Moren til Christoffer er dømt

[Madicken]

Og er det ikke slik at hvem som helst kan sende inn anonyme meldinger? Dette synes jeg i så fall blir feil. Greit at "anmelderen" kan holdes anonym for den anklagen rettes mot, men en anonymitet også i forhold til barnevernet mener jeg blir helt feil.

[Input]

Jeg trodde ikke anonyme meldinger var lov mer?

[Divine]

Jeg kontaktet barnevernet ang. noen barn jeg var bekymret for, og da sa de at jeg kunne være anonym, men at de foretrakk at jeg ikke var det. Argumentet var at den/de som ble undersøkt, da ofte brukte mer fokus på å finne ut hvem som hadde meldt dem, enn å konsentrere seg om selve saken. Jeg valgte å ikke være anonym. Det hadde dessuten vært meningsløst, da jeg satt på info som bare kunne ha kommet fra meg.

[trøtt]

Opprinnelig lagt inn av Maz, her.

Tror ingen bagatelliserer den opplevelsen, det er vel snarere at vi synes det er langt værre at frykten for å utsette noen for en slik undersøkelse fører til at mange barn lider.

Av to onder er det sist vil jeg heller at 10 blir unødig utredet enn at et eneste barn går og venter i 11 år på hjelp.

Der sier du fint hva jeg mener.

[Inagh]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Jeg kontaktet barnevernet ang. noen barn jeg var bekymret for, og da sa de at jeg kunne være anonym, men at de foretrakk at jeg ikke var det. Argumentet var at den/de som ble undersøkt, da ofte brukte mer fokus på å finne ut hvem som hadde meldt dem, enn å konsentrere seg om selve saken.

Det samme lærte jeg en gang i tiden, da jeg ble barnevernpedagog. Man kan være anonym, men det anbefales ikke.

Melder man som fagperson, f.eks. om jeg skulle melde bekymring som barnehageansatt, kan man derimot ikke være anonym.

[Maz]

Opprinnelig lagt inn av Madicken, her.

Jeg synes ikke man skal måtte velge mellom disse ondene. Det må være et klart mål at ingen skal utsettes for unødvendig belastning og at ingen barn skal lide. For meg blir det feil å sette disse tingene opp mot hverandre.

Men det er ikke så enkelt, jeg skulle gjerne ha ønsket at det å bli utredet var dagligdags, og at det var ressurser til at det ikke ble så stigmatiserende.

Det er jo sånn at det er et stort gap mellom hva som er BRA og hva som er BRA NOK. Dessverre er det BRA NOK som er terskelen.

De foreldre som ikke er adekvate er også på en måte bra nok, og det vil alltid være belastende å bli stilt spørsmål ved. Men i mine øyne er jo det noe du stadig gjør selv uansett.

Jeg elsker min datter av hele mitt hjerte og jeg er oppriktig i at jeg gjerne skulle vært enda bedre som mor. Om noen rundt meg mener vi trenger hjelp så håper jeg virkelig de har anstendighet nok til å levere en bekymringsmelding.

[Apple]

Er enig med bla Maz og Smilefjes her. I en ideell verden ville man ha 100% oversikt over situasjoner der barn led, ha 100% trygghet nok til å vite hva som ikke er bra for et barn. Men slik er det ikke, og det er jo nettopp redselen for å krenke noen urettmessig som er årsaken til at altfor mange barn lider.

Selvsagt er det ikke moro å bli gransket av bv, men slik må vi altså bare finne oss i.

[ullmor]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Er jeg den eneste som faktisk hadde vært redd for at barnevernet skulle finne noe å plukke på? Jeg mener; jeg vet at jeg er en god mamma og at ungen min har det helt topp. Fornuftig sett. Men emosjonelt hadde jeg vært livredd, "tenk om..." osv.

Jeg ville blitt usikker, særlig dersom den som hadde sendt bekymring ville vært anonym. Jeg ville også lurt på hvorfor personen ikke kom direkte til meg. Og jeg ville vært usikker på mine vurderinger av egen forelderferdighet og av ungenes signaler om at ting ikke var bra nok. Hvordan kan man vite at man møter kloke mennesker som forstår ting riktig? Jeg tror også at dersom man har vært "under barnevernet" en periode så vil man bli mistenksomgjort for en lengre ting fra andre i lokalsamfunnet. Ingen-røyk-uten-ild-holdning.

Opprinnelig lagt inn av Enhjørning, her.

Er det mange som gjør det altså? Jeg trodde virkelig vi hadde kommet lenger enn "Hvis du ikke er snill, kommer barnevernet og tar deg"?

Jeg vet ikke, men oppfatter en holdning som gjør bv til fiender. Det i seg selv kan skape usikkerhet og frykt hos barn, særlig i familier der kommunikasjonen er taus.

Opprinnelig lagt inn av Maz, her.

Tror ingen bagatelliserer den opplevelsen, det er vel snarere at vi synes det er langt værre at frykten for å utsette noen for en slik undersøkelse fører til at mange barn lider.

Av to onder er det sist vil jeg heller at 10 blir unødig utredet enn at et eneste barn går og venter i 11 år på hjelp.

Jo, det er mange som bagatelliserer det, og argumenterer med at dersom man ikke har noe å frykte er det ikke noe å bry seg om. De overser helt den psykiske belastningen det må være.

Opprinnelig lagt inn av Maz, her.

Men det er ikke så enkelt, jeg skulle gjerne ha ønsket at det å bli utredet var dagligdags, og at det var ressurser til at det ikke ble så stigmatiserende.

Det er jo sånn at det er et stort gap mellom hva som er BRA og hva som er BRA NOK. Dessverre er det BRA NOK som er terskelen.

De foreldre som ikke er adekvate er også på en måte bra nok, og det vil alltid være belastende å bli stilt spørsmål ved. Men i mine øyne er jo det noe du stadig gjør selv uansett.

Jeg elsker min datter av hele mitt hjerte og jeg er oppriktig i at jeg gjerne skulle vært enda bedre som mor. Om noen rundt meg mener vi trenger hjelp så håper jeg virkelig de har anstendighet nok til å levere en bekymringsmelding.

Jeg ville blitt skuffet dersom noen sendte bekymringsmelding uten å snakke med oss først. Avhengig av hva det gjelder ser jeg det nesten som feigt.

Synes forresten at det ble en god debatt på nrk i går ("Debatten") og jeg har tro på Inga Marte T, det virker som hun er utålmodig på barnas vegne og som om hun har gjennomføringsevne.

[shute]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Jeg trodde ikke anonyme meldinger var lov mer?

Anonyme meldinger er lov. Det hadde neppe hatt noen videre hensikt å forby dem heller, siden avsender er anonym.

Om man melder som privatperson, kan man gjøre det helt åpent, eller man kan oppgi identitet til barneverntjenesten og be om anonymitet (hvilket vil bli godtatt, om ikke anbefalt, med mindre man kommer dit at det er aktuelt å be melder vitne i rettsprosesser - det skjer cirka aldri). Man kan også melde fullstendig anonymt, altså ved ikke å oppgi sin identitet. Disse meldingene mottas også, men vurderes selvsagt med større skepsis når man avgjør om det skal opprettes undersøkelse eller ikke.

Det er ikke min opplevelse at "falske" meldinger er spesielt utbredt, altså hvor melder ikke faktisk har en bekymring. I den grad det skjer handler det veldig ofte om konflikter mellom skilte foreldre.