Filmer sett i 2012

[LilleT]

Januar:
Fish Tank: Jeg liker engelske "forstads-filmer". Jeg likte denne filmen. Den er brutal og litt vond. Samtidig skulle jeg så gjerne ønske at filmen var kortere. Jeg synes det brukes for lang tid på å fortelle historien.
Hoppet: Svensk familiefilm. Grei, men ikke noe mer enn det.
Pianisten: Gjensyn. Synes fortsatt det er en veldig god film.
Klovn: Jeg eier nok ikke humor. Synes den var nesten utelukkende teit.
Inception: Egentlig ikke min type film, men jeg hadde bestemt meg for å se den. Synes den var bra innenfor sin sjanger.
I am legend: Nok en film jeg bare ser for å ha sett. Veldig amerikansk og ikke min type film, men grei nok underholdning.
Den fantastiske Mikkel Rev: Jeg har gått og trodd dette først og fremst var en barnefilm. Så feil kan man ta. Jeg lo tidvis godt.
Kongens tale: Fikk endelig sett den. Absolutt en god film, men er nok ikke enig i at det var fjorårets beste ...

[Flubby]

Januar
1. Hanna - Nydelig filmet, sterk hovedrolle, spennende plott... Denne anbefales!
2. Captain America: The first avenger - Artig gjensyn med sympatisk superhelt. Liker man Marvel-filmer, er denne den beste.
3. Hoodwinked too! Hood vs. evil - Animasjonsfilm for voksne. Ikke like bra som den første, men vi lo godt et par ganger.
4. Columbiana - Ah, den bitre smaken av hevn, hevn, hevn! Denne filmen var skikkelig kul!
5. Killer elite - Typisk hvem-lurer-hvem leiemorderfilm. Kul nok, grei underholdning.
6. Cowboys and aliens - Iiiiihaa! Jeg elsker denne filmen, den var nesten hakket artigere på BluRay enn på kino.
7. The big red One - Krigsfilm hvor vi følger en liten gruppe soldater gjennom strabasene under WWII. Besynderlig film, må sees!

[Embriksmamma]

Filmer og serier sett i 2012 (de to første sesongene så jeg halvparten av i 2011):

Januar:

1. Supernatural, sesong 6: Jeg elsker Supernatural. Elsker.
2. Livvaktene, sesong 1 & 2: Dansk krim. Veldig bra!
3. Set up (dvd, Bruce Willis): Kjeeedelig. Selv ikke Bruce gjorde denne severdig.
4. Irena Sendler (dvd, Anna Paquin): Flott film om en fantastisk dame! Må sees!
5. Jegerne 2 (dvd, Rolf Lassgård, Peter Stormare): Helt grei krim.
6. Alvin og gjengen 3 (kino): Barnefilm, så den med de tre yngste som likte den godt. Jeg kunne styre min begeistring...
7. After.Life (dvd, Liam Neeson): Jeg liker Liam men denne filmen var en skuffelse.
8. Single white female (TV): Hyggelig gjensyn med spennende film!
9. Horrible Bosses (dvd, Kevin Spacey, Jennifer Aniston): Denne var morsom!
10: Trespass (dvd, Nicole Kidman, Nicolas Cage): Vel... Actionfilm. Litt spennende, mest dum.
11. Death at a funeral (tv, Chris Rock): Gjensyn med passelig morsom film.
12. Bad Teatcher (dvd, Cameron Diaz): Gjensyn. Jeg digger denne! Morsom!
13. The Gift (dvd, Cate Blanchett): Gjensyn dette også. Thriller som jeg liker veldig, veldig godt.
14. Abduction (dvd, Taylor Lautner): Denne var spennende! Ble positivt overrasket.
15.What lies beneath (dvd, Harrison Ford, Michelle Pfeiffer: Gjensyn med spennende thriller fra 2000. Liker den godt!
16. Horrible Bosses (dvd, Kevin Spacey, Jennifer Aniston: Så denne en gang til i går sammen med 15-åringen. Moro, moro!
17. Don't be afraid of the dark (dvd, Katie Holmes): Dustefilm.
18. Livet er en sclager (tv, Helena Bergstrøm):Gjensyn med Fineste filmen!
19. Sykt lykkelig (tv, Agnes Kittelsen): Oh my. Enda en norsk møkkafilm.

Februar:

20. I am number four (dvd, Alex Pettyfer): Action/Sci-fi. Egentlig ikke min type film, men den var ganske spennende. Likte den.
21. Politiskolen (tv, Steve Guttenberg): Komedie, gammel og god. Digger denne!
22. John Tucker must die (dvd, Jesse Metcalfe): Joda, litt morsom. Litt.

[LilleRosin]

Januar
The girl with the dragon tattoo. Likte den godt. Ble spesielt positivt overraska over den nye Lisbeth Salander.
Shame. Fantastisk film! Gud så deilig å se noe skikkelig bra! Men trist, trist.
King Arthur. Tja. Jeg liker sånne historiske action-drama, så underholdende var det forsåvidt. Men ikke kjempebra akkurat.

[Divine]

I år skal jeg også føre opp serier jeg har sett. Kriteriet er at jeg må ha sett alle episodene i en sesong før det kan føres på listen.

Januar:

1. The Vicar of Dibley - sesong 1: Gjensyn. Jeg elsker denne serien. Hysterisk morsom.
2. Brokeback Mountain: Gjensyn. Jeg tror dette er den tristeste filmen jeg vet om. Jeg blir fortsatt helt ødelagt av å se den.
3. Shutter Island: Gjensyn. Fortsatt dritskummel, og selv etter mange gjensyn ser jeg stadig nye ting.
4. Tinker Tailor Soldier Spy: Eller "Moldvarpen" som den heter på norsk. Aldeles fantastisk film. Jeg skjønte ikke halvparten, men det gjorde ingenting. En stilstudie som ikke behandler publikum som nek.
5. Alvin og gjengen 3: Jeg hadde sett for meg en lidelse uten ende, men faktisk så var den ikke så ille. Jeg fniste faktisk til og med noen ganger. Niåringen elsket den.
6. The Day After: Skremte vettet av meg da jeg så den tidlig på 80-tallet. Trodde den skulle ha mistet litt kraft, men den var fortsatt veldig sterk og skremmende.
7. Inception. Gjensyn. Likte den enda bedre nå som jeg så den på dvd, og kunne stoppe den noen ganger underveis og diskutere ting med mannen. En av de mest intelligente filmene jeg vet om.
8. The Reader. Tja. Fine skuespillerprestasjoner, og interessant plott, men noe over the top og melodramatisk. Hadde vært mer troverdig med tyske skuespillere / tysk språk.
9. Breaking Dawn - Part 1. Jeg er enig med Empire Magazine som sier "The story is demented", men av en eller annen grunn har jeg latt meg rive litt med. Denne filmen er den beste av dem så langt. Mindre vampyrer og varulver som slåss i skauen og mer handling.
10. Shame. Så intens at jeg nesten glemte å puste. Løp og se!
11. The Lord of The Rings: The Fellowship of the Ring. Dette er vel tredje eller fjerde gangen jeg ser filmen, men første gang jeg har klart å få med meg hvem de ulike rollefigurene er og hva poenget med historien er. Altså er jeg ikke helt engasjert. Men, for all del, jeg ser jo at det objektivt sett er en vakker film.

[Skilpadda]

Følger Divines gode eksempel og inkluderer komplette TV-sesonger:

Januar:

1. Sherlock Holmes: A Game of Shadows. Jeg hadde skrudd forventningene helt ned i bunnen, og ble dermed ikke skuffet. Eller i alle fall nesten ikke skuffet. Her er knapt noe igjen av det snevet av eleganse som var i eneren, her er altfor lite snappy dialog og briljant deduksjon, fjernet til fordel for altfor mye action og slåsskamp i umotivert langsom kino, og Holmes er manisk og nær psykotisk uten balanserende, kjølig intelligens og distanse. Og Stephen Fry er - selv om han alltid er verdt å se - sørgelig dårlig utnyttet; hans Mycroft er nesten parodisk eksentrisk/latterlig og bidrar ikke med noe nyttig til plottet (bortsett fra en godt planlagt tur i robåt!). Men, som sagt, forventningene mine var svært lave; Downey og Law er blant de mest sjarmerende skuespillerne jeg vet, og særlig i kombinasjon er det fremdeles nok til at jeg synes det er verdt det å sitte et par timer og se på dem. Og så er det dessuten en trøst å vite at dersom man vil ha en mer gjennomtenkt Sherlock Holmes og en mer genuint intelligent og interesant Mycroft, så er det jo bare et par dager til neste episode av Sherlock!

2. Thor. Kenneth Branagh lager Marvel-film, og resultatet er definitivt akseptabel underholdning. Det er ingen måte å gjøre denne historien rimelig eller sannsynlig på, og Marvel-universet krever et ekstra lag av suspension of disbelief for alle som kjenner litt til norrøn mytologi, men greier man å svelge det, er dette både spennende og morsomt. Omtrent like dyptpløyende og skummel som en rimelig bra Doctor Who-episode, og det er ikke noe dårlig skussmål, det. Anthony Hopkins er en utmerket Odin, og jeg likte ellers særlig Tom Hiddleston som en Loki som er utspekulert og upålitelig, som han jo skal være, og som tross alt ikke ender opp som en entydig skurk.

3. X-Men First Class. Opprinnelseshistorien bak X-Men er langt bedre enn de siste par filmene fra dette universet, og det enda slike historier er vanskelige å gjøre vellykket. Flott casting; Michael Fassbender (som Erik Lensherr/Magneto) ligner jo til og med litt på Ian McKellan, i alle fall i mimikken, James McAvoy er en veldig fin, tweedbejakket og over-anstendig Charles Xavier, og forholdet mellom dem er, som det skal, det som i hovedsak gir nerve til filmen. Kevin Bacon er aldeles briljant, både som nazist og senere, January Jones er perfekt som diamantkvinnen Emma Frost, og så er det en fryktelig morsom ukreditert cameo, i en bar halvveis ut i filmen, som jeg ikke skal spoile for dem som vil se filmen. En del superkrefter er det vanskelig å overføre fra tegneserie til en på sitt vis "realistisk" film uten at de ser latterlige ut, men jeg synes det aller meste fungerer bra her. Og den kalde krigen er et svært godt valg som bakteppe her, ikke bare fordi den passer i forhold til alderen på hovedpersonene.

4. Sherlock (sesong 2, 3 episoder). Sesongstarten- A Scandal in Belgravia - topper til og med seriestarten fra 2010 i å være kul, snappy, spennende og morsom. Cumberbatch gnistrer, hele sesongen gjennom, og Freeman støtter opp der han skal uten å noen gang bli døll eller bare en del av møblementet. Man kan faktisk tro på vennskapet mellom de to ganske så forskjellige, og på hvert sitt vis noe dysfunksjonelle adrenalinjunkiene. Og jeg fryder meg over det hver eneste gang serie-medskaper Mark Gatiss dukker opp som nær allmektige og likevel tidvis hardt plagede storebror Mycroft. Skurken fra sesong 1 er tettere vevd inn i alle tre episodene enn det som var tilfelle sist, og episode 3 dreier seg om den endelige konfrontasjonen og the final solution. Uventet og intens vri på kanon i den episoden de fleste av fansen har gruet seg mest til å se (godt hjulpet av Gatiss og Moffat på Twitter …).

5. Mission: Impossible - Ghost Protocol. Jeg glemmer litt fra gang til gang at Tom Cruise egentlig er en ganske kapabel og karismatisk skuespiller, alle sine galskaper til tross. Dette er den fjerde Mission: Impossible-filmen, og denslags høres jo ganske meningsløst ut å bruke tiden sin på, dersom man ikke har fått med seg at det denne gangen er Brad Bird som står bak. Geniet Brad Bird, som lagde The Iron Giant og The Incredibles, og dermed har demonstrert at det går an å lage animert action som er bedre (både actionmessig og på et mer menneskelig plan) enn det meste som finnes av "ordentlig" film. Jeg var spent på å se hvor godt han greide å gjøre det samme med ekte skuespillere, og jeg ble dypt gledelig overrasket. Det er lenge siden sist jeg virkelig rent fysisk satt og holdt meg fast i setet under actionsekvenser! Cruise har denne gangen både Jeremy Renner og fantastiske Simon Pegg med på laget, og de utfyller hverandre aldeles fabelaktig - Pegg er morsom, det visste vi fra før, men han spiller skikkelig og er ikke utelukkende comic relief, og Renner har med seg intensiteten som gjorde sånt inntrykk i The Hurt Locker, sammen med en åpnere sjarm og effektiv komisk timing som er med på å gjøre det hele enda mer underholdende. Plottet har akkurat den balansen mellom spennende og komplett latterlig som de beste James Bond-filmene har pleid å ha, og i det store og det hele er dette omtrent så underholdende som det blir.

[Neket]

Januar:

Sherlock Holmes 2: Pen action og Stephen fry. Liker.
Paranormal activity: Skuffende lite skummel.
The descent 2: Jeg skvatt til en gang eller tre, mer kan man vel ikke be om fra en sånn film.
Monsters: Den gikk litt sakte syns jeg, men helt grei. Pent landskap.
Blue valentine: Vakker. Og uendelig trist.
Knowing: Sci Fi med Nicolas Cage. Sier vel det meste. Men den var god underholdning.
The man from earth: Jeg vet ikke helt hva jeg skal si om denne. Den er vanskelig å beskrive, men veldig, veldig bra. Det er absolutt en tenke-film. Helt annerledes enn hva jeg har sett før.
The Inbetweeners: Jeg lo og lo. Med pute foran ansiktet.

[Bomull]

1. Arthurs julegaverace. Søt klassisk og animert julefilm som falt i smak både hos liten og stor. Kino.
2. Skyline. Forferdelig dårlig science fiction omhandlende invasjon av aliens i Los Angeles som jeg ble sittende å se på tilfeldig i går kveld, og jeg ble så fascinert over hvor dårlig den var at jeg til min store forskrekkelse ble sittende klistret, fullstendig fjettret. TV.
3. Hånden som rører vuggen. Gjensyn med gammel film, kun fordi jeg ikke fant noe annet å se på i går. Ikke noe å rope høyt om. TV.
4. Vertical Limit. Nok en kveld på sofaen. Action thriller fra 2000. Action utspiller seg på K2, snøskred og fjellklatring. Fengende nok for en som ikke har sett den før.TV.
5. Abduction. Action/Drama fra 2011. Ingen stor film, men det fløt nå greit avgårde og var fengende nok en kveld midt i uken. Et par overraskelser, ellers ganske forutsigbar handling. Med bl.a Taylor Launtner. DVD.
6. Red Riding Hood. Eventyr 2011. Fra regissøren av Twilight. Moderne utgave av det klassiske eventyret. Jeg satt klistret fra første minutt! Med bl.a Amanda Seyfried. DVD.
7. American Horror Story. Sesong I. Horror/Drama. Veldig psykedelisk og ytterst sær serie fra ultimo 2011. Stiller i klasse med Carnivale på mange måter, selv om det er helt ulike plott. Jeg likte serien godt og så hele sesongen (12 episoder) på tre dager. Nå gleder jeg meg til sesong II om et snaut år. Med bl.a Jessica Lange. Nedlasting.
8. A Cinderella Story. Klissete fjortissfilm av en moderne askepotthistorie uten videre handling fra 2004. Klisjé så det holder. Med bl.a Hilary Duff og Chad Michael Murray. TV.
9. Riding in Cars with Boys. Jeg ser Tallulah så samme film som meg i går, og jeg kan i grunnen bare signere det hun skriver om den. Jeg har sett den før forøvrig, uten at den fenget noe mer den gang. Med bl.a Drew Barrymore. TV.
10. Thor. Jeg har drøyd denne filmen lenge, tenkt at det ikke er noe for meg. Men jeg har samtidig vært veldig nysgjerrig, for denne filmen hadde nemlig permiere da vi var i Los Angeles i mai 2011. Vi stod lenge og så på, og fikk med oss parade, en haug kjendiser og det som var - utrolig moro!! Så da måtte jeg jo se filmen til slutt. Og jeg likte den . Dette er skikkelig eventyr og kan ikke gjøres annerledes. Med bl.a Chris Hemsworth og Anthony Hopkins. Apple-TV.
11. After.Life. Drama/Horror fra 2009. Psykologisk thriller vil jeg si, hvor Liam Neesom gjør en flott rolle som en begravelsesagent som angivelig kan kommunisere med de døde og hjelpe dem over til den andre siden. Spørsmålet er bare, er likene virkelig døde? Jeg satt klistret. DVD.
12. A Lot Like Love. Gjensyn med søt, romantisk komedie. Med bl.a Ashton Kutcher og Amanda Peet. DVD.
13. Inception. Første gang jeg ser denne, og jeg skjønte vel ikke halvparten. Film som veksler mellom drøm og virkelighet, og snedig nok klarer den å lure meg trill rundt også - vet snaut hva som er hva når alt kommer til alt. Men jeg likte filmen, og må se den minst én gang til. Med bl.a Leonardo DiCaprio og Joseph Gordon-Levitt. Nedlasting.
14. Happy Feet II. Søt familiefilm med litt spenning, litt humor, masse musikk og ja ...alt en animert film gjerne har å by på. Jeg likte den, Bråkebøtta likte den, og Bøllen synes den var litt skummel, men likte den han også. Kino.
15. Beauty & the Briefcase. Fryktelig forutsigbar romantisk komedie, ikke mer en passe hjernedød underholdning. Med bl.a Hilary Duff. Netflix.
16. Never been kissed. Gjensyn med romantisk komedie fra 1999. Passe søt, passe morsom. Med bl.a Drew Barrymore og David Arquette. Netflix.
17. Avatar. Første gang for meg. Jeg har utsatt og utsatt det, ikke min sjanger i det hele tatt i utg.pkt, men til slutt måtte jeg jo, filmen roses jo opp i skyene av de fleste. Jeg synes den var overraskende bra og eventyrlig, om enn også litt avansert. Alt i alt en god filmopplevelse. Med bl.a Sigourney Weaver og Sam Worthington. DVD.
18. Morning Glory. Gode skuespillere, men en story jeg føler jeg har sett før, platt og litt kjedelig rett og slett. Med bl.a Harrison Ford. Netflix.

[Divine]

I år skal jeg også føre opp serier jeg har sett. Kriteriet er at jeg må ha sett alle episodene i en sesong før det kan føres på listen.

Januar:

1. The Vicar of Dibley - sesong 1: Gjensyn. Jeg elsker denne serien. Hysterisk morsom.
2. Brokeback Mountain: Gjensyn. Jeg tror dette er den tristeste filmen jeg vet om. Jeg blir fortsatt helt ødelagt av å se den.
3. Shutter Island: Gjensyn. Fortsatt dritskummel, og selv etter mange gjensyn ser jeg stadig nye ting.
4. Tinker Tailor Soldier Spy: Eller "Moldvarpen" som den heter på norsk. Aldeles fantastisk film. Jeg skjønte ikke halvparten, men det gjorde ingenting. En stilstudie som ikke behandler publikum som nek.
5. Alvin og gjengen 3: Jeg hadde sett for meg en lidelse uten ende, men faktisk så var den ikke så ille. Jeg fniste faktisk til og med noen ganger. Niåringen elsket den.
6. The Day After: Skremte vettet av meg da jeg så den tidlig på 80-tallet. Trodde den skulle ha mistet litt kraft, men den var fortsatt veldig sterk og skremmende.
7. Inception: Gjensyn. Likte den enda bedre nå som jeg så den på dvd, og kunne stoppe den noen ganger underveis og diskutere ting med mannen. En av de mest intelligente filmene jeg vet om.
8. The Reader: Tja. Fine skuespillerprestasjoner, og interessant plott, men noe over the top og melodramatisk. Hadde vært mer troverdig med tyske skuespillere / tysk språk.
9. Breaking Dawn - Part 1.: Jeg er enig med Empire Magazine som sier "The story is demented", men av en eller annen grunn har jeg latt meg rive litt med. Denne filmen er den beste av dem så langt. Mindre vampyrer og varulver som slåss i skauen og mer handling.
10. Shame: Så intens at jeg nesten glemte å puste. Løp og se!
11. The Lord of The Rings: The Fellowship of the Ring: Dette er vel tredje eller fjerde gangen jeg ser filmen, men første gang jeg har klart å få med meg hvem de ulike rollefigurene er og hva poenget med historien er. Altså er jeg ikke helt engasjert. Men, for all del, jeg ser jo at det objektivt sett er en vakker film.
12. The Descendants: Har George Clooney noen gang gjort en dårlig jobb? Nok en gang briljerer han. I en fin-trist-morsom film med modent innhold. Dveldende, men aldri kjedelig.

[LilleT]

Januar:
Fish Tank: Jeg liker engelske "forstads-filmer". Jeg likte denne filmen. Den er brutal og litt vond. Samtidig skulle jeg så gjerne ønske at filmen var kortere. Jeg synes det brukes for lang tid på å fortelle historien.
Hoppet: Svensk familiefilm. Grei, men ikke noe mer enn det.
Pianisten: Gjensyn. Synes fortsatt det er en veldig god film.
Klovn: Jeg eier nok ikke humor. Synes den var nesten utelukkende teit.
Inception: Egentlig ikke min type film, men jeg hadde bestemt meg for å se den. Synes den var bra innenfor sin sjanger.
I am legend: Nok en film jeg bare ser for å ha sett. Veldig amerikansk og ikke min type film, men grei nok underholdning.
Den fantastiske Mikkel Rev: Jeg har gått og trodd dette først og fremst var en barnefilm. Så feil kan man ta. Jeg lo tidvis godt.
Kongens tale: Fikk endelig sett den. Absolutt en god film, men er nok ikke enig i at det var fjorårets beste ...
The tree of life: Vakker og litt merkelig. Og sikkert veldig mye symbolikk som jeg ikke forsto meg på.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av LilleT, her.

Den fantastiske Mikkel Rev: Jeg har gått og trodd dette først og fremst var en barnefilm. Så feil kan man ta. Jeg lo tidvis godt.

Jeg holdt på å le meg fillete av han mutte tenåringen. Gud bedre, det var stor gjenkjennelse der.

[Divine]

I år skal jeg også føre opp serier jeg har sett. Kriteriet er at jeg må ha sett alle episodene i en sesong før det kan føres på listen.

Januar:

1. The Vicar of Dibley - sesong 1: Gjensyn. Jeg elsker denne serien. Hysterisk morsom.
2. Brokeback Mountain: Gjensyn. Jeg tror dette er den tristeste filmen jeg vet om. Jeg blir fortsatt helt ødelagt av å se den.
3. Shutter Island: Gjensyn. Fortsatt dritskummel, og selv etter mange gjensyn ser jeg stadig nye ting.
4. Tinker Tailor Soldier Spy: Eller "Moldvarpen" som den heter på norsk. Aldeles fantastisk film. Jeg skjønte ikke halvparten, men det gjorde ingenting. En stilstudie som ikke behandler publikum som nek.
5. Alvin og gjengen 3: Jeg hadde sett for meg en lidelse uten ende, men faktisk så var den ikke så ille. Jeg fniste faktisk til og med noen ganger. Niåringen elsket den.
6. The Day After: Skremte vettet av meg da jeg så den tidlig på 80-tallet. Trodde den skulle ha mistet litt kraft, men den var fortsatt veldig sterk og skremmende.
7. Inception: Gjensyn. Likte den enda bedre nå som jeg så den på dvd, og kunne stoppe den noen ganger underveis og diskutere ting med mannen. En av de mest intelligente filmene jeg vet om.
8. The Reader: Tja. Fine skuespillerprestasjoner, og interessant plott, men noe over the top og melodramatisk. Hadde vært mer troverdig med tyske skuespillere / tysk språk.
9. Breaking Dawn - Part 1.: Jeg er enig med Empire Magazine som sier "The story is demented", men av en eller annen grunn har jeg latt meg rive litt med. Denne filmen er den beste av dem så langt. Mindre vampyrer og varulver som slåss i skauen og mer handling.
10. Shame: Så intens at jeg nesten glemte å puste. Løp og se!
11. The Lord of The Rings: The Fellowship of the Ring: Dette er vel tredje eller fjerde gangen jeg ser filmen, men første gang jeg har klart å få med meg hvem de ulike rollefigurene er og hva poenget med historien er. Altså er jeg ikke helt engasjert. Men, for all del, jeg ser jo at det objektivt sett er en vakker film.
12. The Descendants: Har George Clooney noen gang gjort en dårlig jobb? Nok en gang briljerer han. I en fin-trist-morsom film med modent innhold. Dveldende, men aldri kjedelig.
13. Nader og Simin – et brudd: Hva er vi villige til å gjøre for å komme oss ut av et liv vi ikke vil være i? Hva er konsekvensene? En perle av en film som viser et samfunn som virker fascinerende fremmed.

[Skilpadda]

Følger Divines gode eksempel og inkluderer komplette TV-sesonger:

Januar:

1. Sherlock Holmes: A Game of Shadows. Jeg hadde skrudd forventningene helt ned i bunnen, og ble dermed ikke skuffet. Eller i alle fall nesten ikke skuffet. Her er knapt noe igjen av det snevet av eleganse som var i eneren, her er altfor lite snappy dialog og briljant deduksjon, fjernet til fordel for altfor mye action og slåsskamp i umotivert langsom kino, og Holmes er manisk og nær psykotisk uten balanserende, kjølig intelligens og distanse. Og Stephen Fry er - selv om han alltid er verdt å se - sørgelig dårlig utnyttet; hans Mycroft er nesten parodisk eksentrisk/latterlig og bidrar ikke med noe nyttig til plottet (bortsett fra en godt planlagt tur i robåt!). Men, som sagt, forventningene mine var svært lave; Downey og Law er blant de mest sjarmerende skuespillerne jeg vet, og særlig i kombinasjon er det fremdeles nok til at jeg synes det er verdt det å sitte et par timer og se på dem. Og så er det dessuten en trøst å vite at dersom man vil ha en mer gjennomtenkt Sherlock Holmes og en mer genuint intelligent og interesant Mycroft, så er det jo bare et par dager til neste episode av Sherlock!

2. Thor. Kenneth Branagh lager Marvel-film, og resultatet er definitivt akseptabel underholdning. Det er ingen måte å gjøre denne historien rimelig eller sannsynlig på, og Marvel-universet krever et ekstra lag av suspension of disbelief for alle som kjenner litt til norrøn mytologi, men greier man å svelge det, er dette både spennende og morsomt. Omtrent like dyptpløyende og skummel som en rimelig bra Doctor Who-episode, og det er ikke noe dårlig skussmål, det. Anthony Hopkins er en utmerket Odin, og jeg likte ellers særlig Tom Hiddleston som en Loki som er utspekulert og upålitelig, som han jo skal være, og som tross alt ikke ender opp som en entydig skurk.

3. X-Men First Class. Opprinnelseshistorien bak X-Men er langt bedre enn de siste par filmene fra dette universet, og det enda slike historier er vanskelige å gjøre vellykket. Flott casting; Michael Fassbender (som Erik Lensherr/Magneto) ligner jo til og med litt på Ian McKellan, i alle fall i mimikken, James McAvoy er en veldig fin, tweedbejakket og over-anstendig Charles Xavier, og forholdet mellom dem er, som det skal, det som i hovedsak gir nerve til filmen. Kevin Bacon er aldeles briljant, både som nazist og senere, January Jones er perfekt som diamantkvinnen Emma Frost, og så er det en fryktelig morsom ukreditert cameo, i en bar halvveis ut i filmen, som jeg ikke skal spoile for dem som vil se filmen. En del superkrefter er det vanskelig å overføre fra tegneserie til en på sitt vis "realistisk" film uten at de ser latterlige ut, men jeg synes det aller meste fungerer bra her. Og den kalde krigen er et svært godt valg som bakteppe her, ikke bare fordi den passer i forhold til alderen på hovedpersonene.

4. Sherlock (sesong 2, 3 episoder). Sesongstarten- A Scandal in Belgravia - topper til og med seriestarten fra 2010 i å være kul, snappy, spennende og morsom. Cumberbatch gnistrer, hele sesongen gjennom, og Freeman støtter opp der han skal uten å noen gang bli døll eller bare en del av møblementet. Man kan faktisk tro på vennskapet mellom de to ganske så forskjellige, og på hvert sitt vis noe dysfunksjonelle adrenalinjunkiene. Og jeg fryder meg over det hver eneste gang serie-medskaper Mark Gatiss dukker opp som nær allmektige og likevel tidvis hardt plagede storebror Mycroft. Skurken fra sesong 1 er tettere vevd inn i alle tre episodene enn det som var tilfelle sist, og episode 3 dreier seg om den endelige konfrontasjonen og the final solution. Uventet og intens vri på kanon i den episoden de fleste av fansen har gruet seg mest til å se (godt hjulpet av Gatiss og Moffat på Twitter …).

5. Mission: Impossible - Ghost Protocol. Jeg glemmer litt fra gang til gang at Tom Cruise egentlig er en ganske kapabel og karismatisk skuespiller, alle sine galskaper til tross. Dette er den fjerde Mission: Impossible-filmen, og denslags høres jo ganske meningsløst ut å bruke tiden sin på, dersom man ikke har fått med seg at det denne gangen er Brad Bird som står bak. Geniet Brad Bird, som lagde The Iron Giant og The Incredibles, og dermed har demonstrert at det går an å lage animert action som er bedre (både actionmessig og på et mer menneskelig plan) enn det meste som finnes av "ordentlig" film. Jeg var spent på å se hvor godt han greide å gjøre det samme med ekte skuespillere, og jeg ble dypt gledelig overrasket. Det er lenge siden sist jeg virkelig rent fysisk satt og holdt meg fast i setet under actionsekvenser! Cruise har denne gangen både Jeremy Renner og fantastiske Simon Pegg med på laget, og de utfyller hverandre aldeles fabelaktig - Pegg er morsom, det visste vi fra før, men han spiller skikkelig og er ikke utelukkende comic relief, og Renner har med seg intensiteten som gjorde sånt inntrykk i The Hurt Locker, sammen med en åpnere sjarm og effektiv komisk timing som er med på å gjøre det hele enda mer underholdende. Plottet har akkurat den balansen mellom spennende og komplett latterlig som de beste James Bond-filmene har pleid å ha, og i det store og det hele er dette omtrent så underholdende som det blir.

6. Tinker Tailor Soldier Spy. Dette er forsåvidt en spionfilm, men det er en like lite treffende genrebeskrivelse som å si at den forrige filmen til Tomas Alfredson, Låt den rätte komma in, var en vampyrfilm. Dette er en fragmentert og ganske komplisert thriller, der løsningen kommer nesten som en ettertanke; den er filmet i nydelig syttitalls snusbrunt, gulnet, utvasket grått og fremstår nærmest som en meditasjon over pliktfølelse, moral og lojalitet, over hva som kan kreves og hva man er villig til å ofre, og over hva man til slutt sitter igjen med når de moralske skillelinjene er utvisket. ("It was a good time back then." "It was the war, Connie." "A real war. Englishmen could be proud then.") Gary Oldman som George Smiley har et intenst urokkelig pokerfjes med intens tristhet som kommer frem i glimt, John Hurt er en overbevisende hardtrøykende Control, og Benedict Cumberbatch med kledelig blondt hår holder oppe sin del av filmen som Smileys assistent og protegé, med alt det innebærer. Resten av filmen er også befolket med sterke (og for en stor grad svært britisk usmilende) skuespillere. Jeg lente meg stort sett tilbake og nøt det hele.

[Divine]

@Skilpadda: Men skjønte du den? Tinker Tailor Solidier Spy, altså. Jeg storkoste meg også, syntes den var en estetisk nytelse. Men jeg slet virkelig med å forstå hva som foregikk. For alt var jo basert på hva de ikke sa, blikk, en innforstått sjargong, osv. Samtidig følte jeg at det var ikke nødvendig å forstå alt.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

@Skilpadda: Men skjønte du den? Tinker Tailor Solidier Spy, altså. Jeg storkoste meg også, syntes den var en estetisk nytelse. Men jeg slet virkelig med å forstå hva som foregikk. For alt var jo basert på hva de ikke sa, blikk, en innforstått sjargong, osv. Samtidig følte jeg at det var ikke nødvendig å forstå alt.

Jeg følte vel at jeg forstod nok. Det var ikke en sånn film der jeg opplevde at det var nødvendig å skjønne alle detaljene og hendelsene, det var ikke helt det som var poenget, som du også sier. Men jeg kunne godt tenke meg å se den igjen for å plukke opp mer.

[Pasta]

Januar:
1. Til siste hinder. Meget enkelt plott, men hormoner og barndomsminner mikset med vakker helgelands-natur fikk meg til å gråte som et barn. Dvd.
2. Deadwood, sesong 2. Fantastisk! Dvd.
3. Son of no one. Totalt meningsløs film. Jeg har allerede glemt hva den handlet om. Dvd.
4. The Tourist. Hadde det ikke vært for Angelina Jolie hadde dette vært en god film. Litt vittig og passe spennende. Dvd.
5. Pus med Støvler. Veldig morsom tullefilm for hele familien. Kino i 3D.
6. Deadwood, sesong 3. Og der var den ferdig. En ufullstendig slutt på en fantastisk serie. Faktisk utrolig befriende å se noe på tv der ikke alle ser ut som modeller. Dvd.

Februar:
7. Drive Angry. Ikke uten grunn at denne har 18 års grense. En grusom, makaber film- Lite overlatt til fantasien. Dvd.
8. Pirates of the Caribbean - on Stranger Tides. Jeg håper inderlig de skjønner at de ikke bør lage flere filmer. Dvd.

[Flubby]

Januar
1. Hanna - Nydelig filmet, sterk hovedrolle, spennende plott... Denne anbefales!
2. Captain America: The first avenger - Artig gjensyn med sympatisk superhelt. Liker man Marvel-filmer, er denne den beste.
3. Hoodwinked too! Hood vs. evil - Animasjonsfilm for voksne. Ikke like bra som den første, men vi lo godt et par ganger.
4. Columbiana - Ah, den bitre smaken av hevn, hevn, hevn! Denne filmen var skikkelig kul!
5. Killer elite - Typisk hvem-lurer-hvem leiemorderfilm. Kul nok, grei underholdning.
6. Cowboys and aliens - Iiiiihaa! Jeg elsker denne filmen, den var nesten hakket artigere på BluRay enn på kino.
7. The big red One - Krigsfilm hvor vi følger en liten gruppe soldater gjennom strabasene under WWII. Besynderlig film, må sees!

Februar
8. Mission: Impossible - Ghost Protocol - Jah! Ækksjn, tvers igjennom, jeg ble underholdt som bare det.
9. The Debt - Sterk film om et Mossad-oppdrag som går galt når en trio agenter skal fange og stille "kirurgen fra Birkenau" for retten.

Serier på DVD/BluRay
1. Sesong 4 av Chuck - Morsomste spion-farsen som er laget, Timothy Dalton er et FANTASTISK sidekick denne sesongen! Hvordan overleve ventetiden til sesong 5 kommer?

[Miss Norway]

Altså, jeg må bare signere Skilpadda og Flubby her ang. Mission Impossible 4. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle ha glede av noe som åpner med vignetten "A Tom Cruise Production". Men gøy var det, veldig også! Jeg var fysisk dårlig (jepp, jeg var så klam i hendene at storesøster kommenterte det uoppfordret) under høydeskrekksekvensene; deilig! Kræsj og bang og tut og kjør, men morsommere enn på lenge.

Men altså, hvordan kunne du glemme å ta med Josh Holloway, Skilpadda? :drool:
http://www.imdb.com/video/imdb/vi424386073/
:savner LOST:

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Miss Norway, her.

Men altså, hvordan kunne du glemme å ta med Josh Holloway, Skilpadda? :drool:

Du sier noe. Jeg må ha vært trøtt. Han var veldig bra, han også!

[Skilpadda]

Følger Divines gode eksempel og inkluderer komplette TV-sesonger:

Januar:

1. Sherlock Holmes: A Game of Shadows. Jeg hadde skrudd forventningene helt ned i bunnen, og ble dermed ikke skuffet. Eller i alle fall nesten ikke skuffet. Her er knapt noe igjen av det snevet av eleganse som var i eneren, her er altfor lite snappy dialog og briljant deduksjon, fjernet til fordel for altfor mye action og slåsskamp i umotivert langsom kino, og Holmes er manisk og nær psykotisk uten balanserende, kjølig intelligens og distanse. Og Stephen Fry er - selv om han alltid er verdt å se - sørgelig dårlig utnyttet; hans Mycroft er nesten parodisk eksentrisk/latterlig og bidrar ikke med noe nyttig til plottet (bortsett fra en godt planlagt tur i robåt!). Men, som sagt, forventningene mine var svært lave; Downey og Law er blant de mest sjarmerende skuespillerne jeg vet, og særlig i kombinasjon er det fremdeles nok til at jeg synes det er verdt det å sitte et par timer og se på dem. Og så er det dessuten en trøst å vite at dersom man vil ha en mer gjennomtenkt Sherlock Holmes og en mer genuint intelligent og interesant Mycroft, så er det jo bare et par dager til neste episode av Sherlock!

2. Thor. Kenneth Branagh lager Marvel-film, og resultatet er definitivt akseptabel underholdning. Det er ingen måte å gjøre denne historien rimelig eller sannsynlig på, og Marvel-universet krever et ekstra lag av suspension of disbelief for alle som kjenner litt til norrøn mytologi, men greier man å svelge det, er dette både spennende og morsomt. Omtrent like dyptpløyende og skummel som en rimelig bra Doctor Who-episode, og det er ikke noe dårlig skussmål, det. Anthony Hopkins er en utmerket Odin, og jeg likte ellers særlig Tom Hiddleston som en Loki som er utspekulert og upålitelig, som han jo skal være, og som tross alt ikke ender opp som en entydig skurk.

3. X-Men First Class. Opprinnelseshistorien bak X-Men er langt bedre enn de siste par filmene fra dette universet, og det enda slike historier er vanskelige å gjøre vellykket. Flott casting; Michael Fassbender (som Erik Lensherr/Magneto) ligner jo til og med litt på Ian McKellan, i alle fall i mimikken, James McAvoy er en veldig fin, tweedbejakket og over-anstendig Charles Xavier, og forholdet mellom dem er, som det skal, det som i hovedsak gir nerve til filmen. Kevin Bacon er aldeles briljant, både som nazist og senere, January Jones er perfekt som diamantkvinnen Emma Frost, og så er det en fryktelig morsom ukreditert cameo, i en bar halvveis ut i filmen, som jeg ikke skal spoile for dem som vil se filmen. En del superkrefter er det vanskelig å overføre fra tegneserie til en på sitt vis "realistisk" film uten at de ser latterlige ut, men jeg synes det aller meste fungerer bra her. Og den kalde krigen er et svært godt valg som bakteppe her, ikke bare fordi den passer i forhold til alderen på hovedpersonene.

4. Sherlock (sesong 2, 3 episoder). Sesongstarten- A Scandal in Belgravia - topper til og med seriestarten fra 2010 i å være kul, snappy, spennende og morsom. Cumberbatch gnistrer, hele sesongen gjennom, og Freeman støtter opp der han skal uten å noen gang bli døll eller bare en del av møblementet. Man kan faktisk tro på vennskapet mellom de to ganske så forskjellige, og på hvert sitt vis noe dysfunksjonelle adrenalinjunkiene. Og jeg fryder meg over det hver eneste gang serie-medskaper Mark Gatiss dukker opp som nær allmektige og likevel tidvis hardt plagede storebror Mycroft. Skurken fra sesong 1 er tettere vevd inn i alle tre episodene enn det som var tilfelle sist, og episode 3 dreier seg om den endelige konfrontasjonen og the final solution. Uventet og intens vri på kanon i den episoden de fleste av fansen har gruet seg mest til å se (godt hjulpet av Gatiss og Moffat på Twitter …).

5. Mission: Impossible - Ghost Protocol. Jeg glemmer litt fra gang til gang at Tom Cruise egentlig er en ganske kapabel og karismatisk skuespiller, alle sine galskaper til tross. Dette er den fjerde Mission: Impossible-filmen, og denslags høres jo ganske meningsløst ut å bruke tiden sin på, dersom man ikke har fått med seg at det denne gangen er Brad Bird som står bak. Geniet Brad Bird, som lagde The Iron Giant og The Incredibles, og dermed har demonstrert at det går an å lage animert action som er bedre (både actionmessig og på et mer menneskelig plan) enn det meste som finnes av "ordentlig" film. Jeg var spent på å se hvor godt han greide å gjøre det samme med ekte skuespillere, og jeg ble dypt gledelig overrasket. Det er lenge siden sist jeg virkelig rent fysisk satt og holdt meg fast i setet under actionsekvenser! Cruise har denne gangen både Jeremy Renner og fantastiske Simon Pegg med på laget, og de utfyller hverandre aldeles fabelaktig - Pegg er morsom, det visste vi fra før, men han spiller skikkelig og er ikke utelukkende comic relief, og Renner har med seg intensiteten som gjorde sånt inntrykk i The Hurt Locker, sammen med en åpnere sjarm og effektiv komisk timing som er med på å gjøre det hele enda mer underholdende. Plottet har akkurat den balansen mellom spennende og komplett latterlig som de beste James Bond-filmene har pleid å ha, og i det store og det hele er dette omtrent så underholdende som det blir.

6. Tinker Tailor Soldier Spy. Dette er forsåvidt en spionfilm, men det er en like lite treffende genrebeskrivelse som å si at den forrige filmen til Tomas Alfredson, Låt den rätte komma in, var en vampyrfilm. Dette er en fragmentert og ganske komplisert thriller, der løsningen kommer nesten som en ettertanke; den er filmet i nydelig syttitalls snusbrunt, gulnet, utvasket grått og fremstår nærmest som en meditasjon over pliktfølelse, moral og lojalitet, over hva som kan kreves og hva man er villig til å ofre, og over hva man til slutt sitter igjen med når de moralske skillelinjene er utvisket. ("It was a good time back then." "It was the war, Connie." "A real war. Englishmen could be proud then.") Gary Oldman som George Smiley har et intenst urokkelig pokerfjes med intens tristhet som kommer frem i glimt, John Hurt er en overbevisende hardtrøykende Control, og Benedict Cumberbatch med kledelig blondt hår holder oppe sin del av filmen som Smileys assistent og protegé, med alt det innebærer. Resten av filmen er også befolket med sterke (og for en stor grad svært britisk usmilende) skuespillere. Jeg lente meg stort sett tilbake og nøt det hele.

7. Moulin Rouge. Det var fjerde gang jeg så denne, tror jeg, men det er noen år siden sist, og jeg synes den har holdt seg godt (og kledde den enda større TV-en vi har fått siden forrige gang!). Ekte operatisk drama, lidenskap og gedigne kulisser, Ewan McGregor som hjerteskjærende overbevisende ung kunstner og Nicole Kidman som perfekt castet kynisk kurtisane - og alltid fabelaktige Jim Broadbent som larger-than-life nattklubbeier og sirkusdirektør. Jeg har alltid elsket måten denne musikalen gjør skamløst bruk av de underligste popsanger og får det til å fungere på mystisk vis, og kulisser og modeller og dansescener og annet stæsj bygger nydelig opp rundt en historie som er så klisjépreget og banal at man ikke kan annet enn å la seg forbløffe av hvor rørende det hele er. Og det musikalsk aller beste nummeret tror jeg fremdeles er tangoen. (Og hvis noen greier å gjette hvordan Toffskij og jeg greide å assosiere oss fra Tinker Tailor … til denne, på kafé for noen dager siden, så blir jeg imponert - vi brukte ganske lang tid selv på å greie å rekonstruere det. )