg en jobb som svarer til forventningene slik at livet blir greit håndterbart.

Men det er ikke alltid slik at man har full oversikt over hva man velger. Det er ikke alltid man vet hvordan et annet menneske fungerer i en stordriftssammenheng som en større familie er selv om vedkommende fungerer finfint i tosomhet. Og det er ikke alltid et barn er det man trodde, det kan dukke opp utfordringer man ikke hadde forutsetning for å vite om. I hvertfall ikke hva det betyr i praksis. Og ikke minst kan man selv eller partneren bli syk eller havne i en vanskelig situasjon i forhold til jobb som snur opp ned på alt.

Likevel er det klart at man må ta valg i forhold til egen situasjon, men jeg synes ikke man kan si at hvis man bare hadde tatt lure valg istedenfor dumme, så hadde alt vært annerledes. For man velger litt i blinde.

[oslo78]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Klart vi alle er ansvarlige for egne valg? Tenker du annerledes?

Jeg utdyper med å si at vi alle kan få oss noen overraskelser, men at man i hovedsak har et godt overblikk over verdier og egenskaper hos partner før man gifter seg. Opplever du det ikke på den måten?

Vi bor i et land hvor vi har en fantastisk grad av frihet, vi velger egen partner og vi velger i stor grad utdanning/yrke/barn. Om man ikke vil være gift, kan man velge å skille seg uten å oppleve sosialt stigma og de fleste vil kunne greie seg økonomisk.

Da er man veldig fri. Ingen behøver å skille seg fra noen om man ikke ønsker (jeg skal love at det ville sittet langt inne hos meg) - men man kan.

Man skal ikke lese i mange tråder for å få med seg at det er relativt mange her inne som har levd i ekstreme livssituasjoner i perioder. Klart vi har nytte av å høre på andres tanker. Noe føler jeg stemmer for meg, annet ikke. det er som med mye annet - da tar man til seg det man trenger og unyttige saker kan man la suse rett forbi.

Ingen har fasiten på noe som helst, men jeg har rett som det er nytte av fragmenter fra andres livserfaring.

Jeg giftet meg da jeg var 20. Jeg hadde godt overblikk over verdier og holdninger, men hvordan arbeidsfordelingen skulle bli når det ble nattevåk og bleieskift hadde jeg ikke inngående kjennskap til, nei.

Jeg tror forskjellen er at mens jeg er grunnleggende innstilt på å bli i et ekteskap jeg først har inngått med mindre noe virkelig viktig er galt, så ville mange andre heller gått gjennom en skilsmisse. Så det er klart man tar valg hele tiden. Men noen ganger går ting skikkelig galt pga uforutsette omstendigheter også, og da trenger man trøst - ikke formaninger om valg man burde gjort annerledes - mener jeg.

[oslo78]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Det er lett å slå seg på brystet når man får til barneoppdragelse med høyst normale unger. Eller når man har tenkt og valgt en mann som viser seg å virke slik man trodde. Eller når man har skaffet seg en jobb som svarer til forventningene slik at livet blir greit håndterbart.

Men det er ikke alltid slik at man har full oversikt over hva man velger. Det er ikke alltid man vet hvordan et annet menneske fungerer i en stordriftssammenheng som en større familie er selv om vedkommende fungerer finfint i tosomhet. Og det er ikke alltid et barn er det man trodde, det kan dukke opp utfordringer man ikke hadde forutsetning for å vite om. I hvertfall ikke hva det betyr i praksis. Og ikke minst kan man selv eller partneren bli syk eller havne i en vanskelig situasjon i forhold til jobb som snur opp ned på alt.

Likevel er det klart at man må ta valg i forhold til egen situasjon, men jeg synes ikke man kan si at hvis man bare hadde tatt lure valg istedenfor dumme, så hadde alt vært annerledes. For man velger litt i blinde.

Det var dette jeg har prøvd å si i de siste fjørten innleggene. Takk, Katta!

[løve70]

Opprinnelig lagt inn av oslo78, her.

Jeg aner ikke hvem jeg sikter til... Orker ikke bla gjennom alle 15 sidene for å finne det, men jeg vet hva jeg reagerte på underveis.

Mener ingen har hatt meg i tankene. Bare prøver å forklare at det ikke alltid er så greit å få i fleisen at du skulle valgt deg en annen mann når man ligger på baderommet i fosterstilling med uutholdelige smerter. (Setter på spissen).

Det skjønner jeg

[Pebbles]

Jeg tror ikke det for noen handler om å "slå seg på brystet". Det ville i tilfelle være svært, svært usympatisk.

For meg er det milevis mellom å si "skyld deg sjøl!" og det snakke om at vi velger både tankemønstre og handlinger mange,mange ganger daglig. Det ligger det stor kraft i. Det kan man fint mene samtidig som man har stor empati med andre i vanskelige livssituasjoner. Det er overhodet ikke snakk om enten - eller.

[Katta]

Jeg skjønner likevel Oslo78, for det har vært ganske mange som har sagt etter hverandre at man hadde et bevisst forhold rundt valg og det viste seg å slå riktig ut. hvilket lett kan tolkes dithen at man ikke har forsøkt å velge riktig når man ender med feil resultat i andre enden.

Det at man må ha et aktivt forhold til å gjøre noe med egen situasjon tror jeg ingen er uenig i.

[zeppelin]

Opprinnelig lagt inn av oslo78, her.

Siste innlegg fra meg: Jeg ble kjempesyk. Og ja, selvsagt har vi tatt praten nå, Teofelia. Men jeg er fremdeles ikke på beina igjen - og det som føles litt sårt er når jeg møter holdninger som "det er din egen skyld at du er syk, når du valgte den mannen du har, fikk tre barn, gjorde mer enn din del hjemme og gjorde en for god jobb på jobb". Jeg har jo skjønt at jeg må forandre på ting, men litt mer empati og ikke "som du reder ligger du"-kommentarer fra enkelte hadde av og til gjort godt. Nå snakker jeg om i nettforum, i RL har jeg fått masse og god støtte altså.

Stor klem til deg

Jeg er selv kronisk syk med en sykdom som til tider slår meg helt ut (lupus). I en slik situasjon finnes det ikke gode valg. Man må bare godta de kortene livet har delt ut, og slutte å slå seg selv i huet med alt man ikke får gjort. Jeg tror det kommer lite ut av å klandre seg selv, uansett om man ser at man har valgt "feil" tidligere. Det eneste man kan gjøre er vel å prøve å gjøre så godt man kan i dag, nå! Man vil jo uansett aldri vite før i ettertid om det var noe godt valg eller ei. Jeg kan fint sette meg ned og rive meg i håret over at jeg har levd så travelt og ignorert kroppens signaler. Hadde jeg ikke gjort det hadde jeg kanskje ikke vært så syk? Hvem vet. Men om jeg gjør det, blir jeg noe friskere da? Blir jeg lykkeligere av det? Har jeg ikke gjort så godt jeg har kunnet, fra dag til dag? JO! Og om jeg noen dager ikke har orket å ta de gode valgene, så er det virkelig godt nok det og.

Vet ikke om jeg får frem noe poeng her. Jeg er opptatt av å kvitte meg med flink-pike syndromet. Flink er hverken lykkelig, glad, god nok eller perfekt. Det er bare flink.

[gajamor]

Nå begynner jeg egentlig å bli litt bekymret for at husbonden har tenkt å kaste meg på dør. :sjuske:

[kie]

[rine]

Det handler vel ikke om hva man velger når, eller hvor heldig man er, men om hva man velger å gjøre når valgene man har tatt ikke viser seg å være bærekraftige.