En helt vanlig dag i barnehagen

[Kirsebær]

Opprinnelig lagt inn av Cumulus, her.

Man må da få lov å klage over en slitsom hverdag uten å bli rakket ned på? Jeg har selv jobbet i barnehage, og både inagh sin beskrivelse og hovedinnleggers beskrivelse stemmer med hverdagen. Det er vel ikke slik at man MÅ skrive noe positivt fordi man skriver på en foreldreside, vel? Det er vel lov å klage over en slitsom hverdag også?

Selvsagt.

Men jeg råder alle som ikke liker jobben sin til å vurdere jobbskifte. Livet er for kort til at man skal bruke 8 timer om dag på noe man ikke trives med.
Jeg leste hovedinnlegget som om han virkelig ikke likte jobben sin, og så ikke at det kunne leses på annen måte før dere påpekte det.

[Darth]

Opprinnelig lagt inn av Kirsebær, her.

Selvsagt.

Men jeg råder alle som ikke liker jobben sin til å vurdere jobbskifte. Livet er for kort til at man skal bruke 8 timer om dag på noe man ikke trives med.
Jeg leste hovedinnlegget som om han virkelig ikke likte jobben sin, og så ikke at det kunne leses på annen måte før dere påpekte det.

Jeg liker jobben min, og har ingen planer om å skifte beite - men det har skjedd, mer enn en gang, at jeg har stukket to fingre i halsen, "på liksom", når jeg har kommet inn til mine kolleger på arbeidsrommet etter ei dårlig undervisningsøkt. Alle dager er ikke en fest i min jobb, det forundrer meg om det er sånn andre steder.

[Amelie]

Min første dag på småbarnsavdeling for to år siden. Jeg jobbet sammen med henne jeg skulle overta jobben til, hun skulle lære meg opp... Hun fortalte meg minst 3 ganger om alt hun hatet ved jobben sin (bleier-mat-klepå-sove-bleier-mat-klepå-ut-kleav-bleier-mat), og at hun derfor skulle over til småskolen. Jeg så en dame som brølte til de små barna, hadde null tålmodighet og lite empati og ville mest skravle med de voksne (bortsett fra meg, viste meg null interesse). Hun skulle nok skiftet jobb litt før, for å si det sånn.

For de små barna ble jeg nok en god erstatning. Dypt ydmyk, med varmt hjerte og åpne, oppbrettede ermer gikk jeg inn i jobben. Det beste jeg visste var å trøste de som var lei seg (finne på avledningsmanøvre eller bare kose), synge, tøyse med dem, finne en spennende lek/leke - og bleieskiftstunden! Da kunne bare vi to kommunisere og jeg kunne synge kule sanger om tog og nisser. Jeg fikk kritikk av et par ansatte som hadde mange år på baken (og sa de var lei av jobben), at jeg brukte litt for lang til på enkeltbarna, fordi jeg tok meg tid til det ekstra klappet på kinnet når de skulle legges i vogna, og fordi jeg ikke var effektiv nok i bleieskiftet. De mente at jeg var for omstendelig og dikkete og svevde på en rosa sky. Det gjorde meg provosert, men jeg kunne ikke gjort det annerledes. Jeg brant for at hvert enkelt barn skulle bli sett ordentlig, og få sin kvalitetstid med meg den dagen. Jeg ville behandle dem slik jeg ønsket at mitt eget lille barn skulle bli behandlet i barnehagen. Ikke minst de stille, sarte barna ville jeg gi oppmerksomhet til, ikke bare la de høylytte bråkmakerne få lov til å ta all plass. Jeg ble stadig mer effektiv og flinkere til å planlegge og være i forkant, samtidig som jeg strebet med å bevare roen og få med meg de gylne små øyeblikkene. De "gode" i barnehagen ga meg mange gode tilbakemeldinger, og sa jeg var skapt for denne jobben.

Men det er riktig at barnehagehverdagen er hektisk og utfordrende, det går jo i ett med de samme rutinene, slik HI beskriver. Man blir sliten - men det blir jaggu de små også. Og ingen dag er helt lik.

Nå er jeg straks arbeidsledig etter to år i barnehage, men håper jeg er heldig et år til... Jeg er utdannet sykepleier, så jeg har uansett noe å falle tilbake på. Å være i hverdagen til små barn er en utrolig viktig jobb, og kommunikasjon og lek med barna er for meg kjernen i jobben. En blir iallefall aldri utlært!

[Amelie]

Jeg stusset litt over hovedinnlegget første gang jeg leste det, men etter å ha lest det andre gangen, tror jeg absolutt at han elsker jobben sin.

Men hvor ble det av deg, Rune Brown?