Om guttejenter og enkle menn

[Kreps-77]

Opprinnelig lagt inn av Marla Singer, her.

Jepp.


Dette er kjempealvorlig og det er jo et generelt kjønnsrolleproblem, som går utover både gutter og jenter. Jeg har jo ikke barn. Hvordan takler dere som har barn som blir møtt på denne måten det? Jeg ser for meg at det kan være vanskelig å nå frem med budskapet?

Der vi ble møtt slik fikk vi dessverre ikke gjort noe med det. Vi opplevde at hun ble stengt inn på et lite lekerom under måltidene, fordi hun ikke satt rolig ved matbordet. Jenta var da fire år ... Den negative atferden hennes eskalerte, og det var vondt å være jente og forelder.

Da vi flytta ble vi møtt annerledes, og vi fikk til et godt samarbeid med bhg. Det har vi nå også med skolen. Jenta blir virkelig tatt på alvor, og hun får være den hun er. Hun har også endra seg betraktelig og er mer fornøyd. Jeg har tatt det opp med enkelte gutteforeldre også, som jeg kjenner godt, slik at de også jobber med guttene sine. Det er ikke lett å bli utestengt fra guttegruppa fordi du er jente, når det er der du selv føler at du passer best inn.

Å høre at sin egen 5-6åring ligger i senga og gråte og sier: "Jeg er ikke ei snill jente, jeg er ikke ei snill jente. Jeg kan ikke å oppføre meg, jeg klarer ikke å være rolig. Jeg skulle vært født gutt, da hadde alt vært bedre."
Det er tøft.

Både mannen og jeg er veldig enige i at hun skal få være den hun er. Vi ønsker ikke at hun skal endre seg for å passe inn i et "mønster."