Amming av store barn

[Skremmern]

Jeg synes det er rart at så snart man snakker om noe man ikke er vant med selv, eller komfortabel med at andre gjør, så kan det ikke være for barnets del, man vrir det i stedet rundt til å handle om noe freaksish mor gjør for sin egen del. Merkelig!

Jeg er veldig enig med ElinM her, kjenner jeg.

[Embriksmamma]

Opprinnelig lagt inn av Ramses, her.

Jeg synes det er rart at så snart man snakker om noe man ikke er vant med selv, eller komfortabel med at andre gjør, så kan det ikke være for barnets del, man vrir det i stedet rundt til å handle om noe freaksish mor gjør for sin egen del. Merkelig!

Jeg er veldig enig med ElinM her, kjenner jeg.

[Bokormen]

Minsten her var ganske stor da vi sluttet helt med amming. Jeg husker ikke helt når, men han var nærmere 3 enn 2 mener jeg. Det bare ble slik. Her var det stor forskjell på ungene. Frøkna brukte pupp som mat/drikke, og var ikke stor da jeg måtte gå unna mennesker/lys/spennende ting for å få i henne nok. Minsten brukte det mye mer som kos og avslapping.

Ang dette med at barn ikke selvavenner seg da de er små, det tar jeg med en klype salt. Da man har prøvd ALT i et halvt års tid, og ungen blir mer og mer uinteressert, (og dessuten har rundet året), er det da eksterne faktorer, eller kan det hende at barn også på dette punktet er forskjellige?

[Katta]

Jeg synes det er litt vanskelig å avgjøre hva jeg gjør fordi det er barnets behov og hva jeg gjør fordi det er mine instinkter og behov. Altså hvor barnets behov slutter og mine begynner. Når jeg har et spedbarn opplever jeg at ett av mine mest fremtredende behov er å tilfredsstille spedbarnets ønsker og behov. Og etterhvert som barnet vokser til virker det naturlig med en gradvis løsrivelse, og mine ønsker om å ha kroppen min for meg selv gjør seg mer gjeldende igjen. På et eller annet tidspunkt går jeg eller barnet lei amminga og da er det greit å slutte. Men jeg tror altså det er veldig vanskelig å si hvem sitt behov amminga tilfredsstiller på de ulike tidspunktene, det flyter over i hverandre. Det betyr ikke at jeg synes det er galt å slutte for å tilfredsstille sitt eget behov for frihet på et tidspunkt, men jeg synes det blir merkelig å påstå at når man ammer litt større barn gjør man det utelukkende for å tilfredsstille sine egne behov (evt barnets innbilte behov), og hvor dette tidspunktet varierer med når man selv avsluttet amming.

Det er viktig å huske at det ikke er noen som begynner å amme treåringer. Ungen blir ikke plutselig stor, man bare fortsetter med noe som fungerer.

[SpetakkelRandi]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Jeg synes det er litt vanskelig å avgjøre hva jeg gjør fordi det er barnets behov og hva jeg gjør fordi det er mine instinkter og behov. Altså hvor barnets behov slutter og mine begynner. Når jeg har et spedbarn opplever jeg at ett av mine mest fremtredende behov er å tilfredsstille spedbarnets ønsker og behov. Og etterhvert som barnet vokser til virker det naturlig med en gradvis løsrivelse, og mine ønsker om å ha kroppen min for meg selv gjør seg mer gjeldende igjen. På et eller annet tidspunkt går jeg eller barnet lei amminga og da er det greit å slutte. Men jeg tror altså det er veldig vanskelig å si hvem sitt behov amminga tilfredsstiller på de ulike tidspunktene, det flyter over i hverandre. Det betyr ikke at jeg synes det er galt å slutte for å tilfredsstille sitt eget behov for frihet på et tidspunkt, men jeg synes det blir merkelig å påstå at når man ammer litt større barn gjør man det utelukkende for å tilfredsstille sine egne behov (evt barnets innbilte behov), og hvor dette tidspunktet varierer med når man selv avsluttet amming.

Det er viktig å huske at det ikke er noen som begynner å amme treåringer. Ungen blir ikke plutselig stor, man bare fortsetter med noe som fungerer.

det er det jeg tenker også. jeg syns ofte min gutt på 3,5 år er liiiten og babyen, også får jeg litt sjokk når jeg ser han sammen med andre barn..

så det er lett for en med en 1,5 åring og si æææsj en 3 åring med smokk, eller en 3 åring som ammes, også kan det hende de sitter der selv om 1,5 år og syns at sin baby er liten enda..

[Che]

Jeg kjenner at dette er en klassisk greie hvor hver får finne ut hva som er best for seg og sitt barn. Jeg er ikke så glad i å amme selv og var lettet da lillebror mistet interessen da han var året. Det for egoisten i meg. Jeg greier ikke å se for meg å amme en storunge, men har ikke problemer med det,

[safran]

Jeg kjenner at det er noe i meg som protesterer når jeg hører om store barn som blir ammet. Det går an å gi nærhet og oppmerksomhet til et barn selv om man ikke ammer, og så lenge det ikke er sosialt akseptert eller ernæringsmessig nødvendig å amme store barn, så syns jeg ikke man skal gjøre det mot barnet.
Jeg reagerer ikke på at en toåring blir ammet, men etter det føler jeg det blir mer eh, for spesielt interesserte. Og opp mot skolealder syns jeg det blir fullstendig feil.

Opprinnelig lagt inn av ElinM, her.

De som kjenner meg vet hva jeg mener om dette, så jeg orker ikke å gå nærmere inn på det. Men de som insinuerer at de som ammer "store" barn gjør det for egen del vet ikke hva de snakker om. Det er faktisk ganske krevende å amme "store" barn, i alle fall i periodet, og mange velger til slutt å avvenne barnet selv om de i utgangspunktet hadde tenkt å la barnet selvavvenne.

Jeg lurer på hvorfor man går inn for å amme store barn hvis det er så krevende?

Opprinnelig lagt inn av ElinM, her.

Nå er jeg av dem som mener at så små barn ikke selvavvenner. De avslutter ammingen fordi det er noe som har påvirket ammingen i negativ retning slik at ammingen opphøret.

Her skulle jeg gjerne hørt mer. Jeg har nemlig to barn som har selvavvent da de var hhv 9 og 10 mnd gamle. Jeg hadde tenkt å amme til de var ca ett år, men det gikk ikke. Jeg hadde nok melk, og hadde ingen behov for tillegg. Ammingen gikk fint. Hva mener du er grunnen til at så små barn selvavvenner, annet enn at de er klare for fast føde? Begge mine var nemlig svært interessert i mat, og puppen ble uinteressant.

[Babe]

Opprinnelig lagt inn av safran, her.

Her skulle jeg gjerne hørt mer. Jeg har nemlig to barn som har selvavvent da de var hhv 9 og 10 mnd gamle. Jeg hadde tenkt å amme til de var ca ett år, men det gikk ikke. Jeg hadde nok melk, og hadde ingen behov for tillegg. Ammingen gikk fint. Hva mener du er grunnen til at så små barn selvavvenner, annet enn at de er klare for fast føde? Begge mine var nemlig svært interessert i mat, og puppen ble uinteressant.

Mitt første barn nektet morsmelk fra hun var tre mnd. Antagelig fordi jeg var uerfaren og trodde på alle som sa at hun trengte MME i tillegg på natten osv...

Nr. 2 selvavvente seg når hun var 19 mnd.
Nr. 3 selvavvente seg når hun var 2 år og tre mnd
Nr. 4 selvavvente seg når han var 8 mnd.

Jeg hadde melk til nr. 4, jeg hadde erfaring med amming, alt lå til rette for ham og jeg kan ikke se at noe påvirket ham i negativ retning- men han avvente seg likevel som 8 mnd. Han begynte i barnehagen når han var 8 mnd da... kanskje det var årsaken?


Jeg tror jeg hadde avvent barna selv om de hadde ammet noe særlig over 2 år - jeg kjente på det på slutten da nr. 3 avvente seg at det var bra altså - for jeg begynte nesten å få litt "klaus".

[Harriet Vane]

Folk gjør nå så mye merkelig, og det er mange ting som er langt mer skadelig enn å amme lenge. Men jeg tror ikke man gjør barnet noen tjeneste ved å gi pupp til skolealder, ikke har det ernæringsmessig betydning og det er sosialt stigmatiserende.

Jeg er en stor fan av amming som sådan og derfor veldig kritisk til ny permisjonsordning der mor er altfor kjapt tilbake i jobb etter min mening. Jeg er helt på linje med den intervjuede ammehjelperen, spesielt i fht å høre sult-skrik i offentlig rom og se freneteisk ruggende foreldre, som burde ha tatt opp babyen og gitt mat. (Og hvorfor skal man på død og liv fylle den sosiale kalenderen så mye med kafé og kino mens man er i den korte permisjonen, før man skal tilbake i jobb som om ingenting har hendt?, men det er en annen diskusjon.)

Det kan godt være at AP-foreldre "ser" behov som jeg ikke kan se, men de fleste unger jeg kjenner er trygge i egen seng, uten pupp og uten å bli båret hele tiden når de er 4 år. Spedbarn har andre behov enn fireåringer og jeg synes det er pussig å ønske å infantilisere store barn. Fireåringer får ikke pupp, fireåringer dekker bordet og rydder ut av oppvaskmaskinen i min verden. Det er ikke tradisjonelt eller naturlig at man ønsker å ha barna små så lenge som mulig, det tradisjonelle er at unger skal bli store, flinke og selvstendige. (Jeg tenker med gru på hva slags svigermødre AP-mødre blir...)

Jeg er forøvrig superskeptisk til tandemamming, spesielt av hensyn til baby nummer to, men også av hensyn til mor og hennes overskudd. Jeg tror ikke det forhindrer søskensjalusi å dele pupp, snarere tvert i mot.

Jeg tror det er riktig at vi tar mer og mer fysisk avstand fra barna våre etterhvert som de blir større. Det er bra at vi synes toåringen er diger og skitten når vi har fått en ny baby, for ellers ville vi kanskje ikke gitt babyen nok omsorg. (Selv om toåringen dagen før fødselen opplevdes som bitteliten og nusselig). Det er bra at vi får kroppene våre tilbake. Det er bra at barna blir uavhengige av oss på alle vis. Jeg synes det som er aller skumlest med amme digre unger er at man ikke vil la dem bli store. Unger liker jo vanligvis å bli store og selvstendige.

[Bokormen]

Opprinnelig lagt inn av Harriet Vane, her.

Det kan godt være at AP-foreldre "ser" behov som jeg ikke kan se, men de fleste unger jeg kjenner er trygge i egen seng, uten pupp og uten å bli båret hele tiden når de er 4 år. Spedbarn har andre behov enn fireåringer og jeg synes det er pussig å ønske å infantilisere store barn. Fireåringer får ikke pupp, fireåringer dekker bordet og rydder ut av oppvaskmaskinen i min verden. Det er ikke tradisjonelt eller naturlig at man ønsker å ha barna små så lenge som mulig, det tradisjonelle er at unger skal bli store, flinke og selvstendige. (Jeg tenker med gru på hva slags svigermødre AP-mødre blir...)



.

Det verste er at man kan få inntrykk av at "vi andre" synes skrikekurer er helt normalt og greit, at vi helst sender barna til en institusjon så fort som mulig, og jevnt over frarøver barnets behov for mors konstante nærvær (pappaens rolle er langt mer diffus får jeg inntrykk av.)

[ElinM]

Nå syns jeg at enkelte begynner å insinuere kraftig og anta de utroligste ting, og det om noe de tydelig ikke vet eller forstår mye om. Hva med å utvise litt respekt for de som velger litt annerledes? Vi ber ikke om å ble forstått, men vi forventer respekt.

[apan]

Jeg har ikke lest hele tråden.
For meg er det helt utenkelig å amme såkalt "store" barn, jeg kunne aldri tenkt meg det selv, og jeg tror ikke barnet trenger det. Jeg har likevel ikke noe imot at andre gjør det, men jeg tenker at man fortløpende bør vurdere hensynet til barnet ift hvordan de rundt reagerer.

Min barn selvavvenner ikke, så det kan godt hende de ville hatt pupp til de ble 5 for alt det jeg vet, men jeg har selv valgt å slutte da de var 13 og 14 måneder. Personlig ville jeg egentlig gjerne ammet dem lenger sånn i teorien (til halvannet eller noe), men i praksis er jeg ferdig med det psykisk på den tiden, og jeg fikser det bare ikke lenger.

[Bokormen]

Opprinnelig lagt inn av ElinM, her.

Nå syns jeg at enkelte begynner å insinuere kraftig og anta de utroligste ting, og det om noe de tydelig ikke vet eller forstår mye om. Hva med å utvise litt respekt for de som velger litt annerledes? Vi ber ikke om å ble forstått, men vi forventer respekt.

Om det er meg du mener så kan jeg gjerne utdype mer, men dette er vel ikke helt stedet. Jeg har prøvd å sette meg inn i dette, og ja, det er nok de mest hardcore som jeg er mest uenig i. Men kort oppsummert er vel Harriet og jeg av de som har som grunnsyn å gjøre barna best mulig rustet til å greie seg på egne ben, mens andre heller rydder vei og satser på å være til stede og kjempe kampene for barna sine.

[AprilRyan]

Opprinnelig lagt inn av Harriet Vane, her.

Jeg er forøvrig superskeptisk til tandemamming, spesielt av hensyn til baby nummer to, men også av hensyn til mor og hennes overskudd. Jeg tror ikke det forhindrer søskensjalusi å dele pupp, snarere tvert i mot.

Jeg tror det er riktig at vi tar mer og mer fysisk avstand fra barna våre etterhvert som de blir større. Det er bra at vi synes toåringen er diger og skitten når vi har fått en ny baby, for ellers ville vi kanskje ikke gitt babyen nok omsorg. (Selv om toåringen dagen før fødselen opplevdes som bitteliten og nusselig). Det er bra at vi får kroppene våre tilbake. Det er bra at barna blir uavhengige av oss på alle vis. Jeg synes det som er aller skumlest med amme digre unger er at man ikke vil la dem bli store. Unger liker jo vanligvis å bli store og selvstendige.

Jeg vet ikke om det er intensjonen din, men du høres veldig kategorisk ut i det du skriver, som om det du skriver er det riktige og mest naturlige. Det å amme lengre enn gjennomsnittet trenger ikke bety at en ikke vil la ungene bli store og selvstendige. Å tandemamme trenger heller ikke bety at en ikke gir babyen nok omsorg og at en skaper mer sjalusi mellom søsken.

[polarjenta]

Opprinnelig lagt inn av Harriet Vane, her.

Folk gjør nå så mye merkelig, og det er mange ting som er langt mer skadelig enn å amme lenge. Men jeg tror ikke man gjør barnet noen tjeneste ved å gi pupp til skolealder, ikke har det ernæringsmessig betydning og det er sosialt stigmatiserende.

Jeg er en stor fan av amming som sådan og derfor veldig kritisk til ny permisjonsordning der mor er altfor kjapt tilbake i jobb etter min mening. Jeg er helt på linje med den intervjuede ammehjelperen, spesielt i fht å høre sult-skrik i offentlig rom og se freneteisk ruggende foreldre, som burde ha tatt opp babyen og gitt mat. (Og hvorfor skal man på død og liv fylle den sosiale kalenderen så mye med kafé og kino mens man er i den korte permisjonen, før man skal tilbake i jobb som om ingenting har hendt?, men det er en annen diskusjon.)

Det kan godt være at AP-foreldre "ser" behov som jeg ikke kan se, men de fleste unger jeg kjenner er trygge i egen seng, uten pupp og uten å bli båret hele tiden når de er 4 år. Spedbarn har andre behov enn fireåringer og jeg synes det er pussig å ønske å infantilisere store barn. Fireåringer får ikke pupp, fireåringer dekker bordet og rydder ut av oppvaskmaskinen i min verden. Det er ikke tradisjonelt eller naturlig at man ønsker å ha barna små så lenge som mulig, det tradisjonelle er at unger skal bli store, flinke og selvstendige. (Jeg tenker med gru på hva slags svigermødre AP-mødre blir...)

Jeg er forøvrig superskeptisk til tandemamming, spesielt av hensyn til baby nummer to, men også av hensyn til mor og hennes overskudd. Jeg tror ikke det forhindrer søskensjalusi å dele pupp, snarere tvert i mot.

Jeg tror det er riktig at vi tar mer og mer fysisk avstand fra barna våre etterhvert som de blir større. Det er bra at vi synes toåringen er diger og skitten når vi har fått en ny baby, for ellers ville vi kanskje ikke gitt babyen nok omsorg. (Selv om toåringen dagen før fødselen opplevdes som bitteliten og nusselig). Det er bra at vi får kroppene våre tilbake. Det er bra at barna blir uavhengige av oss på alle vis. Jeg synes det som er aller skumlest med amme digre unger er at man ikke vil la dem bli store. Unger liker jo vanligvis å bli store og selvstendige.

Men det trenger jo ikke å være en motsetning mellom det å amme et stort barn og det at barnet ikke får bli selvstendig og stor. Min nesten 3åring som ble ammet, sov i egen seng, han hjalp til og var mer selvstendig enn broren hans(som jeg sluttet å amme i 8-9 mndsalderen) var på samme alder. For han var nok puppen mer kos, det å roe ned og slappe av når han var sliten og trøtt. Jeg prøvde på ingen måte å få babytiden til å vare lengre, jeg syns det er fint når ungene blir større og klarer mer og mer selv.

[Harriet Vane]

Jeg undrer over det samme som Safran, i grunnen. Med enern hadde jeg masse melk og en nydelig og helt uproblematisk ammeperiode. Jeg hadde tenkt å fortsette å amme henne i minst et år, gjerne lenger. (Jeg har jo selv søsken somhar fått pupp i årevis, så tanken på å amme en toåring var ikke så fremmed for meg). Men i det hun begynte i bhg som ni måneder gammel, så ville hun ikke mer. Hun snudde seg vekk, fant ikke roen ved puppen,
Skulle jeg tvunget henne?

Nummer to vendte jeg av, med mye gråt og tenders gnidsel, men jeg fikset rett og slett ikke å være nygravid, dårlig og amme samtidig. Jeg mistet etter tre mnd, og det var rett og slett for røft for meg å amme lenger enn 11 mnd. Nummer tre hadde KISS og amming var et smertemareritt for ham. Etter fem mnd med pumping og amming og satans oldemor trappet jeg ned. Takk og lov. Jeg har bittelitt dårlig samvittighet siden han har astma, men jeg er veldig glad jeg gjorde det. Overskudd, også til de andre ungene, er faktisk like viktig som å amme.

Det er ikke noe merkelig i store barn som ammes sånn rent i prinsippet. Men det er ansett som sosialt uakseptabelt og dermed bør gevinsten ved å gjøre det veie opp for ulempene hvis man skal gjøre det.

Jeg for min del har barn som snakker tidlig og ammet et barn som snakket ganske bra sist - vi sluttet da han var snaut halvannet år. Man kan si at grensen ikke går når de snakker, men heller når de argumenterer med retoriske poenger av en viss kvalitet for å få pupp.

Om man velger å amme store barn så bør man skjerme barnet fra reaksjoner fra omverdenen ihvertfall.

[Katta]

Jeg synes det er interessant å filosofere litt rundt dette med mors behov vs barnets behov. Ofte er det også grunnet mors behov at man velger å slutte på et gitt tidspunkt. Hvorfor sier vi da at amming av større barn gjøres fordi dette er mors behov? Kan det ikke like godt være at disse mødrene orker å oppfylle det de opplever som barnets behov?

Jeg tror at dette er en av mange ting vi foreldre velger for oss selv og våre barn som går bra uansett for de fleste, og jeg greier ikke å se at avvenningstidspunktet skal være så avgjørende i noen retning. Men jeg synes det er synd at noe såpass mange tross alt gjør skal være så tabubelagt. Hvorfor ammes ettåringer i smug? Mødre til 9-måneders gamle barn unnskylder seg fordi de ikke ammer lenger og mødre til 14 mnd gamle barn unnskylder seg fordi barnet fortsatt får pupp etter barnehagen. Jeg synes det sosialt aksepterte vinduet er veldig snevert, veldig mye mer snevert enn da mine foreldre vokste opp, både min mor og far kan fortelle om barn som fikk pupp til langt opp i barneårene fordi de likte det og det var den muligeheten de hadde til å forsøke å få til lengst mulig avstand mellom søsken. Vi kan tenke og synse veldig mye rundt hvordan ammingen påvirker større barn, men de fleste av oss vet vel lite og ingenting om det.

[Skremmern]

Enig, Katta. Og disse holdningene lever i beste velgående, se bare i denne tråden, sånt er med på at mange velger å amme i skjul.

Jeg har merket at jeg ikke er komfortabel med å amme mens noen ser på mer. Babyen min er bare ti måneder, men han er stor og kan fint tas for å være godt over året om man bare ser på størrelsen.

Jeg lurer på om det er følelsen av at det ikke er sosialt akseptert jeg driver og kjenner på, faktisk. Da jeg ammet mellomste for ti år siden var det ikke slik i det hele tatt.